(PressFire.no): I «Saints Row: The Third» orkestrerer du allerede i åpningssekvensen et bankran med en helikopterflukt, og hvelvet henger på slep. Litt senere kan lufte deg stående på et jagerfly - utkledd som en kanin.
Er det egentlig mulig å overgå dette?
«Saints Row IV» øker ikke temperaturen med bare ett knepp. Det åpner formelig slusene, vrenger galskapen utover oss og er sprøere enn hele produktutvalget til Wasa.
Samtidig underbygges det med godt håndtverk, treffsikre vitser og nærmest grenseløs fantasi. Dette er med på å balansere og skaper flere lag.
Vi har testet de første par timene av av sandkassespillet, som ikke lanseres før neste måned.
Det er ikke særlig realt å røpe hvordan hele historien meisles ut gjennom disse tidligste kapitlene. Mye av det er best å få servert uforberedt.
Her får vi først en prolog, som skal danne premisset og forklaringen på hvordan du i det hele tatt kan ende opp i det hvite hus som lederen av «den frie verden».
Men litt kan vi avsløre: Det starter med et oppdrag som hentet ut av et generisk militærskytespill. I hvert fall de første minuttene. Third Street Saints kalles inn for å hjelpe til med en floke i Midt-Østen, der en terrorist truer med en atomrakett.
Hvis «Saints Row: The Third» demonstrerte halsbrekkende ambisjoner, mer galskap og større skala enn du forventer fra et sandkassespill, kommer du til å bli overrasket når du ser hvordan klimakset utspiller seg i denne anti-terrorjakten.
Sekvensen peker tilbake til den tidligere nevnte åpningen av «Saints Row: The Third», og topper den – intergalaktisk, voldsomt og svulstig på en måte bare Aerosmith på sitt mest romantiske kan kle rent lydmessig.
Innsatsen du legger i å løse oppdraget belønnes uansett med nøklene til det hvite hus. Slik starter spillet. Og, det er én liten ting til vi bør nevne: brutale, blodtørstige romvesener invaderer USA og utpeker raskt deg som sin hovedfiende.
Keiser Zinyak krasjer en pressekonferanse og lager masse kvalm.
En gigantisk UFO svever over Washington og angrepene ruller i gang mens du, som president, må løpe til det ovale rom, poppe opp hodet til George Washington-bysten og ved et trykk på en bryter inne i presidentens topplokk, åpne alle våpenskapene skjult i veggene.
Selvsagt er det opp til deg å hamle opp med Zinyak. Det er bare å brette opp ermene, for herfra og ut blir det hektisk før du får kose deg med å utforske Steelport i fri dressur.
Det er ingen overraskelse at du i løpet av de to årene som har gått siden åpningsslaget i Midt-Østen har rukket å innrede Det Hvite Hus med en smak av Third Street Saints.
Det betyr blant annet lettkledde damer kveilet rundt strippestanger og en frådende, levende tiger som høydepunkt når vi snakker dekor. Det er selvsagt alltid en bar lett tilgjengelig i korridorene.
Dykker du inn i menyene for å skreddersy hovedpersonens utseende, finner du mye av det samme som forrige gang. Garderobevalgene er der som i «The Third». Oppgraderingene fungerer som sist gang, når du først føler for å ruste opp.
Ønsker du å endre stemmeprakt og tone hos ditt mannlige spill-jeg, får du imidlertid en overraskelse: etter fire generiske menyalternativ, kalt «mann 1-4», dukker «Nolan North» opp som et siste valg. Altså stemmeskuespilleren til Nathan Drake fra «Uncharted». Velger du ham, er resultatet en hel del vitser som går på bekostning av akkurat Nolan North, fremført av Nolan North.
Volition har en filosofi i bunn om at de ikke ønsker å spare på kruttet eller vente lenge før de lar deg føle kreftene forbundet med å være en Third Street Saint.
Her er det ikke satt av flerfoldige timer til å nøysomt bygge figuren, fortelle en bakhistorie gjennom slappe sideoppdrag eller innholdsløse filmklipp.
I løpet av spillets første kapitler overrasker skaperne flere ganger. Selv om premisset «invasjon fra verdensrommet og du er president i USA» er velkjent, og har vært det helt siden vi først fikk høre om «Saints Row IV», får du flere svære nesestyvere med uventede øyeblikk.
Det er også velkjent at aliens lager en cyberversjon av byen Steelport som lekegrind denne gang. Det føles som «Matrix»-møter-«Inception», tilsatt en liten dæsj «Tron», skrevet av Matt Stone og Trey Parker i sine beste «South Park»-stunder.
Ettersom vi har testet en uferdig versjon, er det noen merkelige øyeblikk og et upolert inntrykk som forhåpentligvis fremstår bedre på lansering.
Fysikken er rar. Biler henger seg fast, og døde aliens spinner opp i lufta om foten din kommer borti.
Det er også enkelte bildeoppdateringsproblemer, spesielt helt i starten.
At det fristes med utenomjordiske egenskaper, gjør at dette spillet kommer til å skille seg kraftig ut fra de tre første i serien.
Knerter du noen aliens, kan du utruste deg med våpnene deres. Disse reagerer annerledes enn det verdslige artilleriet du besitter fra starten av. De fungerer nærmest som «sjokkpistoler», og må kjøles ned mellom slagene hvis du er ivrig på avtrekkeren.
De tradisjonelle våpnene er som ventet voksenversjoner av noe du kjenner fra «Ratchet & Clank»: Black Hole Gun (som sender fiendene inn i et sort hull) og Dubstep-kanonen er noen eksempler fra arsenalet.
Det at «Saints Row IV»-idéen først ble unnfanget som en aprilspøk, en planlagt utvidelse, mens Volition holdt på å gjøre seg ferdige med treeren, er bare kledelig. Dette er utenomjordisk søkt, og fjernt fra beskyldningene om at serien bare er en «Grand Theft Auto»-klone.
Med løfter om at Steelport nå for alvor skal bli en lekegrind helt uten grenser som gir den midterste fingeren til det meste i sjangeren til nå - krydret med aliens, romskip og løfter om at du skal kunne opparbeide deg superkrefter - føles det definitivt som Volition tøyer strikken så langt det er mulig.
Som seg hør og bør har det nå blitt sluppet en fersk trailer der Volition gjerne vil feire USAs nasjonaldag på sitt særegne vis:
«Saints Row IV» lanseres til PlayStation 3, Xbox 360 og pc den 23. august.
