STOCKHOLM (PressFire.no): Etter starten, med det første «The Witcher»-spillet for snart åtte år siden, har vi rukket å bli godt kjent med den gråhårede rabagasten Geralt of Rivia.
Den hvite ulven: monsterjeger, nobel kyniker og profesjonell badass med majestetisk hårmanke.
Det vil bli litt vemodig å vinke farvel til fyren etter at «The Witcher 3: Wild Hunt» avslutter trilogien, men alt tyder på at han får litt av et teppefall.
Dessuten et teppefall som kan ta sin søte tid. Den åpne verdenen i «Wild Hunt» har angivelig en landmasse på rundt 25 ganger forgjengeren «Assassins of Kings», og skal ifølge utviklerne by på minst et par hundre timer med eventyr.
Jeg rakk å spille rundt seks av dem, og har så vidt skrapet litt på overflaten av det som ser ut til å bli årets største tidssluk.
Svære forventninger
«Wild Hunt» runder av denne bemerkelsesverdige rollespillserien, basert på fantasy-romanene av Andrzej Sapkowski. De to første «The Witcher»-spillene har solgt over sju millioner eksemplarer, og de polske utviklerne CD Projekt Red har på veien skapt et nasjonalsymbol.
Forventningene har bygget seg opp til bristepunktet, og det er ingen overdrivelse å kalle «Wild Hunt» årets mest etterlengtede spill.
Vel, først var det fjorårets mest etterlengtede spill. «The Witcher 3: Wild Hunt» har blitt utsatt noen ganger; først fra høsten 2014 til februar 2015, og deretter noen ekstra måneder, til 19. mai.
Den samme runddansen vi ser ut til å oppleve med omtrent hvert eneste storspill denne konsollgenerasjonen.
«Et helt spektakulært krasj»
Under mine første timer med «Wild Hunt» blir det stadig klarere at disse utsettelsene var helt nødvendige. Jeg ble på forhånd advart at jeg fikk spille en såkalt «preview build» på PC, som bærer preg av en del rusk i maskineriet. Stemmer bra.
Jeg opplevde alt fra små defekter der folk red i løse lufta ved siden av hestene sine og fotgjengere som gikk på skøyter i humpete skogsføre – til en boss som viste seg å være udødelig på grunn av en «feilkalibrering» i menysystemet.
Rundt halvveis ut i spillrunden ble jeg også utsatt for det CD Projekt Reds kommunikasjonssjef Michal Platkow-Gilewski treffsikkert beskrev som et «helt spektakulært» krasj, som krevde omstart av maskinen. Mye sånt.
Så selv om utsettelsene suger har de vært viktige for å unngå at dette blir et «The Witcher: Unity».
Platkow-Gilewski virker sikker i sin sak på at disse skavankene vil bli rettet opp før lanseringen, og at forskyvningene i slippdatoen har gitt dem tilstrekkelig med tid til å levere et eventyr som oppfyller alle forventningene.
Ingen la føringer på hvordan jeg spilte, eller hva jeg opplevde – de bare plasserte meg foran en skjerm, ga meg kontrollen og lot meg dra ut på eventyr.
Denne åpenheten ser ut til å være typisk for den polske utvikleren, som er befriende blottet for PR-tullprat, og oppriktig stolte av hva de har fått til. Etter rundt seks timer i selskap med «The Wild Hunt» er det også lett å se at ambisjonsnivået her er enormt, og at dette lett vil tangere de to forgjengerne. Ikke minst fordi Geralt nå har en diger, åpen verden å boltre seg i.
– Strømlinjeforma, ikke enklere
Han har blitt noen år eldre siden sist, men er betydelig mer spenstig. Geralt kan nå svømme, hoppe, klatre, jogge, hekle, skyte med armbrøst og fighte på hesteryggen. Vel, muligens ikke hekle.
Animasjonene er mye smidigere, og kampsystemet mindre komplisert. Michal Platkow-Gilewski understrekte at «Wild Hunt» er strømlinjeforma for nye spillere, uten at det ser ut til å ha gjort spillet enklere.
Dette er fortsatt en utfordring, men «Wild Hunt» gjør en bedre jobb når det gjelder å introdusere de forskjellige elementene, personene og mytologien.
Noe som betyr at de første timene er en eneste lang prolog. I oppstarten brisker vår mann Geralt seg i badekaret hjemme i Witcher-fortet Kaer Morhen. Han er heller ikke alene, og det har gått knapt et minutt før vi får se den første nakne skjønnheten.
Nærmere bestemt Yennefer av Vengerberg, Geralts store kjærlighet.
Etter litt snuskete hygge tar han turen ut til gårdsplassen for å trene sin unge protesje Ciri, mens vi får en rask innføring i kampsystemet. Like etterpå blir jentungen bortført av en demonisk Nilfgaard-ridder, og Geralt våkner opp med et støkk. Bare et mareritt, og et tilbakeblikk. Året er nå 1272, og Geralt er på vei til landsbyen White Orchard sammen med sin gamle læremester Vesemir.
Målet er å finne Yennefer, som er observert i området. Spilldesigneren Jonas Mattsson forsikret meg senere om at White Orchard bare er en del av prologen: et «bittelite område som skal introdusere mekanikken. Så du har ikke engang kommet inn i selve spillverdenen ennå».
Vel, det er fortsatt et svært sted, som byr på nok sideoppdrag, steder og hendelser til å fylle et normalt spill.
Jakt på en forfylla pyroman
Jeg bruker magi for å roe ned en ilter bargjest, banker opp en Nilfgaard-vakt uten problemer og prøver uten hell å jage bort en drittunge som slenger spydigheter. Ingen ser ut til å like Geralt noe særlig i denne landsbyen, så jeg benytter sjansen til å utføre noen sideoppdrag for å komme på godfot med lokalbefolkningen.
Først hjelper jeg en dverg-smed med å spore opp fysaken som brente ned verkstedet hans, og oppdager at Geralts «Witcher»-sense nå fungerer omtrent som Batmans «detective mode» i «Arkham»-spillene (og litt som detektiv-sideoppdragene i «Assassin's Creed: Unity»).
Etter å ha fulgt de glødende fotsporene frem til en forfylla pyroman, får jeg et valg som er preget av «The Witcher»-seriens moralske tvetydighet.
Etterpå sitter jeg ikke igjen med følelsen av at Geralt bidro til å gjøre denne byen til et bedre sted å leve. Jeg slår av en prat med bønder som forteller om politiske konflikter og personlige problemer. Rir rundt i området, oppdager ting. Koser meg glugg i hjel.
Grånyanserte fiender
Alt dette er akkurat hva jeg håpet «Wild Hunt» ville være. Ikke så mye en ny «Skyrim» (selv om jeg fortsatt savner en mulighet for førstepersonmodus litt), og nærmere en «Game of Thrones»-versjon av «Red Dead Redemption».
Umiskjennelig «The Witcher», naturligvis – men så mye mer åpent, fritt og dynamisk.
Jeg hjelper en gammel kone med å finne stekepanne. Drar ut og dreper villhunder sammen med en jeger som har blitt utstøtt fordi han er homofil. Sporer opp broren til en mann i landsbyen, som viser seg å være en såret soldat som har blitt bestevenn med en desertør fra fiendens linjer. Hjelper en upålitelig kjøpmann med å finne en verdifull eske, kjemper mot banditter og møter udyr i skogen.
Jeg har fortsatt lommene full av sideoppdrag, som jeg har plukket opp på landsbyens oppslagstavle, men kan jo ikke bli værende her resten av uken.
Så til slutt rir jeg videre mot en Nilfgaard-garnison, der kapteinen viser seg å være en anstendig fyr som har et oppriktig ønske om å hjelpe landsbyboerne. Nok et eksempel på at «Wild Hunt» har et fiendebilde preget av grånyanser: motstandere kan være bra folk, allierte kan lett bedra deg.
Udødelig udyr
Jeg får i oppdrag å avlive en diger, flygende Griffin, et mytisk udyr som viser seg å ha gode grunner til å angripe lokalbefolkningen. For å kunne felle beistet må jeg først lokke de til et åpent område med hjelp av en illeluktende urt, som må plukkes på havbunnen.
Noen sidespor senere er kampen i gang, og jeg bruker sikkert en halvtime i heltemodig kamp sammen med kumpanen Vesemir uten å komme noen vei.
Blir drept, prøver igjen. Klarer knapt å såre beistet, uansett hvor lenge jeg kjemper.
Er vanskelighetsgraden så høy at jeg er nødt til å kaste inn det hvite håndkleet, og jekke meg ned fra normal til easy? Er jeg virkelig så talentløs? Dette går på selvfølelsen løs, helt til kommunikasjonssjef Michal Platkow-Gilewski tilfeldigvis spaserer forbi. Han blir stående en stund og prikker meg til slutt på skulderen.
Viser seg at det har skjedd en feil her, en bug som har gjort udyret udødelig. Oh, well. Føler meg litt irritert, men mest lettet.
Angrepet av varbjørner
Michal starter opp spillet på nytt, og gir meg sjansen til å fortsette i et avsnitt som utspiller seg mange timer senere ut i spillet. Uten noen kontekst er det vanskelig å vite akkurat hva som skjer her, men Geralt befinner seg nå i et slott langt oppe i fjellene i Skellige Isles. Dette ser ut til å være en alternativ utgave av Skottland, der Geralt har utført et oppdrag for en konge.
I slottet er det full fest og etegilde, men Geralt rekker så vidt å bli belønnet med et snasent sverd før helvete bryter løs. Slottet er under angrep fra rasende bjørner, som river store deler av hoffet i filler før jeg klarer å avlive dem.
Viser seg at dette var en type varulver (vel, varbjørner), skapt med hjelp av et magisk brygg som ble sneket inn i ølen. Politiske konspirasjoner er på ferde. Mer detektivarbeid, og innen saken er løst har maktbalansen i hele området forandret seg. Jeg deltar på en kroningsseremoni før jeg plasserer Geralt på sin trofaste ganger Roach, og rir ut i verden for å se hva jeg finner.
Mye på spill
Og det jeg finner er en stor flokk med ulver, som til slutt river meg i filler. Føles som en perfekt måte å avslutte tiden med «Wild Hunt» for denne gang. Jeg fikk ikke sjansen til å styre den andre spillbare figuren, Ciri, som jeg bare møtte som ungpike i prologen. Jeg fikk heller ikke noe dypere innblikk i hvordan oppgraderingene fungerer, og hvor mye det påvirker kampsystemet eller magien.
Men jeg fikk et bra helhetsinntrykk, og kommer å rydde romslig plass i kalenderen etter den 19. mai.
Det mest usikre momentet er hvorvidt CD Projekt Red virkelig kommer til å klare å luke ut alle de tekniske skavankene innen den tid.
Dette er en usedvanlig omfattende verden, med en masse systemer under panseret, og fryktelig mye som kan gå galt – så jeg mistenker at vi kommer til å få oppdateringer lenge etter lanseringen.
For store forventninger?
Jeg tror også det er på sin plass å jenke forventningene til den visuelle siden et lite hakk. For all del, «The Witcher: Wild Hunt» ser fortsatt fordømt bra ut, og representerer et enormt sprang i forhold til forgjengerne. Dette føles som en livs levende verden. Gress danser i vinden, bladene på trærne svaier i takt med Geralts majestetiske hårmanke, og folk pusler med sitt i landskap som har en imponerende variasjon.
Men bortsett fra mellomsekvensene så jeg ikke noe som var like lekkert som de første trailerne (eller offisielle bildene), og jeg spilte tross alt på PC. Så hvem vet hvordan konsollutgavene vil se ut.
Jeg tror likevel ikke at det er en overhengende fare for at noen vil bli skuffet over den sjenerøse overfloden av eventyr «Wild Hunt» serverer.
Dette gir inntrykk av å være akkurat så ambisiøst, omfattende og storslått som vi håpet på. 19. mai burde bli den nye nasjonaldagen for alle som setter pris på skikkelige rollespill!
NB! PressFire har selv betalt turen til og oppholdet i Stockholm.