Annonse

Spec Ops: The Line

Skytespillet som parodierer seg selv.

Spec Ops: The Line

Skytespillet som parodierer seg selv.
3:57
13:35
Utvikler
Yager Development
Utgiver
2K Games
Slippdato
29. juni 2012
Plattformer
PlayStation 3
Annonse
13:35
3:57
Denne artikkelen er skrevet av vår satire-konsulent Segata Satiro, og følgelig bare bambus.

(PressFire.no): Siden «Call of Duty 4: Modern Warfare» utnevnte moderne krigføring til månedens smak, har disse spesialsoldatspillene med en midtøstsnert også vært populære hatobjekter.

Sjangerens største trender avskrives gjerne som barnslige, banale og tonedøve. Selv spillutviklere har følt for å parodiere eller male kontrast. Epic Games harselerte for eksempel med egen fascinasjon for ihjelbola guttebimboer i «Bulletstorm».

«Spec Ops: The Line» er adskillig stivere i maska, og låner marsjstøvlene til «Apocalypse Now» i håp om å ende opp som spillenes «The Hurt Locker» - og bli førstemann med bart på barneskolen.

Men der det stjeler så er det altfor åpenbart, og der det forsøker å gå egne stier ender det opp med å bite seg selv i halen. Til slutt parodierer det seg selv.

Det vil, det vil

Jeg elsker at historien om Delta Force-soldaten Martin Walker, som piler gjennom et rasert Dubai for å hente hjem kompiskompaniet, vil utforske meningsløsheten som er krig. Og hvor deprimerende primitive vi mennesker blir når vi tynes for å tjene andres interesser.

Blant reportasjer om dagens tilstander i Syria burde det være lett å finne vondt men nødvendig tankefôr.

Men jeg greier ikke å bite kula når jeg ti minutter inn i spillet knaller ned folk jeg ikke vet noe som helst om, med Deep Purples «Hush»-cover som bakteppe. Og i de påfølgende fire timene stort sett hører de tre supersoldatene konkurrere om hvem som er ivrigst på enlinjere, eller erklære hvor kjipt det er å ende opp i nye bakhold med minutters mellomrom.

For når «The Line» først stopper opp for å betrakte situasjonen og ta stilling til hva det egentlig forsøker å si, faller det gjennom. Hovedskurken Konrad er for opptatt av å være en snål tolkning av Jokeren fra Batman til å skilte med noe som minner om en overbevisende motivasjon.

Det tristeste er egentlig hvor lovende rammeverket er. Til tross for at et jordfarget dekningsbasert skytespill i midtøsten ikke akkurat snur verden på hodet, har det egenart. Den fiktive raseringen av Dubai og den luksuriøse skraphaugen det etterlater seg, utgjør herlige kulisser.

 «The Line» er faktisk på sitt mest tankefulle når du står på fly bridgen av en massiv yacht midt i ørkenen, og selv tegner et bilde av hva som skjedde med det dekadente ørkenlandet. Eller øyeblikkene hvor du renner gjennom en ballsal full av sand og smaker på det som var.

 

Enter sandman

Mye av tiden brukes dessverre på å overbevise spilleren om at dette er en voksen opplevelse, assa. Som når trioen fryser for å drøfte om det er etisk forsvarlig å bruke brannvåpen mot fiendene.

Men spillet stiller sjeldent spørsmålstegn ved at de massakrerer et hundretalls opprørere uten belegg.  Og rollen til en spesialsoldat er tilsynelatende bare å drepe flere enn vanlige soldater.

Og det er så provoserende trist, for jeg har så kjempelyst til å like dette spillet. Når det først treffer ballen på hel volley, er det veldig engasjerende. Det har for eksempel interessante veivalg, der du får sjansen til å bestemme om du er et skruppelløst rasshøl eller en blåøyd lakei. Til slutt nøstes de sammen i en usedvanlig modig sluttpakke, der du for en gangs skyld får ta valg verdt å bry seg om.

Maskineriet i bunnen er også godt. Som et skytespill er det for generisk til å surfe på gleden av å skyte ting alene, men det består av godt håndverk. Våpnene har tidvis snål rekyl og spillet ser rett og slett et par år gammelt ut, men det er sjeldent kjedelig. De sagnomsuste sandmekanikkene er som regel for åpenbare og påklistret, men det er et artig designgrep.

Om en gjeng fiender står på innsiden av et akvarium som er omhyllet av sand, kan du for eksempel knaste ruta bak dem og se en knusktørr syndeflod ekspedere dem. Andre ganger kommer en altoppslukende sandstorm forbi og gir deg nødvendig ly fra kuleregnet.

Ikke langt unna

Om du spiller fra du kommer hjem fra jobb til det er på tide å legge seg, kan du godt rekke deg gjennom historien. Om du vil ha mer valuta - for gjenspillingsverdien er ikke bedre enn at du kan plukke opp noen halvspennende faktabiter her og der - må du ut i flerspillerødet.

Her har du en erketypisk og forglemmelig tredjepersons flerspilleropplevelse hvor du spurter rundt i omgivelser a la spillet ellers, og sikler etter å være den beste hodeskytteren.

Du får riktignok sjansen til å begrave fiendene i sand hvis du er taktisk anlagt. Utover det er denne delen av spillet så uinspirert og forutsigbar at det er ingen grunn til å streife bort fra «Battlefield 3» eller «Call of Duty: Modern Warfare 3».

Om tyske Yager hadde festet noen muttere enda litt bedre, og kanskje pyntet litt på spillmotoren med det samme, hadde «Spec Ops: The Line» vært et godt skytespill. Om de lot «Apocalypse Now»-inspirasjonen hvile en anelse og behandlet kildematerialet med mer respekt, kunne det vært veldig bra.

For det er ingen tvil om at spillet forsøker, og tidvis lykkes, med å ta opp problemstillinger vi burde bry oss om. Problemet er at de fortelles så erketypisk og taktløst at det ender opp med å gå i sin egen bjørnefelle. Det er kjempesynd, for jeg elsker tyskernes tolkning av fremtidige Dubai, og jeg elsker hva «The Line» prøver å være.

Kanskje neste gang?

«Spec Ops: The Line» ble utgitt til Windows, Xbox 360 (testet) og PlayStation 3 den 29. juni.

Se alle podcaster på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Mer om:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Oppsummering
Positivt
Et Dubai å bli glad i Modige veivalg Bra lydspor
Negativt
Ujevn historie Anonym flerspillerdel Teknisk ustabilt
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
Skytespillet som parodierer seg selv.
Spec Ops: The Line
Lasse Lervik

(PressFire.no): Siden «Call of Duty 4: Modern Warfare» utnevnte moderne krigføring til månedens smak, har disse spesialsoldatspillene med en midtøstsnert også vært populære hatobjekter.

Sjangerens største trender avskrives gjerne som barnslige, banale og tonedøve. Selv spillutviklere har følt for å parodiere eller male kontrast. Epic Games harselerte for eksempel med egen fascinasjon for ihjelbola guttebimboer i «Bulletstorm».

«Spec Ops: The Line» er adskillig stivere i maska, og låner marsjstøvlene til «Apocalypse Now» i håp om å ende opp som spillenes «The Hurt Locker» - og bli førstemann med bart på barneskolen.

Men der det stjeler så er det altfor åpenbart, og der det forsøker å gå egne stier ender det opp med å bite seg selv i halen. Til slutt parodierer det seg selv.

Det vil, det vil

Jeg elsker at historien om Delta Force-soldaten Martin Walker, som piler gjennom et rasert Dubai for å hente hjem kompiskompaniet, vil utforske meningsløsheten som er krig. Og hvor deprimerende primitive vi mennesker blir når vi tynes for å tjene andres interesser.

Blant reportasjer om dagens tilstander i Syria burde det være lett å finne vondt men nødvendig tankefôr.

Men jeg greier ikke å bite kula når jeg ti minutter inn i spillet knaller ned folk jeg ikke vet noe som helst om, med Deep Purples «Hush»-cover som bakteppe. Og i de påfølgende fire timene stort sett hører de tre supersoldatene konkurrere om hvem som er ivrigst på enlinjere, eller erklære hvor kjipt det er å ende opp i nye bakhold med minutters mellomrom.

For når «The Line» først stopper opp for å betrakte situasjonen og ta stilling til hva det egentlig forsøker å si, faller det gjennom. Hovedskurken Konrad er for opptatt av å være en snål tolkning av Jokeren fra Batman til å skilte med noe som minner om en overbevisende motivasjon.

Det tristeste er egentlig hvor lovende rammeverket er. Til tross for at et jordfarget dekningsbasert skytespill i midtøsten ikke akkurat snur verden på hodet, har det egenart. Den fiktive raseringen av Dubai og den luksuriøse skraphaugen det etterlater seg, utgjør herlige kulisser.

 «The Line» er faktisk på sitt mest tankefulle når du står på fly bridgen av en massiv yacht midt i ørkenen, og selv tegner et bilde av hva som skjedde med det dekadente ørkenlandet. Eller øyeblikkene hvor du renner gjennom en ballsal full av sand og smaker på det som var.

 

Enter sandman

Mye av tiden brukes dessverre på å overbevise spilleren om at dette er en voksen opplevelse, assa. Som når trioen fryser for å drøfte om det er etisk forsvarlig å bruke brannvåpen mot fiendene.

Men spillet stiller sjeldent spørsmålstegn ved at de massakrerer et hundretalls opprørere uten belegg.  Og rollen til en spesialsoldat er tilsynelatende bare å drepe flere enn vanlige soldater.

Og det er så provoserende trist, for jeg har så kjempelyst til å like dette spillet. Når det først treffer ballen på hel volley, er det veldig engasjerende. Det har for eksempel interessante veivalg, der du får sjansen til å bestemme om du er et skruppelløst rasshøl eller en blåøyd lakei. Til slutt nøstes de sammen i en usedvanlig modig sluttpakke, der du for en gangs skyld får ta valg verdt å bry seg om.

Maskineriet i bunnen er også godt. Som et skytespill er det for generisk til å surfe på gleden av å skyte ting alene, men det består av godt håndverk. Våpnene har tidvis snål rekyl og spillet ser rett og slett et par år gammelt ut, men det er sjeldent kjedelig. De sagnomsuste sandmekanikkene er som regel for åpenbare og påklistret, men det er et artig designgrep.

Om en gjeng fiender står på innsiden av et akvarium som er omhyllet av sand, kan du for eksempel knaste ruta bak dem og se en knusktørr syndeflod ekspedere dem. Andre ganger kommer en altoppslukende sandstorm forbi og gir deg nødvendig ly fra kuleregnet.

Ikke langt unna

Om du spiller fra du kommer hjem fra jobb til det er på tide å legge seg, kan du godt rekke deg gjennom historien. Om du vil ha mer valuta - for gjenspillingsverdien er ikke bedre enn at du kan plukke opp noen halvspennende faktabiter her og der - må du ut i flerspillerødet.

Her har du en erketypisk og forglemmelig tredjepersons flerspilleropplevelse hvor du spurter rundt i omgivelser a la spillet ellers, og sikler etter å være den beste hodeskytteren.

Du får riktignok sjansen til å begrave fiendene i sand hvis du er taktisk anlagt. Utover det er denne delen av spillet så uinspirert og forutsigbar at det er ingen grunn til å streife bort fra «Battlefield 3» eller «Call of Duty: Modern Warfare 3».

Om tyske Yager hadde festet noen muttere enda litt bedre, og kanskje pyntet litt på spillmotoren med det samme, hadde «Spec Ops: The Line» vært et godt skytespill. Om de lot «Apocalypse Now»-inspirasjonen hvile en anelse og behandlet kildematerialet med mer respekt, kunne det vært veldig bra.

For det er ingen tvil om at spillet forsøker, og tidvis lykkes, med å ta opp problemstillinger vi burde bry oss om. Problemet er at de fortelles så erketypisk og taktløst at det ender opp med å gå i sin egen bjørnefelle. Det er kjempesynd, for jeg elsker tyskernes tolkning av fremtidige Dubai, og jeg elsker hva «The Line» prøver å være.

Kanskje neste gang?

«Spec Ops: The Line» ble utgitt til Windows, Xbox 360 (testet) og PlayStation 3 den 29. juni.

Annonse
Publisert 
Andre artikler om emnet
No items found.
Andre artikler

Spec Ops: The Line

Positivt
Et Dubai å bli glad i Modige veivalg Bra lydspor
Negativt
Ujevn historie Anonym flerspillerdel Teknisk ustabilt
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum
Salg/Sales: sales@pressfire.no
dark mode