(PressFire): Hei, alle sammen. Hvordan er været hjemme i Norge? Mye regn, ja?

Selv har jeg hatt en ukes ferie i Skyrim, en pittoresk perle i den nordligste regionen av Tamriel. Både klima og landskap minner mye om det urnorske, men Skyrim byr på opplevelser litt utenom den vanlige fotturen i Jotunheimen.

I løpet av denne ferieuken har jeg trasket opp alle de syv tusen trappetrinnene til High Hrothgar, for å besøke de sagnomsuste Greybeard-munkene. Jeg raserte et tempel i flatfylla etter en drikkekonkurranse med min nye kompis, Sam.

På et eller annet tidspunkt under denne alkoholrelaterte blackouten klarte jeg å forlove meg, også. Akkurat det rotet har jeg ikke orket å rydde opp i ennå. Sånn ellers har jeg hamlet opp med et falskt spøkelse og kjempet til døden med en alv som pushet dop.

Jeg har kjøpt et koselig krypinn i småbyen Whiterun, anskaffet meg en hest, mistet hesten min i en lei fallulykke, vunnet hundre gullmynter i et barslagsmål, stjålet alt som ikke er spikret fast i fortet til en jarl og blitt kompis med en varulv.

 

Ikke bare fart, fyll og fantestreker

Alt har ikke bare vært fart, fyll og fantestreker, heller. Må jo slappe av litt, også. Så innimellom har jeg plukket bær i skogen, lekt gjemsel med en rampete guttunge og jobbet litt som bonde.

Jeg har tatt en videregående utdanning i magi på Winterhold College, blitt en dreven alkymist og klart opptaksprøvene i kampklubben The Companions. Jeg har drept troll, kjempeedderkopper, drauger (nei, ingen kom opp fra do), levende skjeletter, hundrevis av banditter, zombieutgaven av Sigdis Guldarson og ikke minst flere drager.

Og jeg har kost meg glugg i hjel.

«The Elder Scrolls V: Skyrim» er slett ikke bare et nerdete rollespill, det er en livs levende fantasiverden der man er sin egen lykkes smed.

Den prisbelønnede forgjengeren «Elder Scrolls IV: Oblivion» ble med rette hyllet som et av de mest innholdsrike, vellagede og visuelt imponerende eventyrene i spillmediets historie. Jeg vet ikke om du har besøkt «Oblivion» siden det kom ut for over fem år siden, men i dag føles grafikken såpass primitiv at den kunne tilhøre den forrige generasjonens konsoller.

«Skyrim» befinner seg på et helt annet nivå, på absolutt alle måter. Snakker vi om årets beste spill? Ja, lett!

 

«You should have acted. They’re already here»

I en perfekt verden ville anmelderkopiene av «Skyrim» ha kommet minst tre måneder før deadline, men tilbake i virkeligheten hadde vi en knepen arbeidsuke å utforske denne massive verdenen.

Veldig langt fra nok til å danne seg et totalinntrykk av alt hva spillet har å tilby av aktiviteter, eventyr, oppdrag og severdigheter. Dette er virkelig en verden man kan gå seg vill i, og som krever en stor tidsinvestering. Bethesda hevder at «Skyrim» er det største spillet de noensinne har laget, med en spilletid på over 300 timer. Ingen overdrivelse.

Selve landområdet i Skyrim er omtrent på størrelse med «Oblivion»s Cyrodiil, men det er mye mer å finne på her. Valgmulighetene kan innledningsvis føles overveldende, men aldri forvirrende. Du gjør det du har lyst til, når du har lyst. Ikke noe stress.

Du kan følge hovedhistorien fra første sekund, men sjansene er store for at du raskt blir distrahert av noe spennende på veien. En vennlig sjel som trenger hjelp, kanskje. En hule som bør utforskes. Banditter som må denges.

Mye av magien med «Skyrim» er jo at alle kommer til å ha sin helt unike spillopplevelse. Dine eventyr i Skyrim-regionen kommer garantert til å bli veldig annerledes fra mine, så alt jeg egentlig kan gjøre her er å fortelle litt om egne inntrykk og erfaringer.

 

På randen av borgerkrig

Hovedhistorien utspiller seg 200 år etter hendelsene i «Oblivion», så dette er ikke en tradisjonell oppfølger. Dermed ingen grunn til bekymring hvis du aldri har prøvd noen av de tidligere kapitlene i «The Elder Scrolls»-serien.

Du vil kanskje gå glipp av noen referanser og interne morsomheter (jepp, M’aiq the Liar er tilbake!), men fint lite som har betydning for totalopplevelsen. Kongen er snikmyrdet, og Skyrim er på randen av borgerkrig; mange har sverget sin lojalitet til imperiet, andre kjemper for sin uavhengighet under ledelse av jarlen Ulfrik Stormcloak. En polariserende, enigmatisk skikkelse som angivelig sto bak drapet på kongen.

Stemningen mellom de forskjellige fraksjonene er allerede veldig anspent, ikke minst fordi de politiske konfliktene er i tråd med profetiene i den hellige teksten «The Elder Scrolls».

Alt som mangler nå er at dragene vender tilbake til jorden, sånn at den destruktive drageguden Alduin kan utslette alt liv i Tamriel. Hei, vent – hva er det som flakser der oppe? Sikkert ikke noe å bry seg om.

I likhet med de tidligere spillene starter man eventyret som en fange. I dette tilfellet en dødsdømt forbryter på vei til å bli halshugget av imperiets bøddel.

 

Aggressive drager

Man har muligheten til å skape sin egen spillfigur med hjelp av veldig omfattende verktøy, som inkluderer ti forskjellige raser, minst to kjønn og en masse fininnstillinger.

Fremfor å sløse bort mye verdifull tid på å spesialdesigne den kuleste spillkarakteren i hele verden noensinne, velger jeg å være en enkel «Nord»: en kampdyktig barbar som er en del av lokalbefolkningen i regionen.

Man er jo tross alt en nordmann.

Mens jeg har hodet på hoggestabben blir hele leieren angrepet av en ilter drage – og etter en vill flukt er jeg fri til å gripe dagen som en Dragonborn; en av de få utvalgte dragedreperne.

I likhet med kjempene i «Shadow of the Colossus» får jeg litt dårlig samvittighet over å avlive disse majestetiske, stolte skapningene - men siden dragene er så fordømt aggressive får de nesten skylde seg selv. Dragene kan være skikkelig seige å få has på, men belønningen er til gjengjeld stor. Dragesjelene brukes til å åpne opp mektige drageskrik.

Det finnes i alt 24 av dem i spillet, som blant annet gir deg evnen til å sprute ild, mane opp tordenstormer og løpe vanvittig fort.

 

«May your sword be sharp, and your tongue sharper!»

Jeg mistenker at det kan være en god ide å få litt mer kamperfaring (og XP) før jeg gir meg i kast med flere drager, så jeg utfører en serie sideoppdrag for å varme opp.

I vertshuset The Bannered Mare blir jeg tipset om en gjeng banditter som har herjet i nabolaget - så jeg begir meg til Valtheim Towers for å gi dem en omgang deng med kamphammeren min.

Så fort jeg har plukket opp dusørpengene er det et ny ekstrajobb tilgjengelig. Det samme har vertshusene i de andre byene.

Det er en helt enorm mengde sideoppdrag her, og man kan trolig spille i flere uker før man overhodet tar fatt på hovedhistorien. Det finnes angivelig over 150 «dungeons» å utforske i Skyrim, og skal man dømme ut ifra det drøye dusinet som undertegnede rakk å fullføre, er det et overraskende stort spenn på dem. Både når det gjelder design, fiender, utbytte og oppgaver. I motsetning til «Oblivion» er alle hulene helt unike og overraskende svære, med hver sin historie å fortelle.

I tillegg kan man blant mye annet finne skattekart i «Red Dead Redemption»-stil, lese bøker som åpner flere eventyr, og få tips om hemmelige oppdrag av tilfeldige forbipasserende.

 

Mekanisk kjempe og ismagi

Det tar faktisk en del timer før jeg møter en motstander jeg har store problemer med å overvinne: en demonisk Falmer som gjemmer seg i en diger hall, langt inne i en hule befolket av drauger og såkalte chauruser: plagsomme, markliknende insekter som i seg selv er fordømt seige å få has på.

Problemet er ikke bare at Falmer-sjefen bruker sterk ismagi for å suge ut livskraften min på rekordtid – han får dessuten hjelp av en mekanisk kjempe kalt Dwarven Centurion.

Vel, jeg stikker av med halen mellom bena, drar slukøret hjem og legger en ny slagplan. Rekrutterer den hardbarkede kampkvinnen Uthgerd som medhjelper, mekker en helvetes masse eliksirer, og tar turen inn i hulen på nytt.

Yay, flawless victory! Hvor besværlige noen av disse fiendene enn er, har man alltid en fightende sjanse til å overvinne dem. Det er bare snakk om å prøve forskjellige strategier, alternative hjelpemidler, nye våpen oppgraderinger, magi – og medhjelpere. I likhet med «Fallout»-serien kan man rekruttere assistanse over hele Skyrim: noen av dem er leiesoldater som krever betaling, andre er godtfolk som stiller opp betingelsesløst etter at man har hjulpet dem i sidehistorier.

I motsetning til «New Vegas» kan man ikke styre ledsagerne med et eget kontrollhjul (og kompanjongene kan dø hvis de får for mye juling), men følgesvennene kan allikevel være til stor hjelp. Særlig når det gjelder å drasse på byttet man finner i skattekister og døde fiender.

 

Smidigere menyer

Bethesda har åpenbart plukket med seg veldig mye erfaring fra «Fallout», noe som gjør dette til en betydelig mer strømlinjeformet spillopplevelse enn forgjengeren.

Det merkes både i mindre detaljer som låsdirking, mekking av redskaper og matlaging, men også når det gjelder mer essensielle elementer. Måten man oppgraderer evner og fordeler erfaringspoeng er mye smidigere.

Alt sånt styres fra en egen meny med stjernebilder, som byr på nye «perks» hver gang man kommer opp på et nytt nivå. Jeg har ikke den helt store tålmodigheten når det gjelder å bla igjennom de plagsomt omfattende menyene som vanligvis er obligatoriske i rollespill.

Hvor mye jeg enn elsker «Oblivion» var menysystemet en pest – men også her har «Skyrim» gått igjennom en skikkelig oppgradering. Alt føles intuitivt, oversiktlig og så minimalistisk som de enorme valgmulighetene tillater. Med tanke på hvor massiv denne spillverdenen er, hvor tett befolket, detaljert og overlesset med aktiviteter, er det et lite mirakel hvor silkemykt Bethesdas nye spillmotor Creation Engine håndterer alt sammen.

 

«And the scrolls have foretold, of black wings in the cold... »

Undertegnede fant forbausende få bugs, «glitches» og tekniske tabber under gjennomspillingen. «Fallout: New Vegas» er en personlig favoritt, men alle de tekniske problemene der hadde vært nok til å drive selv Mahatma Gandhi over kanten til rabiate, rasende raptusanfall.

Jeg oppdaget ikke noe som helst sånt i «Skyrim».

De få spillmekaniske svakhetene sirkler for det meste rundt hesten min, som ikke bare ser ut til å ha en seriøs hjerneskade – men attpåtil er i besittelse av paranormale evner. Denne hesten kan sveve over bakken, blir i raske øyeblikk usynlig, og er sporløst forsvunnet rundt 20 prosent av tiden.

Problemet er dessuten at folk og fe hater, hater, hater hesten min. Alle angriper denne stakkaren, så jeg håper virkelig at det snart blir mulig å kjøpe en rustning til ham på nettet (ha, ha).

På et tidspunkt går tre vennlige vakter helt berserk bare ved synet av hesten, og hugger ham i hjel før jeg skjønner hva som skjer. Da jeg går til angrep på en av disse vaktene blir han skikkelig indignert, og roper «Hey, I’m on your side!». Dust. Sånne AI-anfall dukker heldigvis opp veldig sjeldent (de er forhåpentligvis fikset i en oppdatering innen spillet er i butikken), og det er absolutt en egen underholdningsverdi i sånne skrullete uforutsigbarheter.

 

Meningsfull magi

Karakteranimasjonen er mye mer naturtro enn i «Fallout 3» og «Oblivion», også. Kameraet zoomer ikke bare inn på figurenes livløse fjes under samtaler - nå snakker de med uttrykksfulle ansikt og naturlige håndbevegelser, mens folk beveger seg rundt i bakgrunnen.

Kampsystemet har gjennomgått en betydelig overhaling, uansett hvordan man velger å ekspedere fiender. Sverd, kampøkser, og slagvåpen kommer i et utall varianter, og den beste nyheten er at de ikke lengre må vedlikeholdes.

Du kan styrke alle våpen i smia, men de blir ikke degradert over tid. Nærkampene føles mye mer givende og er spritet opp med en masse brutale «finishing moves».

Undertegnede hadde vært storfornøyd med å gå gjennom hele spillet mens jeg dengte folk og fe i skallen med min mektige Warhammer, men magi viser seg snart å være enda mer moro. Ikke bare et kraftfullt våpen i «Bioshock»-stil som kan benyttes i et utall kombinasjoner og varianter, men et hendig hjelpemiddel i seks forskjellige disipliner, med endeløse bruksområder.

Personlig syntes jeg at magi var unødig komplisert og kålete i «Oblivion», men i «Skyrim» føles alt så intuitivt at jeg bruker det hele tiden.

 

«No lollygagging! Honest pay for honest work»

Visuelt sett tar «Skyrim» et stort kvantesprang oppover, men det er neppe nyheter for noen som har sett trailere og videoklipp av spillet på YouTube.

Designet her er faktisk enda mer imponerende enn grafikken, som i seg selv utnytter kapasiteten i dagens konsoller helt til bristepunktet (Ja da: PC-versjonen kommer sikkert til å se enda bedre ut, men vi testet ut spillet på vår gode, gamle Xbox360).

Det er små tilfeller av pop-up her og der, men ikke noe som sjenerer. Fremfor å ty til gjentatte teksturer og tekniske snarveier er hele «Skyrim» møysommelig designet for hånd – og de mest visuelt imponerende områdene får man ikke oppleve før det har gått mange spilletimer.

Undertegnede tok en rask tur tilbake til «Oblivion» for å måle forskjellene med friske øyne, og kontrastene er helt enorme. De lærde strides når det gjelder hvor stort hopp grafikken vil ta i den neste generasjonen, men med tanke på det enorme tekniske gapet mellom «Oblivion» og «Skyrim», er det fortsatt mye futt igjen i dagens konsoller.

Det er egentlig helt utrolig at et så massivt spill, med en sånn detaljrikdom, smidig grafikk og yrende folkeliv får plass på en liten skive.

Dette føles som en livs levende verden som er i konstant bevegelse, i enda større grad enn noe vi har opplevd tidligere. Godt hjulpet av drøyt sytti stemmeleggere (deriblant Oscar-nominerte Joan Allen, Christopher Plummer og Max von Sydow), samt nok et episk musikkspor av «The Elder Scrolls»-veteranen Jeremy Soule.

 

Vi hadde store forventninger, men «Skyrim» både innfrir og overgår dem. Bethesda har gjort alt de så selvsikkert lovet oss på forhånd, og gir oss årets store eventyr på sølvfat.

Det er samtidig lett å skjønne at en så omfattende fantasiverden kan føles overveldende for nybegynnere. Det er tross alt mye å sette seg inn i her, med en innfløkt mytologi som innledningsvis kan virke avskrekkende. Det er derfor et desto større kunststykke at «The Elder Scrolls V: Skyrim» føles så lett tilgjengelig, så umiddelbart intuitivt og så fordømt morsomt.

Spillet er en grådig tidstyv, og det er farlig lett å bli hekta. Etter en uke i Skyrim føler jeg meg fortsatt som en turist, som har tatt en rask pakketur før jeg måtte reise alt for raskt hjem igjen for å skrive dette reisebrevet. Det er fortsatt så mye å fortelle om, så mye igjen å oppleve - så jeg akter å dra tilbake umiddelbart.

Farvel Oslo, dere finner meg i Skyrim til snøen har smeltet!

 

«Skyrim» slippes 11. november til pc, PlayStation 3 og Xbox 360. Husk sykemelding!

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer