(PressFire.no): Milde krølle-Kristus, er vi her allerede? Har virkelig enda et år passert…? Så ja, årets spill var «Red Dead Redemption 2», uten sidestykke. Vi må nok helt tilbake til «The Last of Us» for å finne noe jeg har vært like helhjertet begeistret for, og det var faen meg fem år siden. Dette var av de sjeldne spillene jeg gruet meg litt til historien var over, fordi jeg så gjerne vil tilbringe enda mer tid der. Heldigvis er det fortsatt så mye igjen å gjøre på prærien. Vi får håpe at de stemmer, alle ryktene om at en nyoppusset utgave av første «Red Dead» vil dukke opp i løpet av 2019.

Men selv hvis vi ser bort ifra «Red Dead Redemption 2» var 2018 et langt over middels spillår, som ga oss det helt glimrende «Spider-Man», som har fått enda lengre levetid med flere brukbare utvidelser. Det har ellers vært et hektisk år for nettspinneren, som ble knipset bort i «Infinity War» og for tiden kan ses i den helt fenomenale animasjonsfilmen «Spider-Man: Into the Spider-Verse», som endte opp med å bli en av mine store favorittfilmer i 2018.

Personlig mistet jeg totalt interessen for «God of War»-serien rundt halvveis ut i «God of War: Ascension», noe som sikkert kom klart frem da jeg i sin tid anmeldte spillet. Så det var en skikkelig glad overraskelse at årets «God of War» skilte seg så markant ut fra alt annet Kratos har gjort. En gripende, visuelt imponerende far-sønn-eventyr som muligens tok mer enn litt inspirasjon fra (hei igjen!) «The Last of Us», men «God of War» skapte seg en egen identitet som gjorde dette til en av årets store oppturer. Det samme var remaken av «Shadow of the Colossus», som virkelig tåler et gjensyn.

Ubisofts åpen verden-formel føles i stadig større grad som nettopp en formel, men det forhindret ikke at jeg moret meg mye med «Far Cry 5». Såpass mye at jeg fortsatt ser frem til fortsettelsen/den lett forkledde utvidelsespakken «Far Cry New Dawn», som ser ut til å bli mer av det samme.  

Årets største nedtur? Garantert «Fallout 76». Som hardnakket Bethesda- og «Fallout»-fan sier det sikkert sitt at jeg ikke engang gadd å kjøpe spillet, uansett hvor kul spesialutgave-hjelmen er. «Fallout 76» ble ikke bare en katastrofe av Fukushima-nivå, men dessuten den største krisen Bethesda har opplevd i sin 32-årige historie. Todd Howard kunne knapt ha blitt mer ydmyket om han hadde sprutbæsjet på seg under årets direktesendte E3-konferanse, og deretter sklidde i sin egen diare med buksene rundt anklene mens han løp gråtende fra scenen.

Jeg tipper likevel at denne spektakulære floppen vil ende opp som en hjemmeseier for oss som ble triste så fort vi fikk vite at «Fallout 76» var et onlinespill. Det betyr forhåpentligvis at Bethesda aldri lar seg presse til å slippe flere flerspillerfokuserte fiaskoer, og det kan samtidig avskrekke flere utgivere til å gå i den samme fella. Også her burde «Red Dead 2» være en ledestjerne. Server du en så til de grader detaljert, innholdsrik enspilleropplevelse er det lettere å unnskylde at Rockstar i tillegg slipper en separat online-modus. Så kan dem som vil sløse bort pengene sine på den, mens de blir pestet av drittunger med lasso. Alt vi kan gjøre er å vente på at «Anthem» blir en fiasko, så burde vi være sikret mange førsteklasses solo-spillopplevelser i årene som kommer.

Dette var forresten også året jeg oppdaget at enkelte VR-spill gjør meg skikkelig sjøsyk, mens jeg anmeldte «The Inpatient». Problemet ble så ille at jeg måtte frasi meg oppdraget med å anmelde «The Persistence» fordi jeg ble så seriøst spydig etter den første timen med spillet. Jeg kommer nok til å holde meg langt unna alle VR-spill som går ut på å snike rundt i korridorer, i alle fall frem til PSVR2 eventuelt løser problemet. Blargh.

Sånn ellers tok jeg en tur til Paris for å teste ut «Assassins Creed: Odyssey», som jeg ikke har hatt tid til å prøve igjen i ettertid. Som vanlig har det samlet seg opp mange godsaker jeg ikke har rukket å horve meg igjennom ennå, inklusive «Hitman 2», «Return of the Obra Dinn», «Gris», «The Missing: J.J. Macfield and the Island of Memories», «Subnautica», «Detroit: Being Human», og «Kingdom Come: Deliverance». Jeg satser på å få testet ut de to sistnevnte mens julefreden senker seg, men noe sier meg at det kommer til å bli for fristende å dra tilbake til prærien sammen med John Marston. 

2018 var dessuten året jeg kjøpte mitt første flipperspill. Etter å ha spilt «Pinball Arcade» på Switch og PS4 en stund følte jeg det var på tide med en ekte pinball-maskin, og ryddet litt plass i stuen. Dette var ikke et impulskjøp; i alle fall ikke hundre prosent. Etter å ha gjort en del research, sjekket snittpriser og saumfart kjøp-og-salg-annonser en stund falt valget på en av mine «Pinball Arcade»-favoritter. Williams-maskinen «The Machine: Bride of Pinbot», som er mye moro.

Flipperspillet var til salgs fra en fyr i Danmark, til en forholdsvis sympatisk pris. Ja, det er en farlig risikosport å kjøpe et flipperspill helt usett, men jeg tok en råsjanse. Å få denne 115 kilo tunge rakkeren fraktet fra Danmark og hele veien til Oslo var en historie for seg, men den endte til slutt opp i leiligheten. Jeg klarte samtidig ødelegge ryggen mens jeg bar maskinen de rundt ti meterne fra flyttebilen og inn i leiligheten. Hurra lumbago. Dette ble starten på et hobbyprosjekt som krever mer plass enn vi har til rådighet her, men jeg oppdaget fort at det er fint få begrensninger på akkurat hvor mye tid og penger man kan bruke på å fikse opp et flipperspill.

Selv om pinball-maskinen var i brukbar stand bestemte jeg meg for å pimpe den opp skikkelig, og byttet ut det meste; inklusive led-lys, plast-deler, chrome-deler, 3D-bakglass, refleksfritt frontglass og full pupp. Noe som mer enn doblet prisen på flipperspillet, lett. Jeg var temmelig imponert av akkurat hvor man klarer å fikse på egen hånd, etter noen timer med YouTube-lynkurs. Med andre ord: imponert over meg selv, og alt jeg klarte å mekke uten hjelp. Den største moroa jeg hittil har hatt med dette flipperspillet var faktisk å pusse det opp; selv om jeg måtte hyre inn en proff pinball-reparatør for å fikse elektronikk og dobbeltsjekke alt. «The Bride» ser temmelig fet ut nå, men virker litt ensom. Det sies at det største problemet med å kjøpe sin første pinball-maskin er å finne ut hvor du skal plassere den andre. Hvis jeg hadde et hus på størrelse med Graceland og et par milliarder på konto ville jeg glatt ha fylt hele kjelleretasjen med flipperspill; som for eksempel «The Twilight Zone», «Big Bang Bar», «Medieval Madness» eller «Total Nuclear Annihilation». Sikkert en del Arcade-maskiner, også. En helt strøken «Tempest» hadde gjort seg. Så det er egentlig bare rett og rimelig at jeg vinner en gigantsum på lotto i 2019. Det unner jeg meg selv, virkelig.

Nei, jeg rakk ikke å runde «Zelda: Breath of the Wild» i tide før denne saken, sånn som jeg skrev i fjorårets «itt spillår, Men kanskje innen «Mitt spillår 2019»? Det er dessverre fint lite som tyder på at vi går inn i et spillår som vil bli like innholdsrikt som det vi er i ferd med å forlate. Dette blir en brytningstid mens vi venter på neste generasjons spillkonsoller, og før de blir annonsert vil vi nok neppe se de helt store nyhetene. Vi vet fortsatt ikke om «The Last of Us: Part II», «Death Stranding» eller «Ghosts of Tsushima» slippes innen 2019 er over. Men jeg har mine tvil.

Til gjengjeld kommer blant annet «The Outer Worlds», «Metro: Exodus», Doom Eternal» og «Days Gone» - så det er allikevel noe å glede seg litt til. Hvis de nye utgivelsene viser seg å være skuffelser står det fortsatt nok av gamle godbiter som venter i hylla. Og kanskje jeg klarer å rydde plass i stua til nok et flipperspill innen spillåret 2019 skal summeres opp. Vi snakkes da, godtfolk!

Annonse

Kommentarer

På forsiden nå

top-article

Avslørte «Axiom Verge 2»

Kommer høsten 2020.

Les mer