Annonse

Rayman 3D

«Verdens beste spill» – nå i tre dimensjoner.

Rayman 3D

«Verdens beste spill» – nå i tre dimensjoner.
3:57
9:34
Utvikler
Ubisoft Casablanca
Utgiver
Ubisoft
Slippdato
25. mars 2011
Plattformer
3DS
Annonse
9:34
3:57
Denne artikkelen er skrevet av vår satire-konsulent Segata Satiro, og følgelig bare bambus.

En av de aller største plattformspillklassikerne, «Rayman 2: The Great Escape», har blitt pusset på og er klart til lanseringen av Nintendos 3DS-konsoll. Varianter av dette spillet, som først ble lansert helt tilbake til 1999, finnes på en rekke plattformer – også til Nintendo DS (enkelt og greit kalt «Rayman DS») og iPhone.

DS-versjonen fra 2005 fikk en del pepper. Blant annet på grunn av problemer med kameraet (noe det dessverre fortsatt er små spor av), selv om «Rayman 3D» er portet fra Dreamcast-versjonen av «Rayman 2», ikke Nintendo 64-utgaven som var tilfellet med DS-Rayman.

Det kan enkelt argumenteres for at «Rayman 3D» er en langt mer vellykket versjon, ettersom Ubisoft både har polert og inkludert støtte for Nintendos brilleløse 3D-grafikk. Ikke se bort i fra at man også har lært noe av tabbene fra DS-lanseringen.

Innledningsvis sleit jeg litt med å finne ønsket mengde 3D til nettopp dette spillet. Det tar nemlig litt tid å trene øyet. Variasjonen mellom de ulike lanseringsspillene, i forhold til hvordan den trinnløse 3D-bryteren bør stå for å gi deg best grafikkopplevelse, varierer en hel del. Men da Rayman for alvor kom i gang med eventyret, og de flotte miljøene som virkelig kommer til sin rett i 3D-grafikk åpenbarte seg, var det en sann fryd å se på!

Les omfattende test av Nintendo 3DS-konsollen her, og flere anmeldelser av 3DS-spill:«Pilotwings Resort».
«Nintendogs + Cats»
«Super Street Fighter IV: 3D Edition».
«Pro Evolution Soccer 2011 3D».
«Tom Clancy’s Ghost Recon: Shadow Wars». 

«Avatar»-lignende effekter

Det første «Rayman», som først kom ut til PlayStation i 1995, var skildret i 2D. Mens oppfølgeren gjorde som flere samtidige plattformeventyr – ledet an av pioneren «Super Mario 64» i 1996 – og tok spranget over til et 3D-spillmiljø. Denne 3DS-versjonen gir deg effekter som minner om det du sikkert husker godt fra «Avatar»: Blomsterstøvlignende partikler virvles opp, jungelbladene popper virkelig ut i tre dimensjoner, og enkelte av de mange varierte miljøene i spillet fremstår magiske.

Det er lett å utbasunere at Michel Ancel sitt mesterverk derfor fortjener en ny gjennomspilling. 

Sannsynligvis har hovedfokuset fra Ubisoft vært å krydre med nettopp slike effekter i Rayman-restaureringen. Det tar deg noen brett, litt justering frem og tilbake med den nevnte 3D-slideren, men når det hele sitter så etterlater «Rayman 3D» deg med spektakulære øyeblikk.

Løsningen for min del ble å sette 3D-bryteren cirka 2/3 opp mot max. Jeg skrudde bryteren gradvis opp til dette nivået, etter hvert som spillet åpnet seg og suget etter å se mer dybde oppsto.

Og da Rayman trasket gjennom et bur kledd i hønsenetting, og dybdefølelsen som oppsto enkelt og greit var helt fantastisk, måtte jeg foreta nøyaktig den samme spaserturen et par-tre ganger til – bare for å kunne eliminere muligheten for at jeg på dette tidspunktet led av en mystisk form for 3D-delirium. Eller holdt på å bli blind.

Alle plattformspillenes mor?

Handlingen er nok velkjent for mange, men vi koster på oss noen linjer likevel. Rayman må trå til etter en invasjon med robotpirater fra verdensrommet ledet av den onde Admiral Razorbeard. Vår helt må samle totalt 1000 lysende kjerner, kalt Lums, og finne fire magiske masker med åndelig tilsnitt.

Selvsagt opplever du actionfylte dueller mot disse robotpiratene, møter et knippe skrudde karakterer og får bryne deg på uendelig mange fantastiske plattformnivåer og noen puzzles.

Det som står frem som noe av det mest imponerende, er hvor innmari bra spilldesignet og – mekanikken er (og var). Vi snakker tross alt om et 12 år gammelt spill, som formelig er en lærebok hvordan man skal lage kreative, velsmurte og innovative plattformspill med nærmest perfekt banedesign.

Skytingen, med et effektivt siktesystem inkludert, traverseringen i terrenget og både luftige sveveturer opp i vindkorridorer og undervannsbrett – det hele fremstår som ren perfeksjon og imponerer selv om vi nå skriver 2011. Og dette flyter som en drøm med de nye og finjusterte 3DS-kontrollene, også. Det fremstår helt uproblematisk å få Rayman til å foreta et presist hopp fra en liten kvist langt over bakken – eller sikte på en fiende og fyre av mens du daler ned fra oven.

Rayman – høyt og lavt

Jeg klarer heller ikke å unngå å ta meg selv i å måpe av beundring over hvor variert, kreativt og nyskapende dette spillet var da det kom. Du får plenty av overraskelser slengt mot deg – riktignok presentert i et temmelig behagelig tempo, der det hele blir rullet ut med en human læringskurve.

Måten Rayman manøvrerer på, enten det er på vannski, ned en sklie eller effekten av å bruke ørene til hovedpersonen som propeller mens du svever ned fra høye avsatser – alt dette åpner for et plattformspill som innoverte stort i 1999. Og som den dag i dag fortsatt fremstår som genialt.

Men det er, dessverre, noe smårusk å henge seg opp i. Som kanskje tyder på at Ubisoft har vært litt for kjappe på labben mens de etter eget utsagn portet Dreamcastversjonen til 3DS og «la til store oppdateringer til gameplayet og grafikken».

Lydsiden for eksempel, som ikke virker å ha fått særlig omtanke med «sandpapiret». Det er mye flott, storslagen musikk her – men når stillheten legger seg over spillet blir en stygg «skurrelyd» av og til nokså fremtredende og skjemmende.

I og med at 3DS bare har den ene (og helt nye i DS-sammenheng) analogstikken å by på, hender det at du må krangle litt med kameraet – og at man sliter litt med å holde oversikten og orientere seg hvor man skal legge kursen. 

Det er gledelig når man opplever å sette fingrene i en nyrestaurert klassiker som dette og man ender opp med å bli imponert. «Rayman 3D» klarer bokstavelig talt å tilføre en ny dimensjon til eventyret, som av mange blir rangert som et av tidenes beste spill.

Det er noe småpirk å henge seg opp i, som holder spillet borte fra en toppkarakter. Men det er likevel lett å gjøre dette til en uforbeholden anbefaling – om du er ute etter en god lanseringstittel til Nintendo 3DS-slippet. For enten du er fristet av å gjenoppleve et stykke spillhistorie eller er ny i Rayman-sammenheng, er dette en fantastisk morsom og velspilt 3DS-utgivelse.

NB! «Rayman 3D» er ute i butikkene samtidig med at Nintendo 3DS lanseres i Norge den 25. mars.

Se alle podcaster på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Mer om:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Oppsummering
Positivt
Plattformklassikeren «Rayman 2» er nå gjenfødt i 3D-grafikk. Med svevende blomsterstøv, som gir deg «Avatar»-assosiasjoner, Rayman flaksende inne i vindtunneler og fargerike, varierte miljøer fremstår opplevelsen storslått og tidløs.
Negativt
Noen problemer knyttet til et kameraet, en slem «skurrelyd» skjemmer av og til.
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
«Verdens beste spill» – nå i tre dimensjoner.
Rayman 3D
Kjetil Svensen

En av de aller største plattformspillklassikerne, «Rayman 2: The Great Escape», har blitt pusset på og er klart til lanseringen av Nintendos 3DS-konsoll. Varianter av dette spillet, som først ble lansert helt tilbake til 1999, finnes på en rekke plattformer – også til Nintendo DS (enkelt og greit kalt «Rayman DS») og iPhone.

DS-versjonen fra 2005 fikk en del pepper. Blant annet på grunn av problemer med kameraet (noe det dessverre fortsatt er små spor av), selv om «Rayman 3D» er portet fra Dreamcast-versjonen av «Rayman 2», ikke Nintendo 64-utgaven som var tilfellet med DS-Rayman.

Det kan enkelt argumenteres for at «Rayman 3D» er en langt mer vellykket versjon, ettersom Ubisoft både har polert og inkludert støtte for Nintendos brilleløse 3D-grafikk. Ikke se bort i fra at man også har lært noe av tabbene fra DS-lanseringen.

Innledningsvis sleit jeg litt med å finne ønsket mengde 3D til nettopp dette spillet. Det tar nemlig litt tid å trene øyet. Variasjonen mellom de ulike lanseringsspillene, i forhold til hvordan den trinnløse 3D-bryteren bør stå for å gi deg best grafikkopplevelse, varierer en hel del. Men da Rayman for alvor kom i gang med eventyret, og de flotte miljøene som virkelig kommer til sin rett i 3D-grafikk åpenbarte seg, var det en sann fryd å se på!

Les omfattende test av Nintendo 3DS-konsollen her, og flere anmeldelser av 3DS-spill:«Pilotwings Resort».
«Nintendogs + Cats»
«Super Street Fighter IV: 3D Edition».
«Pro Evolution Soccer 2011 3D».
«Tom Clancy’s Ghost Recon: Shadow Wars». 

«Avatar»-lignende effekter

Det første «Rayman», som først kom ut til PlayStation i 1995, var skildret i 2D. Mens oppfølgeren gjorde som flere samtidige plattformeventyr – ledet an av pioneren «Super Mario 64» i 1996 – og tok spranget over til et 3D-spillmiljø. Denne 3DS-versjonen gir deg effekter som minner om det du sikkert husker godt fra «Avatar»: Blomsterstøvlignende partikler virvles opp, jungelbladene popper virkelig ut i tre dimensjoner, og enkelte av de mange varierte miljøene i spillet fremstår magiske.

Det er lett å utbasunere at Michel Ancel sitt mesterverk derfor fortjener en ny gjennomspilling. 

Sannsynligvis har hovedfokuset fra Ubisoft vært å krydre med nettopp slike effekter i Rayman-restaureringen. Det tar deg noen brett, litt justering frem og tilbake med den nevnte 3D-slideren, men når det hele sitter så etterlater «Rayman 3D» deg med spektakulære øyeblikk.

Løsningen for min del ble å sette 3D-bryteren cirka 2/3 opp mot max. Jeg skrudde bryteren gradvis opp til dette nivået, etter hvert som spillet åpnet seg og suget etter å se mer dybde oppsto.

Og da Rayman trasket gjennom et bur kledd i hønsenetting, og dybdefølelsen som oppsto enkelt og greit var helt fantastisk, måtte jeg foreta nøyaktig den samme spaserturen et par-tre ganger til – bare for å kunne eliminere muligheten for at jeg på dette tidspunktet led av en mystisk form for 3D-delirium. Eller holdt på å bli blind.

Alle plattformspillenes mor?

Handlingen er nok velkjent for mange, men vi koster på oss noen linjer likevel. Rayman må trå til etter en invasjon med robotpirater fra verdensrommet ledet av den onde Admiral Razorbeard. Vår helt må samle totalt 1000 lysende kjerner, kalt Lums, og finne fire magiske masker med åndelig tilsnitt.

Selvsagt opplever du actionfylte dueller mot disse robotpiratene, møter et knippe skrudde karakterer og får bryne deg på uendelig mange fantastiske plattformnivåer og noen puzzles.

Det som står frem som noe av det mest imponerende, er hvor innmari bra spilldesignet og – mekanikken er (og var). Vi snakker tross alt om et 12 år gammelt spill, som formelig er en lærebok hvordan man skal lage kreative, velsmurte og innovative plattformspill med nærmest perfekt banedesign.

Skytingen, med et effektivt siktesystem inkludert, traverseringen i terrenget og både luftige sveveturer opp i vindkorridorer og undervannsbrett – det hele fremstår som ren perfeksjon og imponerer selv om vi nå skriver 2011. Og dette flyter som en drøm med de nye og finjusterte 3DS-kontrollene, også. Det fremstår helt uproblematisk å få Rayman til å foreta et presist hopp fra en liten kvist langt over bakken – eller sikte på en fiende og fyre av mens du daler ned fra oven.

Rayman – høyt og lavt

Jeg klarer heller ikke å unngå å ta meg selv i å måpe av beundring over hvor variert, kreativt og nyskapende dette spillet var da det kom. Du får plenty av overraskelser slengt mot deg – riktignok presentert i et temmelig behagelig tempo, der det hele blir rullet ut med en human læringskurve.

Måten Rayman manøvrerer på, enten det er på vannski, ned en sklie eller effekten av å bruke ørene til hovedpersonen som propeller mens du svever ned fra høye avsatser – alt dette åpner for et plattformspill som innoverte stort i 1999. Og som den dag i dag fortsatt fremstår som genialt.

Men det er, dessverre, noe smårusk å henge seg opp i. Som kanskje tyder på at Ubisoft har vært litt for kjappe på labben mens de etter eget utsagn portet Dreamcastversjonen til 3DS og «la til store oppdateringer til gameplayet og grafikken».

Lydsiden for eksempel, som ikke virker å ha fått særlig omtanke med «sandpapiret». Det er mye flott, storslagen musikk her – men når stillheten legger seg over spillet blir en stygg «skurrelyd» av og til nokså fremtredende og skjemmende.

I og med at 3DS bare har den ene (og helt nye i DS-sammenheng) analogstikken å by på, hender det at du må krangle litt med kameraet – og at man sliter litt med å holde oversikten og orientere seg hvor man skal legge kursen. 

Det er gledelig når man opplever å sette fingrene i en nyrestaurert klassiker som dette og man ender opp med å bli imponert. «Rayman 3D» klarer bokstavelig talt å tilføre en ny dimensjon til eventyret, som av mange blir rangert som et av tidenes beste spill.

Det er noe småpirk å henge seg opp i, som holder spillet borte fra en toppkarakter. Men det er likevel lett å gjøre dette til en uforbeholden anbefaling – om du er ute etter en god lanseringstittel til Nintendo 3DS-slippet. For enten du er fristet av å gjenoppleve et stykke spillhistorie eller er ny i Rayman-sammenheng, er dette en fantastisk morsom og velspilt 3DS-utgivelse.

NB! «Rayman 3D» er ute i butikkene samtidig med at Nintendo 3DS lanseres i Norge den 25. mars.

Annonse
Publisert 
Andre artikler om emnet
No items found.
Andre artikler

Rayman 3D

Positivt
Plattformklassikeren «Rayman 2» er nå gjenfødt i 3D-grafikk. Med svevende blomsterstøv, som gir deg «Avatar»-assosiasjoner, Rayman flaksende inne i vindtunneler og fargerike, varierte miljøer fremstår opplevelsen storslått og tidløs.
Negativt
Noen problemer knyttet til et kameraet, en slem «skurrelyd» skjemmer av og til.
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum
Salg/Sales: sales@pressfire.no
dark mode