KOMMENTAR (PressFire.no): I gårsdagens Aftenposten ble det publisert en kommentar om dataspill og en angivelig kobling mot aggresjon – satt i kontekst med vold og trusler i skolen.

Forfatter Ole André Bråten ser, som oss andre, med bekymring på rapportene om økt antall trusler og voldsepisoder mot lærere i norske skoler.

Bråten skal selge den nye boka si, «Håndbok i konflikthåndtering i oppvekst- og utdanningssektoren», og legger i den forbindelse mye fokus på at dataspill. Han er ikke den første, og neppe den siste, men la oss ta for oss det han sier stående på melkekassa hos en av landets største aviser.

Here we go again:

- Barn lærer aggresjon. På tide å skru av «Fortnite», er tittelen på kronikken (som du bør lese før du fortsetter denne saken her).

- Din unge, lett påvirkelige sønn, sitter kanskje akkurat nå på en eller annen plattform og lærer aggresjon.

Bråten stiller spørsmålet om voldelige dataspill kan ha skylda for at det er mer uro på skolene, og om vi kanskje ikke gjør nok for å stoppe påvirkningen spill har.

Med i kommentaren er det en rekke eksempler, sammenligninger og poenger som rett frem er, i mangel av et bedre ord, elendig.

 

Denne boka er svært omstridt.
Kilder med hull i

Bråten tråkker innom velpløyd og veldebattert jord når han først snakker om skoleskyting og forberedelser gjort i Norge for å sikre seg mot slikt, for så å stille spørsmålet om barna er trygge på norske skoler så lenge vi lar aggresjonen få være slik den er i dag.

- Da er spørsmålet om vi tar ansvar for våre gutter ved å la dem skyte rundt seg i en virtuell verden?, spør Bråten.

- Psykologien sier nei, påstår han rett etterpå.

Han lenker inn til boken «On Killing» av Dave Grossman fra 1996, som tar for seg den iboende manglende viljen mennesker besitter. De fleste under andre verdenskrig (rundt 75 prosent) skjøt ikke mot andre for å drepe, ifølge boken.

Det fikk det amerikanske militæret til å endre treningsopplegget for sine soldater, blant annet å endre blinker fra rundinger til menneskeformer – for å desensitivisere soldatene. I Vietnam-krigen skjøt nesten alle for å drepe.

Tallene er svært omstridte, og de fleste er enige om at grunnlaget for tallene er oppspinn.

I dag har medier stor påvirkning, og dataspill kan være en av faktorene som gjør folk mindre empatiske og gjør det lettere for de å drepe, mener Grossman.

En synopsis av boken beskriver konseptet slik:

- Conditioning is achieved through training that closely resembles battle situations and inadvertently occurs when children see violence as entertainment.

Bokens poenger mot mediene har få forskningsresultater, om noen, å lene seg på når det kommer til validiteten av disse påstandene, og den underbygger ikke noen kobling mellom dataspill, aggresjon eller vold. Dette er ikke en studie. Det meste av innholdet i boka om medienes påvirkning er ren synsing fra Grossman.

Boka er også i stor grad bygd på arbeidet til den heller tvilsomme S.L.A. Marshall, en mann som er blitt motbevis igjen og igjen, og som hadde nok skandaler til at han ikke burde tas særlig seriøst.

Men selv om boken ikke nødvendigvis handler i stor grad om det, har Grossman selv blitt en aktiv motstander av dataspill på sine eldre dager, og drar av samme retorikk i plenum som vi har hørt mange ganger før.

- De sykeste dataspillene og de sykeste filmene er veldig, veldig syke. Og de barna som omgir seg med denne «underholdningen» er veldig syke også, skriver han hos Patch.com. Før han ramser opp en rekke skolemassakre og kaller voldelige spill for «drapssimulatorer».

- Sandy Hook-massakren har blitt bygd opp i mange år. Og det kommer mye, mye verre ting i fremtiden.

- Dette er kriminelle som har trent på å drepe politimenn siden de var seks år gammel, hver eneste dag i livene deres ved å spille «Grand Theft Auto», og nå er de innstilt på å drepe politimenn som voksne.

Trenger jeg sitere han mer? Dette er spekulativ moralisering, hysteri og svada. Og han har holdt på sånn siden midten av nittitallet.

 

Faksimile: «Moral Combat» av
Patrick Markey

Ingen data følger opp

Så, litt dårlig kamuflert, så handler det her om skoleskyting og sammenhengen med spilling av voldelige dataspill.

Problemet (om vi kan kalle det et problem) med denne hypotesen er at det overhodet ikke finnes en sammenheng mellom konsumet av dataspill og skolemassakre.

Er det én ting amerikanske medier, slu advokater (og tydeligvis Grossman) likte å henge seg opp i etter en skoleskyting på nitti- og totusentallet, så var det dataspillenes påvirkning av de som skjøt.

Dr. Peter Langman gikk gjennom de ti dødeligste skoleskytingene i USA etter 2002 til boka «Moral Combat» av Patrick Markey og fant ut at det faktisk var en motsatt kobling – bare 20 prosent av gjerningspersonene spilte dataspill.

Ser vi på skyteepisodene før år 2000 er svaret det samme. En Secret Service-rapport, som man kan lese her, fant ut at bare én av åtte skoleskytere spilte dataspill.

Altså langt under gjennomsnittet av amerikanske barn og unge. Den eneste koblingen dataspill har til skolemassakre er at de som utfører de har et unormalt distansert forhold til dataspill.

 

De yngste spiller ikke voldelige spill.

De aller yngste spiller ikke slikt

Bråten drar også fram en studie fra 1963 hvor tre- til femåringer (ikke seksåringer, slik han skriver) ble satt til å leke etter først ha observert en voldelig handling eller ikke.

Studien foregikk ikke akkurat slik Bråten sier den gjorde. Barna fikk ikke se en voksen som enten slåss eller kjælte med en dukke, men heller en video hvor to personer enten slåss om leker eller ikke – men det er ikke så viktig.

Barna som så de voldelige handlingene, utførte flere voldelige handlinger selv under leken rett etterpå, enn de som ikke så de voldelige handlingene.

For det første: At barn i de formative år aper etter andre kan vel ikke sies å være en åpenbaring. Og tre til fem år? De blir jo påvirket av og skal ape etter alt.

Spillet som Bråten bruker i tittelen (garantert fordi det er poppis nå, og foreldre vet hva det er), «Fortnite», har for øvrig tolv års veiledende aldersmerking. De over tolv har en god del mer livserfaring enn barnet på fem, og greier å skildre mellom hva som er ekte og ikke på uendelig mye bedre vis.

Dette glir godt inn i punkt to: Barn under seks år bør ikke spille spill som inneholder vold til å begynne med. Det er klart dataspill påvirker barn, på samme måte som alle andre inntrykk påvirker de, både fra medier og mennesker.

Du skrur ikke på «Friday 13th», eller leser «A Song of Ice and Fire», til poden på fire år om du ikke har lyst på en unge som ikke får sove de neste to ukene. Men kommer ungen til å bli en øksemorder av den grunn?

Og det virker ikke som om barn i denne alderen spiller spill med høy aldersgrense heller. I Barn og Medier-rapporten sier kun seks prosent av foreldrene at barn i alderen fem til åtte år har spilt spill med 16 års aldersmerking, og kun to prosent har spilt spill med 18 års aldersmerking.

Misforstå meg rett: Vi vet jo godt at folk kan bli forbanna når de spiller, eller lei seg, eller glad, eller hva nå enn det som skjer på skjermen greier å trykke på inne i hjernen vår, men betyr det at vi blir mer aggressive ute i det virkelige liv?

Det er forøvrig sportsspill som gir mest utslag på aggresjon under spilling, ikke spill hvor man skyter, viser annen forskning. Skal vi skru av tv-en når barna ser fotball også, dersom laget deres taper?

 

Forsking sier nei

Men okke som. Den økende skolevolden og truslene mot lærere er ikke noe å feie under en stol, så hva sier faktisk forskning om koblingen mellom dataspill, vold og aggresjon?

Det er enkelt: Forskning har gjennom noen tiår nå nærmest systematisk slått ned på koblingen vold og dataspill. Debatten er bortimot ferdig, og holdes bare i live av folk som enten famler frustrert i blinde eller har en konkret agenda.

Og politikere og advokater som ser sitt snitt til å score noen billige outrage-poenger etter enorme tragedier, da.

Flere studier har antydet en kobling mellom økt aggresjon idet noen spiller, men ingen har noen gang koblet sammen aggresjon og ekte vold – eller bevist varig aggressiv effekt.

Faktisk sier en splitter ny studie fra Oxford rett frem at tid brukt på dataspill på ingen måte har noen korrelasjon med aggressivitet eller voldelige tendenser i det hele tatt.

- Ideen om at voldelige dataspill driver aggresjon i det virkelige liv er populær, men har ikke tålt testing over tid, sier sjefsforsker for rapporten, professor Andrew Przybylski.

En sammenheng mellom økte trusler eller vold mot lærere og aggresjon «lært» gjennom spill synes dermed søkt og lite faktabasert.

 

Tidens tann

At vold og trusler er et økende problem på skoler er urovekkende og bekymringsverdig, og den ferske rapporten fra Utdanningsdirektoratet viser en markant økning fra 2017 til 2018 i Oslo.

Men hva er faktorene her? Kan det være at vi er blitt flinkere til å rapportere hendelser og trusler nå enn før? Eller at det er færre lærere på flere elever? Eller at hele skolestrukturen er endret?

Kan noe slikt ha hatt en innvirkning?

- Årsakene til økningen beskrives som sammensatte i rapporten, og det vises blant annet til at økt fokus på temaet fører til økt registrering, skriver VG.

Det faller altså på sin egen urimelighet å bare peke rett til dataspillene, og dobbelt opp når forskning og data ikke backer opp fingeren.

Det er også et tidsaspekt å tenke på her. Om barn blir så aggressive av spill at det fører til vold i skoler og lignende, hvorfor manifesterer det seg , og ikke for tjue år siden? Spill er ikke noe nytt fenomen. Voldelige spill er ikke noe nytt fenomen.

Ser vi på Faktisk.nos gjennomgang av ungdomskriminalitet (og kriminalitet generelt i landet), ser vi en stor nedgang de siste årene.

En av hypotesene til instituttleder Heidi Mork Lomell ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved UiO er at dette kommer av økt bruk av dataspill. Oops, det passer ikke så godt inn i hypotesen til Grossman og Bråten.

 

«For mye» er for mye, det er rimelig selvforklarende.

Spill er ikke utelukkende bra, men come on

Ifølge studien Bråten lenker til i starten av sin kommentar, som er gjort om «Fortnite», sier de fleste respondentene at spillet «har hatt en positiv påvirkning på livet» sitt, blant annet fordi det er en trygg plass de kan uttrykke seg uten frykt for mobbing.

Spillerne av slike online-gruppe-spill, en sjanger spill hvor «Fortnite» bare er én liten brikke, bruker de som en annen type sosialt medie der de kan møte nye mennesker og opprettholde kontakt med venner og kjente.

For de av oss som har fulgt med en stund er ikke dette et nytt fenomen, det heller. Vi bare ser det i flere spill i dag enn for 20 - 30 år siden, og at flere tar del i det. Jeg bruker det slik selv. Foreldre ser det kanskje for første gang nå, og blir overrasket eller bekymret over omfanget?

Jeg skal selvfølgelig ikke være en som forherliger for mye bruk av dataspill. Faktisk står jeg gjerne først i køen om en skal «ta» dataspill på måter mediet kan misbrukes på.

Jeg føler likevel nesten jeg går på repeat med disse stadige blaffene fra nittitallet som dukker opp i riksmediene. Aftenposten publiserte også denne her for litt siden.

Bråten har derimot et halvgodt poeng på slutten av sin kommentar, ironisk nok:

- Uten veiledning sitter nå kanskje din unge, lett påvirkelige sønn, på en eller annen plattform og lærer aggresjon.

Uten veiledning er nøkkelordene her. Uten veiledning står alle barn i fare for å tråkke feil og havne på kjøret. Er det dataspillene som har skyld i det, eller er de som skal veilede?

Lykke til med salget av boka!

Annonse

Kommentarer

På forsiden nå

top-article

Vi har brukt helga på «Harry Potter Wizards Unite»

Sannsynligvis tidenes beste «Harry Potter»-spill.

Les mer

Faktisk.no innsikt: Blir barn mer aggressive av å spille «Fortnite»?

Et innlegg i Aftenposten utløste debatt om barn kan bli mer aggressive av å spille «Fortnite». Men finnes det egentlig en sammenheng mellom dataspill og aggresjon?

Les mer