LOS ANGELES (PressFire.no): De har kjørt den samme oppskriften hver gang, polakkene hos suksessutvikler CD Project Red.

Jeg har vært på alle de lukkede messevisningene i «The Witcher»-serien siden den første i 2006, og man har tydeligvis funnet en form som funker:

Utviklerne dekorerer og pynter standen sin, og stapper alle mann alle inn i et mørkt visningsrom. Her sitter en av utviklerne og spiller i 45 minutter, mens en kollega av ham forklarer og forteller – som på et kommentarspor i en film.

Årets E3 i Los Angeles var intet unntak. CD Project Red brukte nesten en time på å vise oss rollespillet «The Witcher 3: Wild Hunt», og da sier det seg selv at det etterlater seg mange inntrykk.

NB! I videovinduet i denne saken kan du se vårt intervju med «Witcher 3»-designer Peter Gelencser.

 

Snipp, snapp, snute

Spillet markerer slutten på trilogien om monsterjeger Geralt of Rivia, en helt skapt gjennom bøkene til den polske forfatteren Andrzej Sapkowski. Når man skal sette punktum, skal selvsagt det skje med et gigantisk smell – og det er mye som tyder på at akkurat det blir tilfelle med «Wild Hunt».

Dette spillet er nemlig stort, vakkert, mørkt og brutalt og knuser alle parametere satt av forgjengerne. Størrelsen på den åpne og lastefrie verdenen er alene nok til å gi rollespillfansen vann i munnen og ståpels på hele kroppen.

 Hvis jeg skal sammenligne med vårt forrige spill, «The Witcher 2», så er verdenen i «Wild Hunt» rundt 25 ganger større, sier designer på spillet, Peter Gelencser, til PressFire.no.

Ryktene på nettet vil også ha det til at universet du kan utforske er rundt 20 prosent større enn gigantspillet «The Elder Scrolls: Skyrim».

 

Voldsom variasjon

Som mange av våre lesere utvilsomt er klar over, er det imidlertid ikke nok bare å være stor. Størrelsen må brukes riktig, den må gi mening.

Helt i starten av vår demonstrasjon besøker Geralt byen Novigrad, den største i spillet.

Byen er enorm. Geralt rir og rir, og vi får se et yrende liv og en voldsom variasjon i bylandskapet. Bare i byen alene kan du slå i hjel time etter time med oppdrag og minispill, og ut i fra det lille vi fikk se virker det du bedriver tiden med givende.

 

På med GPS-en

Det er likevel ute i villmarken det virkelig skjer. I vår demonstrasjon er Geralt på jakt etter en spesiell pike, som skal være en viktig del av historien. Vi blir med ham til en avsidesliggende sump, relativt langt sør i spillverdenen.

Turen ned dit hadde tatt 20 minutter i full galopp, forteller Jonas Madson fra CD Project Red oss. Så i dette tilfellet kan vi takke de høyere makter for at det er mulig å «jukse» litt ved å kjøre såkalt «fast travel» til steder man allerede har besøkt.

Vel fremme får vi nesten umiddelbart vår første smak av kamp. Uten faktisk å se hvordan han som spiller bruker kontrollen, er det vanskelig å spore åpenbare endringer i kampsystemet.

Dette er uansett et actionrollespill når det kommer til kampene, der Geralt bruker en blanding av slagvåpen, missilvåpen og enkel magi for å drepe fienden.

 

Angrepet av veps

Det var også gledelig å se at man i stor grad kan bruke miljøet rundt seg når man kjemper om overlevelse og erfaringspoeng.

Ved hjelp av sine magiske krefter ødelegger Geralt et par vepsebol, som beleilig nok fører til at de forbannede insektene gjør skade på fienden.

Flyten i kampene virker i det hele tatt god, og de som har spilt tidligere utgaver vet at det handler mye om timing og det å bruke det riktige våpenet til riktig tid. Hvis du for eksempel møter flygende fiender nytter det ikke å danse rundt med sverdet i hånden. Da kan Geralt kjøre på med armbrøst og flammeangrep for å få utysket ned på bakken, for så å skifte til slagvåpen.

Kombinasjoner er også viktig for full skadeeffekt, så kampene i «The Witcher 3» er mer enn vilkårlig knappetrykking.

Tid har også litt å si på hvor mye skade du kan gjøre. Det er morsomt at enkelte fiender bare dukker opp på visse tider av døgnet, og at fiender har varierende angrepsstyrke avhengig om det er solen eller månen som skinner ned på deg fra oven.

De voldsglade vil nok nikke anerkjennende av at det brukes enda sterkere virkemidler enn tidligere når det skal slåss. Blodet spruter og kroppsdeler flyr veggimellom, og brutaliteten kler faktisk det dystre landskapet. Vi så blant annet Geralt kutte en fiende i to, på langs – et verdig punktum på en lengre tvekamp mot ondskapens disippel.

 

Vakker fantasiverden

Folkene bak spillet sier selv at de har lagt ned veldig mye arbeid i det visuelle, og kvalitetshevningen er merkbar på de nye kraftkonsollene.

Verdenen er variert og detaljert, det samme er fiendene og persongalleriet du møter på din ferd. Her er det i hvert fall ingen tvil om at gode storyboards og tegnekunst ligger godt forankret i bunnen – en vakrere fantasiverden skal du nemlig lete lenge etter.

Jeg liker også hvordan den åpne verdenen faktisk er helt åpen, det bidrar til at man virkelig suges inn i Geralts univers.

Vi fikk se eksempler på hvordan monsterjegeren kunne klatre opp fjellsider og hoppe over dype kløfter. Det er kanskje ikke helt «Assassin’s Creed» over det hele, men manøvreringsevnene er sannelig ikke langt unna det blant annet Ezio har vist oss tidligere.

 

Har det ikke i kjeften

Mitt forhold til de to første «The Witcher»-spillene er relativt sterkt, men det er først og fremst én ting som har trukket ned totalopplevelsen for meg. Dialogene. De har vært preget av labert stemmeskuespill og svak mimikk hos de som prater.

Vi fikk se flere slike samtaler i vår demonstrasjon.

Ansiktene har kanskje blitt en smule bedre, men selve pratingen har fortsatt mye å gå på. Flere ganger hører man at skuespillerne ikke aner noe om konteksten i det de prater om, og selv dramatiske scener risikerer å bli litt flate og livløse.

Likevel snakker vi om en av de virkelige tungvekterne i rollespillsjangeren, et spill man fort kan klokke hundre timer i uten å kjede seg. Tilhengere av serien vil utvilsomt få akkurat det de ønsker seg med «The Witcher 3: Wild Hunt». Her er det så uendelig mye å ta seg til, enten man følger hovedhistorien, spiller minispill eller går på jakt etter monstre som plager en liten landsby ute i ødemarka.

 

Det er stort, det er vakkert og det er brutalt. Spillserien har blitt en verdensmerkevare, og da er det kanskje ikke så rart at USA-president nevnte nettopp «The Witcher» som et eksempel på polsk markedsekspansjon da han nylig besøkte landet.

For det er noe helstøpt over «The Witcher», og da er det ikke så vanskelig å glede seg til å fullføre guløyde Geralt of Rivias historie i slutten av februar 2015.

Se også intervjuet med «Witcher 3»-designer Peter Gelencser i videovinduet.

Annonse

Kommentarer

På forsiden nå

top-article

«Beneath A Steel Sky»-oppfølgeren utsatt

Puss, puss, så får du en suss.

Les mer