KOMMENTAR (PressFire.no): Det er i en kommentar publisert hos Bergens Tidene og Aftenposten at journalist og sportskommentator Anders Pamer langer ut mot dataspill og den nye e-sportligaen i fotballspillet «FIFA».

«Barns skjermbruk øker og øker. Så hvorfor promoterer toppklubbene en konkurranse i TV-spill?» er den spørrende tittelen til kommentaren, som kommer med en rekke lite eller ubegrunnede påstander om påvirkningen dataspillenes inntog har hatt på barn og aktivitetsnivået deres.

Du leser den her, og bør nok gjøre det før du fortsetter å lese dette tilsvaret.

Jeg har tidligere messet om viktigheten av å ikke hause opp e-sport i skyene av frykt for at barn og unge kan legitimere overforbruk i jakten på «milliongevinst» eller proffkarriere. Jeg forstår den frykten.

Men stemmer det at de unge er i ferd med å dvaske seg helt vekk? Har vi en tikkende bombe blant våre unge på gang, nå som rundt åtti prosent av de under 18 år spiller dataspill aktivt? Eller er det bare rett og slett feil?

 

Økningen i overvekt var større før.
Ikke riktig, i hvert fall

Ser vi på tallene fra Folkehelseinstituttet, så har Pamer rett i at 25 prosent av 17-åringer på førstesesjon var overvektige i 2016 (men tallene «må tolkes med omhu», ifølge FHI, siden de er selvrapporterte). Tallene har ligget forholdsvis stabilt siden 2011.

Veksten i overvekt blant skolebarn var langt større i perioden 1995 – 2008 enn i tiden etter, enda det er først da spill virkelig begynte å ta av hos barn, og smarttelefoner kom på markedet.

Ser vi på inaktivitet blant yngre skolebarn ser vi at det kun er merket en nedgang i aktivitet hos gutter på ni år (en oppgang på 15 minutter) siden 2011. Hos femtenåringer er det ingen signifikant endring. Overvekten hos seks, ni og femtenåringer har gått noe ned i samme periode (UngKan3, side 43).

Men skjermbruken har gått opp, det er klart. Ser vi på Mediebarometeret hos SSB har skjermtiden (altså om vi slår sammen tv-titting, streaming, spill og internettbruk) økt i alle alderstrinn de siste ti årene.

Faktisk bruker foreldregenerasjonen mer tid på skjerm enn barna. Aldersgruppen 9-15 år har i snitt fem timer og ti minutter med skjermtid hver dag, mens 25-44 årsgruppa er rett oppunder seks timer.

Men hva betyr dette? Jeg er neimen ikke sikker, jeg. Vi har nemlig ikke bevis på at det er noen sammenheng mellom skjermtid og aktivitetsnivå.

Faktisk sier Folkehelseinstituttet nettopp dette i rapporten sin.

De påpeker riktignok at de skulle hatt mer data for å trekke en endelig konklusjon, men at tabellene deres likevel tegner et grovt bilde: «Våre data ser ikke ut til å gi noen klare indikasjoner på at skjermtid går på bekostning av tid brukt i moderat til hard fysisk aktivitet».

Ernæring og tilgangen på usunn mat og drikke skal nok ha en større del av skylda for at barn er overvektige. I Amsterdam falt antallet overvektige barn med tolv prosent etter at de bannlyste brus- og fastfood-produsenter på sportsarrangementer og underviste barna i riktig ernæring, for eksempel.

 

(Foto: Eserien)
Synsing

Så barn i Norge er ikke mer overvektig nå enn for åtte år siden og de beveger seg omtrent like mye (selv om målene til FHI ikke er nådd, og mer arbeid må til for å øke aktivitetsnivået), selv om skjermtiden har økt masse og dataspill er blitt mer populært enn noensinne.

Så med fakta på bordet, hva er da poenget i teksten til Pamer? Det framstår jo som synsing og banal «oss mot dem»-retorikk, ispedd rikelig mengder uvitenhet.

Dataspill er idrettens fiende, sier Pamer. Det er ikke rent lite navlebeskuende, spesielt når vi ser at flere barn deltar i organisert idrett under Norges Idrettsforbund enn før (antall barn i 2006 og i 2017). På ungdomsskole og videregående trener tre fjerdedeler minst én gang i uka.

Idrett og trening står fortsatt sterkt i Norge blant ungdommen, virker det som.

Anekdoter om foreldre som rister på hodet på fotballtrening over tiden barna bruker på spill vitner mer om at de ikke følger godt nok med på hva barn ønsker å bruke tiden sin på.

 

Og så da?

Noen av uttalelsene i kommentaren er derfor direkte forfjamsende:

«Når barna ikke trener eller er opptatt med andre fritidsaktiviteter som speideren, korps eller lignende – hva sysler de da med? Svært mange foreldres svar er da: De spiller.»

Når de ikke trener, øver med korps, deltar i speideren eller lignende, så spiller de? Og så? Hva er problemet her? Er det like mye himling med øynene om de ser film, hører på rock eller binger Netflix?

«Men man kommer altså verken i bedre form eller blir bedre i idrett av det. Tvert imot.» 

Som om noen noen gang har påstått noe slikt. Sukk.

Så da er det bare å børste støv av standardsvaret som har eksistert siden nittitallet, da foreldre også kikket med en bekymret mine på barna som spilte Super Nintendo:

Overforbruk er overforbruk uansett. Å spille for mye, slik at det går ut over skole eller helse er ikke bra. Dette vet vi.

Foreldre må sette rammer, passe på at barnet har god fysisk helse og får gjort skolearbeidet. Ikke tving ungen til å spille fotball om han eller hun ikke har lyst. Lær deg det ungen din liker å holde på med, da står du langt bedre rustet både i dialog og rammesetting.

Dessverre ser vi i stor grad at foreldre ikke gidder eller ikke tar seg tid til å sette seg inn i det barna liker i dag. Det samsvarer med det barna selv sier, hvor bare 18 prosent under 18 år sier de har inntrykk av at foreldrene bryr seg om hva de spiller.

 

Folk møter til og med opp
på stadioner for å se andre spille!
(Bildet til høyre er fra et e-sportarrangement)

Dissonans

Til slutt har jeg lyst til å avslutte med det som kanskje avslører Bamer mest:

«Det siste fenomenet? Når de ikke spiller, ser de på en skjerm. Og da ofte på et opptak av andre som spiller!»

Jeg får litt inntrykk av en surmaga person som bare ikke greier å skjønne at kidsa er interessert i andre ting enn før, jeg.

Ja, de ser på at andre folk spiller! For et utrolig konsept! Liverpool slo forøvrig Barcelona 4-0 forleden dag, og Tottenham greide å score i siste sekund mot Ajax. For åpne kameraer og enorme seertall.

Kanskje er det på tide å stikke fingrene i jorda og heller snakke med barna om hva de liker, forstå dem bedre og så støtte dette, enn å forsøke å tvinge egne preferanser på de? For mange barn i dag er det en like fremmed tanke å se 22 personer løpe etter en ball på skjermen, som for foreldrene å se ti personer konkurrere i «League of Legends».

En skulle sannelig tro at dagens foreldre hadde erfart denne dissonansen mellom barn og foreldre før, hva?

Og sånn går no dagan.

 

(Toppbilde: Eserien, faksimile BT.no)

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer

På forsiden nå

top-article

«Sonic»-filmen utsettes til neste år

Trenger tid til å utføre plastisk kirurgi på det blå pinnsvinet.

Les mer