I år lar vi de som har anmeldt spill i PressFire få fortelle om sitt år med spill i stedet for en tradisjonell kåring av årets spill. Hver dag publiserer vi en artikkel hvor en anmelder forteller noe om året som gikk.
(PressFire.no): Den første tanken som slår meg da redakteur Jarle plutselig spør meg om jeg kan skrive en personlig sak om spillåret 2017 i førjulsstyret er: men i svarte kukk-helvete, da! Sorry. Eh, ok. Greit. Null stress. Tommel opp. Blir gøy.
Å summere opp hva jeg har spilt i år, det får jeg sikkert kjempegod tid til akkurat nå. Den andre tanken: svarte helvete, igjen - kanskje jeg burde kjøpe meg en Nintendo Switch først? Har jeg egentlig rett til å si noe om spillåret 2017 uten å ha opplevd «Breath of the Wild»…?
Etter å ha gått på en grådig bomtur med støvsamleren Wii U, hoppet jeg for en sjelden gangs skyld over å kjøpe en spillkonsoll så fort den kom ut – og nå kan jeg sannelig angre. Og angrer, det gjør jeg akkurat nå. Angrer, mens jeg prøver å finne en butikk i Oslo-området som fortsatt har en Switch til salgs like før jul, sammen med «Zelda», kanskje «Super Mario Odyssey» og en pro-kontroll. Nei, Elkjøp, jeg har slett ikke lyst til å dra til Moss. Dit drar jeg ikke engang for å redde Zelda, selv med klype på nesen.
Men hvis vi ser bort fra Switch, da? Det uroer meg en smule hvor mange frikvelder og netter jeg fortsatt har brukt på å utforske «Skyrim» på PS4 Pro. Etter alle disse årene er Tamriel fremdeles en trygg frihavn når verden utenfor føles dust og dritt, så det kommer neppe til å forandre seg før Todd Howard eventuelt overrasker oss alle med å annonsere at «Elder Scrolls IV» slippes rundt disse tider neste år. Men har jeg ikke allerede tilbragt nok tid her de siste årene? Det samme med «Fallout 4», egentlig. Og «The Witcher 3».
For hvert år vokser backkatalog-tårnet av spill som ennå ikke er fullført (eller engang påbegynt) seg stadig større. Hvis spillbransjen kollektivt bestemte seg for å ikke gi ut et eneste spill de nærmeste fem årene, da ville jeg sannelig ha mer enn nok å horve igjennom uansett.
I løpet av 2017 har jeg endelig fått tilbragt litt tid med «The Last Guardian», «Oxenfree», «Broken Age» og gode gamle «Sanituarium» på iPad. Jeg har seriøst vurdert å gå til innkjøp av en rå Hyperspin bartop-arcade. Eventuelt en kolleksjon med originale arcade-maskiner, og det er til stor del Tilt-kjellerens feil.
Det frister veldig, men heldigvis har jeg hverken nok plass, penger eller tid. Mesteparten av tiden har gått med til nye ting. Og mesteparten av den tiden har av naturlige årsaker gått med til godsaker anmeldt for Pressfire, siden jeg har en lei tendens til å påta meg ansvaret med å teste ut evigvarende sandkassespill som aldri lar seg fullføres i tide til deadline – uansett hvor mye jeg sprenger tidsfristene.
Den lunkne skuffelsen over «Mass Effect: Andromenda» har bare vokst siden jeg anmeldte spillet i våres. Måten EA saboterte utviklingen for å prioritere sitt kommende flerspiller-pengesluk «Anthem» (hurra, enda flere loot-bokser å kjøpe!) og deretter avlyste de planlagte historieutvidelsene til spillet er direkte raserifremkallende – og nok en grunn til at EA gjenstår som spillbransjens mest foraktede storkonsern også i 2017. Tvi! Uansett hvor iherdig disse griske kynismekongene egenhendig prøvde å ødelegge spillbransjen med sine uetiske krumspring fikk vi fortsatt en rekke førsteklasses enspilleropplevelser i år.
Mitt forhold til mesteparten av dem har dessuten bare vokst med tiden. «Horizon Zero Dawn» gjenstår trolig som årets store favoritt for min del, særlig etter at utvidelsen «The Frozen Wilds» ble sluppet. Jeg har også gradvis blitt enda mer begeistret for «Assassin’s Creed: Origins», som trolig fortjente mer ros enn jeg var villig til å gi det i min anmeldelse. «South Park: The Fractured But Whole» er fremdeles mye moro, og har fått litt ekstra levetid nå som utvidelsespakken «Danger Deck» akkurat ble sluppet. To nye historieutvidelser er visstnok på vei i 2018. Jeg har også fortsatt å spille «Middle-Earth: Shadow of War» den siste tiden, uansett hvor mye jeg hater, hater, hater lootboksene.
Resten av spillet er så gjennomført gøy at EA-griskheten skiller seg desto mer ut. Jeg er faen meg glad for at jeg ikke har sløst bort et øre på «Star Wars: Battlefront II». Tvi, igjen!
Til gjengjeld har jeg sløst bort pengene på en rekke andre spill som står urørte i hylla. Blant andre «Thimbleweed Park», «Prey», «Uncharted: The Lost Legacy» og «Wolfenstein II: The New Colossus» venter fortsatt på en pustepause i romjulen.
Mangel på tid er et konstant problem som bare vokser i takt med alder og økonomisk ansvar, men innimellom klarer man å presse inn litt spilling som går grådig utover nattesøvnen. Å sitte mutters alene i kjellerstuen midt på natten mens man spiller «Resident Evil 7» på PSVR kan frike ut selv en livslang skrekkfilmentusiast som meg grundig. Milde Kristus, det spillet er sannelig creepy nok uten VR-brillene; en skikkelig gjenfødelse både for «Resident Evil»-serien og hele «survival horror»-sjangeren.
Undertegnede var langt fra like begeistret over «The Evil Within 2», men i disse tider er det fortsatt lett å sette pris på at horrorspill som dette fortsatt blir laget. «Hellblade: Senua’s Sacrifice» ble aldri sluppet på fysisk format (en jobb for Limited Run Games!), men fortjener definitivt å bli nevnt her. En mørk, mystisk drømmereise som blander norrøn mytologi med mentale problemer, og i min bok gjenstår som årets store overraskelse.
For oss som har null interesse av flerspiller ser fremtiden kanskje ikke kjempelys ut, men det er helt hunky dory at det lages en masse spill jeg personlig ikke bryr meg en eneste døyt om. Kos dere med «Destiny 2»-raids, loot-bokser, «Overwatch», venting i lobbyer, årlige «Calladoody»-kloner og spill som konkurransesport. Dere finner meg her i det motsatte hjørnet mens jeg opplever spennende spillverdener helt fri for bedritne fjortiser som skriker i øret mitt.
Ah. 2018 burde by på mer enn nok å oppleve her; og personlig gleder jeg meg grådig til «Red Dead Redemption 2», «Kingdom Come: Deliverance», «Far Cry 5», remaken av den gamle favoritten «Shadow of the Colossus», «Psychonauts 2», «State of Decay 2», «Detroit: Become Human», «Metro Exodus». «The Wolf Among Us: Season 2» og (forhåpentligvis) fremfor alt «The Last of Us: Part II». Bare for å nevne noen. Men mest av alt ser jeg frem til å bli overrasket av spill jeg i utgangspunktet hadde null forventninger til.
…og akkurat nå ser jeg frem til å dra rett til Elkjøp Skøyen for å hente Switch-konsollen jeg bestilte mens jeg skrev dette. Har man ikke kids i huset er det er jo bare rett og rimelig at man gir seg selv en skikkelig julegave, eller hva? Med litt flaks klarer jeg kanskje å runde «Zelda: Breath of the Wild» i tide før deadline til «Mitt spillår 2018».
Glad jul, godfolk!