Mirror's Edge

Et innovativt og vågalt hopp for sjangeren.

Karakter: 5 av 6.

Jarle Hrafn Grindhaug

Den svenske utvikleren Digital Illusion eller DICE har vært travelt opptatt med «Battlefield»-serien de siste årene. Serien har etablert seg som en av de aller største førstepersons skytespillene på nettet og har allerede seks inkarnasjoner og fire ekspansjonspakker å vise til.

Diskuter dette spillet i vårt forum.

Denne suksessen har bygget enorm tillit hos moderselskapet EA, noe som har gitt dem større frihet til å legge flere egg i alternative kurver. Og nå er tydeligvis tiden inne for å høste muligheten for innovasjon og kanskje føde en ny serie inn i porteføljen.

«Mirror’s Edge» er selskapets nye fiffige kreasjon. Det er fremdeles actionspill firmaet liker å lage, men i «Mirror’s Edge» handler det om å navigere et bylandskap i heftig og intenst tempo i motsetning til skytevåpen og krig.


VANSKELIG Å MESTRE

Det er tungt inspirert av løpe-hoppe-og-se-kul-ut-sporten parkour. Tenk åpningssekvensen i «Casino Royale».

Utviklerne har også tatt en annen vei når det kommer til det visuelle uttrykket - bylandskapet males i friske lyse farger og spillets hovedperson, protagonisten Faith, er en spretten og subtilt sexy, asiatisk kvinne.

Heldigvis er hun forfriskende uvulgær for spill med kvinnelig heltinne å være, noe jeg antar vil tiltale det motsatte kjønn på en langt heldigere måte enn det som har komt fra… la oss si «Ninja Gaiden»-produsenten Itagaki eller hundre tusen andre seksuelt frustrerte spillprodusenter.

Med det tidsriktige designet og musikken, er dette et spill som frir til et annet publikum enn «Battlefield»-serien. Men felles for begge titlene er at det krever en form for opplæring. «Battlefield» kan kreve ganske lang tid for å mestre.

«Mirror’s Edge» har også sine krav til en form for tilvenning. Hele idèen med et førstepersons plattformspill er så uvant at selv om kontrollsystemet er tilgivende, så krever det en innkjøringsfase før det flyter.

Og her er vi ved kjernen til suksess eller fiasko – selve flyten i spillet er avgjørende for hvor mye det pirrer moronerva. Etter dialog med flere som har testet spillet så oppfattes vanskeligheten veldig individuelt, men alle er enige om at det forbedres radikalt etter en lengre runde med kontrollen i hånda.

BEVÆPNET AVBREKK

Den gode mestringsfølelsen kommer først i det du klarer å takle en lengre sekvens med bylandskap, men etter litt trening kommer den i kjølevannet av de intense hjerte-i-halsen-opplevelsene.

Et feilgrep mellom to hustak og fallhøyden er sannsynligvis alt for høy til å overleve.

Det er fort gjort at et så linjert spill som «Mirror’s Edge» kan føles innestengt og begrenset, men selv om det ofte finnes én rute kan du også velge alternative ruter. 

Det er sjelden alternativene er lange omveier og de holder seg stort sett i nærheten av den opprinnelige ruten, men det gir rom for improvisering. Eller som betydningen av ordet ”parkour” – kunsten å bevege seg.

Å bevege seg er ikke alltid nok i spillet, du blir kanskje nødt til å slåss for å sikre fremgangen. Du har flere muligheter til rådighet – du kan slå eller sparke motstanderen, eller du kan ta fra ham våpenet.

Men du vil uansett ikke være i stand til å beholde våpenet lenge, du har kun ammunisjonen som allerede er i våpenet, og du vil uansett ikke kunne sprette rundt med våpen i hendene.


PLATTFORMEVOLUSJON

Når du mestrer metoden for å ta våpenet fra fienden er det uansett noe som krydrer spillet med avbrekk, men fokuset på spillet er definitivt ikke skytedelen.

Det er ikke ofte situasjonen krever skytevåpen, og vanligvis kan du komme deg ut av situasjoner uten å drepe noen.

At kameraet er i førsteperson kan gjøre at synsfeltet blir begrenset og gjør at du kan miste den gode oversikten, men det gir en solid innlevelse i det som skjer på skjermen.

Det er faktisk sjelden et irritasjonsmoment. DICE har tilnærmet utfordringen med å lage et førstepersons plattformspill på en evolusjonsaktig måte – det tilfører en sjanger noe unikt.

Det er ikke en revolusjon vi har fått, men det tilfører og ”reparerer” noe som aldri har blitt gjort på en ordentlig måte før. Hadde spillet hatt en litt mer engasjerende måte å fortelle historien på enn å skille kapitlene med tegnefilmer, men flettet historien inn i den fine spillmotoren, så hadde dette vært en sekser.

Uansett er dette et spill som føles som en Menthos Freshmaker i en sjanger som sårt trenger nye sprell.

Diskuter anmeldelsen i vårt forum

Terningkast 5

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer