Beijing 2008

Et sportsspill fritt for prestasjonsfremmende substanser.

Karakter: 2 av 6.

Kjetil Svensen

Offisielle spill fra Olympiske leker er sjelden eller aldri forbundet med kvalitet, og blir aldri med på «årets beste»-lister. Det er likevel lov å forvente noe bedre enn dette.

Noe av det mest forbløffende er at man faktisk har minst fire år på seg til å lage spillet før et OL er i gang, og det finnes en stor kjøpsgruppe som kan være disponert for en slik tittel.

Likevel føles «Beijing 2008» som et kynisk hastverksprodukt der man har basert mye på «Track & Field» fra 1988, og bare klint Beijing-logoen på coveret.

FÅ LYSPUNKTER

Hamringen på knapper er nærmest en konvensjon når det gjelder sportsspill som dette. «Track & Field» fra Konami, som inntok hjemmekonsollene i 1988, la altså grunnlaget for spillmekanikk som fortsett er utgangspunktet. Selv 20 år etter.

Litt innovasjon i forhold til hvordan du spiller, kombinert med HD-grafikk og gode onlinemuligheter, kunne gitt mange timer spillmoro på nestegenerasjonskonsollene.

«Beijing 2008» gir dessverre ingen slike assosiasjoner. Det gir i stedet de aller mørkeste, mest destruktive sidene dine en grobunn i møte med knappemosingen på langdistanseøvelsene.

For å gi blodskutte fingertupper et avbrekk, har utvikleren lagd et alternativ der du i stedet kan skyve styrespakene frem og tilbake – i et minst like voldsomt tempo. Føler du for å gi leddene en omgang juling etter å ha fått fingre med blodutredelse, får du altså både i pose og sekk her…

SÅRE FINGERTUPPER

Elendigheten starter med en gang disken glir inn i konsollen. Menyene ser, for å kalle en spade en spade: helt for jævlige ut.

Og lastetidene er like lang som en halvmaraton. Noen av animasjonene er kurante, men det redder likevel ikke inntrykket av at det visuelle på ingen måter holder standarden i dagens spillflora.

Online har det vært mye ustabilitet, og det store antallet øvelser du kan spille kan dessverre ikke kompensere for at de fleste av grenene enten er fullstendig uspillbare eller innehar et elendig kontrollsystem.

Høydehopp, der du «bare» trenger å tenke på timingen i trykkebevegelsene, kontra nappemosingen, er en øvelse som stikker seg frem på positivt vis. Kanskje mest fordi det byr på et kjærkomment mose-avbrekk.



Det eneste som minner om et fornøyelig element ved «Beijing 2008» er om du har besøk av venner, gjerne med en hang til sadomasochisme, som ikke holder fingre og ledd veldig kjært.

Holder du deg unna onlinedelen og i stedet spiller mot venner i samme stue, er det en viss sjarm ved det å se grimasene til dine rivaler mens dere piner dere gjennom en av de mange knappeknuseøvelsene.

Terningkast 2

Annonse

Kommentarer