(PressFire.no): Desto mer ting forandrer seg, desto mer forblir de som før. Dette sjuende hovedspillet i «Assassin’s Creed»-sagaen serverer oss mange betydelige nyvinninger, men tar samtidig tar noen skritt tilbake.

Vi får sjansen til å boltre oss i Paris under revolusjonen på slutten av 1700-tallet, en skikkelig spennende tid i et spennende miljø.

Litt som «Les Miserables», bare med betydelig mindre sang og mye mer mutilasjon.

 

Adjø, sjøliv

I fjorårets anmeldelse av «Black Flag» spekulerte faktisk undertegnede om at vi neste gang kanskje kunne komme til å besøke for eksempel den franske revolusjonen. Så golfapplaus til meg.

Mange av oss vil savne sjørøverskuta og det karibiske miljøet fra «Black Flag», men den historien får en slags fortsettelse i «Assassin’s Creed: Rouge» som slippes parallelt på PS3 og 360.

«Unity» føles mer «old school», og går tilbake til de tidligere kapitlene i serien. Det er i seg selv helt greit at dette minner mer om de gode, gamle dagene da Ezio svingte seg rundt over hustakene i Firenze, Venezia og Roma. Det var en fin tid. 

 

«Jazz Age Junkies»

Historien er typisk «Ass Creed». Abstergo-konsernet har utviklet teknologien sin betraktelig siden sist, og vi hopper nå rett inn i en ny Animus-konsoll for hjemmemarkedet. «Helix: where the past is your playground».

Her få vi sjansen til å teste ut den nye spillserien «Fallen Heroes», som byr på en undermeny full av historiske livsløp. Alle bortsett fra et av disse spillene er dessverre låst, så vi hopper rett inn i «The Tragedy of Jacques De Molay».

Blant de «låste» alternativene i menyen finner vi forresten spennende titler som «Hell in Hibernia», «The Emperor’s Shadow» og «Jazz Age Junkies». Sistnevnte høres fascinerende ut, spør du meg.

Men uansett. Jacques De Molay viser seg å være Tempelriddernes siste stormester, og spillet utspiller seg i Paris på 1300-tallet.

Alt er bare en prolog som understreker at Abstergo driver med historieforfalskning i et forsøk på å presentere Tempelridderne som de store heltene. Men så blir Animus-systemet hacket av en gruppe aktivister, som akter å eksponere Abstergos propagandamaskineri.

 

Mesterdetektiver og S/M-gudfaren

Vi sendes drøyt fire hundre år frem i tid, og inn i et helt annet livsløp: den franske rabagasten Arno Dorian. Han vokser opp i aristokratiet i Versailles før faren blir snikmyrdet, og adopteres av en velstående velgjører som senere viser seg å være en prominent tempelridder.

Som ung mann får Arno skylda for mordet på stefaren, og sendes til et fangehull i Bastille-fengselet mens folkemassene raser utenfor. Under revolusjonen rømmer Arno sammen med den sarkastiske medfangen Pierre Bellec, som viser seg å være medlem av snikmorderordenen.

Arno lar seg rekruttere, i håp om å finne ut hvem som drepte faren, mens han tar en hevn på mennene som myrdet stefaren – og forhåpentligvis vinner tilbake sin store kjærlighet Elise. Som tilfeldigvis er en ivrig tempelridder og stesøsteren hans.

Så kompliserte saker, som selvsagt blir enda mer innviklede i løpet av historiens gang.

Mesteparten av moroa ligger i å delta i de historiske hendelsene under denne turbulente tidsperioden, mens man møter kjentfolk som revolusjonslederen Maximilien de Robespierre, Napoleon Bonaparte, S/M-gudfaren Marki De Sade, proto-mesterdetektiven Vidocq og voksdukkedronningen Madame Tussaud.

Dette er en livlig, brutal tid, der gatene er fulle av rasende menneskemasser. Drøye overgrep er helt dagligdagse under terrorveldet. Folk blir jevnlig halshugget, tiggere blir mutilert, adelsfolk mishandlet. Et helt perfekt scenario for et «Assassin’s Creed»-spill, selv om det er litt snodig at alle figurene har britisk aksent.

 

Nå også med mikrotransaksjoner

De fleste elementene burde være godt kjent for kjennere av serien; man hopper fortsatt rundt på hustak, kjemper mot brysomme vakter og klatrer opp i høye bygninger for å låse opp områder på kartet. Men det har allikevel skjedd mye siden sist.

«Unity» er bygget opp fra grunnen for den nye konsollgenerasjonen, og introduserer en rekke nye elementer. Deriblant et renovert klatresystem, som endelig gir oss muligheten til å styre hovedpersonen opp eller ned.

Arno er fortsatt litt klønete, men er i det miste mye lettere å få trygt ned fra takene uten store skader.

Også nytt er introduksjonen av rollespillelementer, der man får poeng for omtrent alt man gjør – og de poengene byttes inn i nye ferdigheter.

Et stort utvalg av klesplagg øker stats innen helse, stealth og kampferdigheter.

Det er også her Ubisoft introduserer mikrotransaksjoner, ved at man kan kjøpe disse tingene for kalde kroner. Ikke nødvendig, men uansett skikkelig kleint.

Kampsystemet har også blitt renovert, noe som skrur opp vanskelighetsgraden flere hakk. Tidligere kunne man slakte ned en uendelig rekke vakter med hjelp av enkle kombinasjoner, men nå er disse kampene mer realistiske.

Fiendene angriper fra alle kanter uten å vente høflig på sin tur, hugger løs så fort du snur ryggen til dem – og har en lei tendens til å skyte deg i ryggen så fort du stikker av.

 

Taktisk variasjon

I oppstarten må du belage deg på å bli drept støtt og stadig, men alt sånt blir enklere etter hvert som du stiger i gradene, utvikler høyere helse og kjøper mer dødelige våpen.

Ting er allikevel såpass annerledes her at den største fienden denne gangen er muskelminnet.

For oss som har spilt «Ass Creed» jevnlig de siste sju åra krever forandringene noen timers tilvenning, men «Unity» er desto mer egnet for folk som nærmer seg serien for første gang. 

Man står mer enn noensinne fritt til å velge sin egen fremgangsmåte i oppdragene, men «Unity» prøver å presse deg til å ta i bruk «stealth» mye hyppigere. For første gang i serien introduseres en «snike»-knapp, noe som er på høy tid.

La gå at det unektelig virker litt komisk at Arno automatisk bli mye vanskeligere å se så fort han bøyer litt på knærne. Om noe burde bæsjegangen forårsake at folk legger merke til ham mye fortere, men det gir i alle fall spillet litt taktisk variasjon og utilsiktet humor.

 

Skattejakt for fire

Figuranimasjonen er langt mer avansert denne gangen, og Arno har fått en tyngde hans tidligere kollegaer mangler. Han har et mye større utvalg av parkour-bevegelser, noe som muligens legitimerer Ubisofts kontroversielle uttalelser om at det ville ta så fryktelig mye tid å skape en kvinnelig spillfigur i flerspillermodusen.

Men la oss for guds skyld ikke rippe opp i det oppstyret her. 

Flerspillerkartene er byttet ut med en robust samarbeidsmodus, noe mange har etterlyst lenge. Man kan utføre oppdrag sammen med venner (som dukker opp i form av gjennomsiktige «spøkelser» i byens vertshus hvis de spiller «Unity» på samme tid som deg), eller med helt tilfeldige spillere.

Førstnevnte er nok å foretrekke, hvis ikke risikerer du å spille sammen med forvirrede småunger som forviller seg bort etter de første minuttene, eller eventuelt foretrekker helt andre taktikker enn deg selv. Det var i alle fall hva undertegnede opplevde under testingen, la gå at jeg personlig ikke har den helt store sansen for samarbeidsmoduser med plagsomme folk jeg ikke kjenner.

Mikrofon er dessuten en klar fordel, sånn at man kan kommunisere med hverandre, og koordinere taktikk. Einstøinger kan også gjøre disse oppdragene mutters alene, selv om det angivelig øker vanskelighetsgraden betraktelig.

Opptil fire deltagere kan dra ut på skattejakt og utføre kupp sammen, der belønningen blir høyere hvis man benytter seg av «stealth». Mange har etterlyst samarbeidsmodus, og dette kommer nok til å være et viktig element for dem – selv om sikker mange også kommer til å savne den tradisjonelle flerspillerbiten fra tidligere utgivelser.

 

Sidesprang til andre verdenskrig

Det er uansett kult at man har valgmuligheten, og kan gjøre det meste på egen hånd om man foretrekker det. «Unity» byr på flere sideaktiviteter enn noensinne, som er delegert i små historier under banneret «Paris Stories».

Mange av dem er flunkende nye, og byr på noen interessante, historiske sidespor. Man samler blant annet avkuttede hoder til madame Tussaud, stjeler hellige relikter for å bli medlem av okkulte «The Cult of Bahomet» og pusser opp teaterbygninger.

Det morsomste her er å løse mordmysterier for den late politisjefen, som belønner deg med nye våpen. Med litt hjelp av den fengslede detektiven Vidocq sendes man ut for å etterforske uløste drapssaker, der man undersøker åstedet med hjelp av den nyoverhalte «Eagle Vision»-funksjonen – som nå fungerer omtrent som Batmans «Detective mode» i «Arkham»-serien.

Man samler sammen ledetråder, avhører vitner og konfronterer til slutt den hovedmistenkte. En skikkelig stilig greie! 

Etter hvert får man også muligheten til å hoppe inn i tidshull, og oppleve Paris i andre tidsepoker, fra den bohemiske «Belle Epoque» på slutten av 1800-tallet til andre verdenskrig.

I tillegg gjenoppstår gamle travere som «fang tyven» og «stikk noe skarpt i halsen på dem som fortjener det».

 

Konturløst voksdukkepreg

Så kommer vi til et annet element om har fulgt «Ass Creed»-serien trofast hele veien: tekniske problemer. Det har vært et vedvarende problem, men aldri så markant som i «Unity».

Spillet er bygget opp fra grunnen til den nye konsollgenerasjonen, og selv om Ubisoft angivelig har brukt over tre år på utviklingen har de fortsatt ikke helt klart å få dreisen på alt.

Lyssetningen er virkelig lekker, men pop-in er fortsatt merkbart - særlig i raske overganger mellom gatebildet og innsiden av bygninger.

Fotgjengere kan sveve i løse lufta, eller spretter plutselig frem noen meter foran deg, som om de har teleportert fra en annen dimensjon.

Arno nekter plutselig å hoppe fra enkelte områder, og er litt kresen med hvor han ønsker å klatre. Fyren har store problemer med vinduer, og kan i enkelte tilfeller kaste seg ut gjennom hele Animus-systemet – sånn at han flakser i et enormt tomrom helt til man starter spillet på nytt. 

«Black Flag» var mer visuelt innbydende (i alle fall på PS4), så det er mulig at det ligger noe i ryktene om at Ubisoft har redusert grafikkvaliteten på PS4-utgivelsen av «Unity» av hensyn til Xbox One-versjonen.

Spillet tøffer av gårde i 900p og 30 FPS, men bildefrekvensen dupper stadig. Greit nok, grafikken er langt fra like imponerende som i de første trailerne, men sånt begynner vi å bli vant til – særlig fra Ubisoft (hei, «Watch Dogs»!).

Det er allikevel påfallende at ansiktsanimasjonen i mellomsekvensene til tider nærmest ser uferdig ut, og har et konturløst voksdukkepreg – som om hele denne verdenen egentlig er skapt av madame Tussaud og Henry Jarrod i «House of Wax».

Til gjengjeld har de veldig fint hår.

 

Historiekunnskaper og massemord

Ubisoft ser ut til å ha brukt en betydelig del av prosessorkraften til å fylle opp gatene i Paris med langt flere fotgjengere (opptil ti tusen stykker samtidig!), alle med en kunstig intelligens som angivelig reagerer helt uavhengig av hverandre. Og det er her «Unity» virkelig imponerer.

Ubisoft har skapt sin mest innholdsrike, omfattende og naturtro by hittil: hele den indre kjernen av 1790-tallets Paris, full yrende av folkemasser og kaos. Jeg tør påstå at vi aldri har opplevd en åpen spillverden med like mye liv tidligere, og som er gjenskapt med en detaljrikdom som dette - selv om alt som sagt har sin pris.

Siden dette fortsatt er tidligere dager kan vi håpe at de fleste problemene vil bli fikset i de første oppdateringene.

Undertegnede har brukt uforholdsmessig mye tid bare på å være turist i revolusjonstidens Paris. Det er i seg selv en mektig opplevelse å spasere rundt i gatene, se på folk og sjekke ut kjente minnesmerker. Ubisoft har virkelig gjort en ypperlig jobb når det gjelder å gjenskape byen, og det er ekstra imponerende at man denne gangen kan ta en tur inn i såpass mange av bygningene.

Det er kanskje på dette feltet «Assassin’s Creed»-serien har størst verdi: som en blanding av virtuell turisme og allmennutdannelse, som deler ut historiekunnskaper og massemord med skjulte stikkvåpen i omtrent likeverdige doser. Så det er nok på sin plass at Ubisoft har valgt å bruke mye av energien på å skape en så levende spillverden, selv om vi får håpe at de samtidig polerer spillmotoren sin litt i tide til neste år. 

 

«Black Flag» føltes friskere, muligens fordi den fokuserte mer på elementer undertegnede har en stor svakhet for, mens «Unity» satser på ting jeg i utgangspunktet mangler den helt store tålmodighet med: «stealth» og samarbeidsspill. Men smak og behag.

Den franske revolusjon er et helt perfekt «Assassin’s Creed»-tema, og selv om spillet ikke er noen stor revolusjon tar den serien et stødig skritt videre. 

NB! Spillet lanseres til PlayStation 4 (testet), pc og Xbox One 13. november.   

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer