(PressFire.no): «Mass Effect Andromeda» har grådig mye å leve opp til. Ikke bare forventningene som følger en ikonisk spaceopera-trilogi mange av oss elsker med lidenskap ellers forbeholdt soverommet, men «Andromeda» må dessuten overvinne skepsisen til alle dem som ble dypt skuffet over de siste minuttene av «Mass Effect 3».

Personlig er jeg en ivrig fan av rundt 98 prosent av «Mass Effect 3», og skapte min egen slutt på sagaen.

I historieutvidelsen «Citadel» forlot jeg kommandant Shepard på dansegulvet i Silversun Strip-baren, og lot ham danse småbrisen der for seg selv mens jeg skrudde av hele spillet.

Jeg har ikke spilt det siden. Jeg liker å tro at Sheppy fortsatt danser seg gjennom en evig natt omgitt av gode venner, mens tragediene foran ham bare er fragmenter av en fjern feberdrøm. Så ja, denne spillserien betyr mye for mange av oss, og vi har ventet utålmodig i fem lange år på en fortsettelse. Dette var kanskje alltid dømt til å ende i skuffelse.

«Andromeda»-trailerne EA har sluppet ut med jevne mellomrom har ikke være overbevisende for meg. Spillet ser ut til å mangle egenarten fra den første trilogien, og var preget av et markant fravær av personlighet og sjarm. En essensiell del av «Mass Effect»-serien er båndene man knytter til figurene man bli kjent med på reisen, og det er tross alt bånd som gradvis ble knyttet i løpet av tre lange spill på sammenlagt flere hundre timer.

Det er nærmest umulig å videreformidle sånt i trailere, og det er viktig å ha et åpent sinn. Så nå er vi altså tilbake ved startstreken, på alle tenkelige måter. Med blanke ark og bange anelser. Begynnelsen på en helt ny historie, med nye figurer vi ennå ikke har blitt kjent med – og en ny galakse å utforske.

Derfor forståelig at BioWare har gått tilbake til det aller første «Mass Effect»-spillet for å finne inspirasjon, både når det gjelder spillmekanikk, historieoppbygging og… grafikk, dessverre.

 Vi kan like godt slå fast med en gang at de første timene av «Mass Effect» Andromeda på ingen måte lever opp til forventningene. Sorry. Den første kvelden i selskap med «Andromeda» etterlot meg med noe jeg ikke kan huske å ha opplevd med et spill før: en vond følelse i mellomgulvet. Skuffelse, av den dype typen.

Skuffelse over de primitive ansiktsanimasjonene (som vi kommer tilbake til litt senere i sendingen, tro meg!), skuffelse over den klossete historiefortellingen og skuffelse over den uinspirerte dialogen.

Den gode nyheten er at «Andromeda» gradvis blir betydelig bedre; historien blir etter hvert mer interessant og figurene fordypes naturligvis etter hvert som man blir bedre kjent med dem.

Man kan like naturligvis etter hvert bolle flere av dem, også. Så boll i vei, buddy. Jeg vet ikke om noen av dem vil gjenstå som like minneverdige personligheter som Garrus, Tali eller Mordin – men flere har absolutt sin sjarme. Det samme har «Andromeda», selv om det tar sin tid før den åpenbarer seg.

 

«Battlestar Galactica», «Passangers» og Elon Musk

Mens The Reapers forbereder seg på å utslette alt liv i Melkeveien, har en betydelig gruppe personer vett nok til å pelle seg langt vekk fra hele solsystemet. I år 2185 drar deltagerne i The Andromeda Initiative ut på langtur for å starte en ny tilværelse i Andromeda-galaksen.

Sammenlagt åtti tusen rekrutter fra fire forskjellige raser legges i kunstig cryo-koma, og fraktes dypfryste i enorme arker som suser gjennom verdensrommet. Reisen tar over seks hundre år, så ingen grunn til å kjøpe returbillett.

Den eksentriske milliardæren Jien Garson leder dette banebrytende initiativet, som lokker med en ny start i et idyllisk paradis. Det som venter dem i Andromeda-galaksen er imidlertid totalt kaos.

Ekspedisjonen kommer frem i år 2819, men på veien har flere av arkene forsvunnet sporløst. Den provisoriske romstasjonen Nexus er nærmest øde, og store deler av ledelsen har omkommet. De personene som har kommet seg helskinnet gjennom reisen er demoraliserte, desillusjonerte og begynner å miste håpet. Det de trodde var et nytt Eden viser seg å være et skikkelig helvete.

Så langt minner dette mye om en blanding av «Battlestar Galactica», Morten Tyldums «Passengers» og muligens den fremtidige filmatiseringen av Elon Musks SpaceX-ekspedisjon til Mars.

Man kan spille igjennom historien som enten Sara eller Scott Ryder (stødig stemmelagt av Fryda Wolff/Tom Taylorson). Faren til dette tvillingparet et hardhausen Alec Ryder; offisiell lederskikkelse for den menneskelige delen av ekspedisjonen ombord Hyperion-arken.

Jeg valgte å spille som Scott Ryder; en ung og uerfaren sjarmør som raskt blir slengt inn i rollen som såkalt Pathfinder. Det er dermed hans/vår/min oppgave å ta de sentrale avgjørelsene rundt hvilke planeter i Andromeda-galaksen som kan være beboelige; opprette baser, danne allianser og holde freden.

Fint få har den helt store troen på at Scott er moden for oppgaven, men han viser seg å være en solid substitutt for vår gamle venn Shepard. Han utstyres med speiderskipet Tempest; en mer strømlinjeformet utgave av Normandy SR-2 (nå med større kapteinkabin og helt uten lastetider forkledd som evighetsvarende heisturer!).

Første stopp er den radioaktive planeten Eos, der ekspedisjonen umiddelbart møter mostand fra en rase romvesener kalt Kett, som allerede er i full gang med å kolonisere galaksen.

Samtidig oppdager Scott en serie monolitter tilsynelatende skapt av en syntetisk sivilisasjon kalt Remnants, som kan være nøkkelen til å skape et varig levegrunnlag for innvandrerne fra Melkeveien.

De viser seg å være store fans av Sudoku. Som sagt; Jeg må ærlig innrømme at hjertet sank etter de første timene av «Andromeda», som ikke på noen måte kan sies å være en suksess. Men la oss være ærlige; det første «Mass Effect»-spillet hadde en tilsvarende treg begynnelse, noe som er lett å glemme sånn i ettertid.

Alt tar seg betraktelig opp etter at vi tar de første skrittende ombord Tempest, og blir kjent med mannskapet - som på menneskesiden inkluderer den passiv-aggressive paragrafrytteren Cora Harper; annenkommandanten som er skikkelig vonbroten over at hun ikke ble utnevnt til Pathfinder selv. Den britiske eks-politimannen Liam Costa ligger godt an til å bli Andromedas forglemmelige motsvarighet til Kaidan. Astrofysiker og andrepilot Suvi Anwar har irsk aksent og stor tro på religion – noe som leder til noen interessante, filosofiske diskusjoner om «intelligent design».

En av mine favorittfigurer er Vetra; en kvinnelig turian med fleksibelt moralsk kompass, og en overlegen evne til å slingre seg unna byråkratiske veisperringer.

I løpet av historien gang rekrutterer man også flere fargerike skikkelser. Deriblant Peebee; en hyperaktiv, småtøsete asari med et avslappet forhold til privatsfære, samt den gamle krogan-krigeren Drack.

«Mass Effect Andromeda» er mer drevet av fremtidsoptimisme enn dommedagsstemning, så tonen er flere hakk lysere enn Shepard-trilogien. Siden det ikke er noen umiddelbar fare for at alt liv skal utslettes føles det dessuten mer naturlig at Scott Ryder tar seg tid til å rydde opp i mindre prekære sideoppdrag. Som det sannelig er mer enn nok av her, mens man blant annet etterforsker mord, sabotasjer og konspiratoriske dobbeltspill.

 

Åpnere og større

Som forventet er dette er digert spill, og formatet blir bare større desto lengre ut i spilletiden man kommer. Det er mer å gjøre her enn det er plass eller tid til å ramse opp (inklusive en obligatorisk flerspillerbit med mikrotransaksjoner, som ikke lot seg teste ut før deadline), men enkelte ting er mer givende enn andre. Minst givende av alt er trolig jakten på mineraler, som har klart det utrolige: å bli enda mer kjedelig enn det var i det første «Mass Effect».

BioWare har åpnet områdene betraktelig, og gir oss flere omfattende planeter å utforske – så for å dekke større avstander vi er utstyrt med en oppdatert utgave av Mako-farkosten fra første spill. Et terrengkjøretøy kalt Nomad ND-1, som er en pest å styre før man pimper den opp med en serie oppgraderinger.

Bare for å gjøre alt litt ekstra brysomt må Nomaden manuelt skifte fra firehjul- til sekshjulstrekk for å komme seg opp bratte bakker, noe som er karakteristisk for en rekke designavgjørelser i «Andromeda».

Det har en lei tendens til å gjøre alt unødig tungvint, noe som går særlig hardt utover det uoversiktlige menysystemet. Det burde ikke være nødvendig å klikke seg inn på en undermeny bare for å se kartet, eller at oppdragene er delt inn i separate menykategorier. Du vil oppdage mange små, konstante irritasjonsmomenter i dette menysystemet, som ikke er nok til å direkte forsure spillopplevelsen – men som allikevel ikke føles sjenerende gjennomtenkt.

De automatiske lagringspunktene er tilsvarende plagsomme, så hvis du dør kan du ende opp et kvarter tilbake i tid, på den andre enden av kartet. Som sagt: unødvendig og lite brukervennlig.

 

Moral i gråsonen

Til gjengjeld har moral- og dialogsystemet blitt forbedret siden sist. Fremfor å gi oss valget mellom å være en sjarmerende kjernekar (Pargon) eller sosiopatisk skittstøvel (Renegade) er dialogalternativene delt inn i grånyanser, der man på det verste er vagt fordømmende eller litt skeptisk.

Det er vanskelig å vite hvor mye disse valgene styrer historiens gang før man får sjansen til å spille gjennom «Andromeda» et par ganger til, men man blir plassert i flere vanskelige lojalitetskonflikter og situasjoner der svarene ikke er åpenbare. Så alt i alt et betydelig fremskritt.

 

Ta dekning, folkens

Det samme er kampsystemet; som er mer mobilt, variert og utfordrende. Fremfor å være fastlåst bak strategisk plasserte hindre i en fastlagt løype må man bevege seg rundt fiender for å få has på dem.

La gå at mange av dem har IQ som turnips. Ryder er utstyrt med en jetpack som byr på noen artige muligheter i kampens hete. Igjen føles oppgraderingssystemet unødvendig innfløkt, men mange rollespillentusiaster vil sikkert anse det som en forbedring i forhold til den forenklede utgaven i «Mass Effect 3». Smak og behag.

Et større problem er at Ryder automatisk huker seg ned bak hindre under skuddvekslinger, noe som fungerer rundt femti prosent av tiden og sjeldent når det står om livet. 

 

Føkk overreaksjoner

Men før vi fortsetter må elefanten dyttes ut av rommet, mens vi adresserer temaet som har dominert interwebben de siste dagene: ansiktsmimikken i «Mass Effect Andromeda». Den massive utdritingen av spillet har vært hinsides all målestokk. Føkk off, Pewdiepie: din overbetalte töntnisse og føkk samtidig off alle som trakasserer BioWare-ansatte.

Denne rabiate overreaksjonen over animasjonen ser til dels ut til å være drevet av destruktiv skadefryd, politiske heksejakter og smålig bitterhet.

Men til dels også en velberettiget kritikk drevet av oppriktig skuffelse. For det er bare å innrømme: figuranimasjonen i «Andromeda» er til tider såpass primitiv at det blir distraherende.

Ansiktsmimikken til flere av sidefigurene er omtrent på nivå med det første «Mass Effect»-spillet - som kom for ti år siden.

Sånt blir et ekstra stort problem i et spill som er så dialogdrevet, og BioWare har ikke akkurat gjort det enkelt for seg selv. Det er angivelig rundt 1200 unike figurer med dialog i spillet, og flere replikker enn i «Mass Effect 2» og «Masss Effect 3» til sammen.

Problemene med figuranimasjonen skyldes trolig at BioWare har byttet ut Unreal-spillmotoren til fordel for Frostbite (ellers mest kjent fra «Battlefield»-serien). Alt måtte skrapes fra bunnen og opp: og det er åpenbart at staben ikke har klart å få dreisen på alt.

Det er bekreftet at ansiktsmimikken ikke vil bli fikset i en oppdatering på lanseringsdagen, men BioWare er smertelig klar over problemet – selv om de har vært vage om hvorvidt skavankene blir rettet opp med de første. Kan bli en enorm jobb, med tanke på hvor mye dialog det er i spillet. Så de vil holde på en stund hvis alt sammen skal oppgraderes.

Animasjonen er mest en belasting for de menneskelige figurene (og rasene med menneskelige ansiktstrekk, som asariene), men mange er preget av skavanker i varierende grad.

I løpet av spillets gang har jeg flere ganger opplevd figurer som hopper, rykker og skjelver som om de har neurologiske skader (ikke utenkelig, med tanke på at de har tilbragt de siste seks hundre årene i dypfryst koma).

Enkelte figurer innleder samtaler mens de står med ryggen til deg inntil en vegg, og fra tid til annen zoomer kamera inn på et tomrom der figurer du snakker med burde ha vært.

Jeg har også opplevd filmsekvenser dekket at statisk tåke, som en dårlig tv-sending, og figurer som åpner munnen uten at en eneste lyd kommer ut. Så en masse teknisk rusk her. Man blir mer vant til de fjollete ansiktsuttrykkene, den stive mimikken, de døde øynene og den plast-aktige huden desto lengre inn i spillet man kommer, men et spill burde ikke se ut som dette i 2017.

Særlig ikke et spill med så store forventninger hengende over seg; som angivelig har vært under utvikling i nærmere fem år og har kostet rundt femti millioner dollar å lage.

 

Svært ujevn grafikk

Selv hvis vi ser bort fra ansiktsmimikk og figuranimasjon er grafikken i «Andromeda» ujevn. I det ene øyeblikket kan du utforske underjordiske verdener og fargerike planeter som virkelig imponerer med design, lys- og partikkeleffekter.

I det neste fartet man rundt i det som ser ut som en primitiv PS3-ørken mens planter plutselig popper inn rett foran deg. Oppløsningen har selvsagt tatt et stort sprang (særlig på PS4 Pro, som vi testet spillet på) og enkelte miljøer er visuelt innbydende, men på flere områder ser spillverdenen faktisk ut til å ha tatt noen vesentlige skritt tilbake i forhold til «Mass Effect 3».

Unektelig en nedtur, men grafikken er jo langt fra alt. Det utvidede rollegalleriet bidrar til stemmelegging av variabel kvalitet, og BioWare har begrenset antallet etablerte skuespillere betraktelig.

De mest kjente navnene her er «Game of Thrones»-dronningen Natalie Dormer, karakterskuespilleren Clancy Brown og «Silicon Valley»-kjenningen Kumali Nanjiani. Det går heller ikke å overse at «Andromeda» er dårligere skrevet enn den originale trilogien, og deler av dialogen kunne ha trengt en runde med omskrivninger.

Fremfor å fortelle oss hvem de forskjellige figurene er via handlinger, staver mange av dem ut sine tildelte personlighetstrekk som eksposisjonsmaskiner. Igjen trolig et resultat av at «Andromeda» er så fullspekket av dialog, og sikkert har et manus på størrelse med statsarkivet.

 

Forlater skuta

Det er muligens et problem at såpass mange av nøkkelpersonene fra utviklingen av den første «Mass Effect»-trilogien har forlatt BioWare de siste årene. I løpet av utviklingen av «Andromeda» har dessuten enda flere forlatt skuta, noe som neppe er et godt tegn.

Uansett litt vanskelig å tro at BioWare følte at spillet var hundre prosent rede til å vises offentlig i sin nåværende form. Utgivelsen av «Andromeda» ble utsatt noen måneder, men BioWare burde nok ha tatt seg minst et halvår til på å fikse ansiktsanimasjonen, motion-capture og strømlinjeformet menysystemet mer.

 

I sin nåværende stand føles spillet uferdig. «Andromeda» lever verken helt opp til forventningene eller den første trilogien, men det er en fascinerende historie her, som holder på interessen selv når de tekniske skavankene prøver å distrahere oss – og et stort rollegalleri med sterke personligheter som påminner oss om at dette fortsatt er et ekte «Mass Effect»-spill.

Det er lett å sette pris på overfloden av innhold, på muligheten til å utforske fremmede verdener og å bli fordypet i en særegen science fiction-mytologi som stadig viser glimt av sjarmen vi håpet på.

For oss som er ivrige fans av denne serien er det tilstrekkelig til å overse mange av svakhetene, men langt fra nok til å unnskylde alt.

«Mass Effect: Andromeda» slippes til Xbox One, PS4 og pc 21. mars.

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer