(PressFire.no): Da Microsoft for alvor sparket i gang spillmessen E3 i Los Angeles sist mandag, var det nye «Tomb Raider»-spillet noe av det som fanget min oppmerksomhet.
I denne alderen av reboots glir dette spillet rett inn – her møter vi en ung og uskyldig Lara Croft, i en slags opprinnelseshistorie.
Kanskje mest iøynefallende var riktignok en spektakulært lang scene hvor Lara blir revet med i en stri strøm og utfor en foss, for så å fortsette å skli og falle i to og et halvt minutt(!) – det må nesten sees med glimt i øyet der hun stønner seg gjennom jungelen i det lengste fallet jeg har sett siden filmen «Hot Rod».
Crofts offing og akking og skrik og stønn kan du se i klippet nederst i denne artikkelen, og ikke minst i denne videoen vår fra omkring 07:30 og utover.
Om dette blir et «modent» spill eller ei vil tiden vise. Selv om dette er (en yngre) Lara Croft i et tilsynelatende mer voksent spill enn før, har scenen uansett sparket i gang en ny diskusjon rundt omkring på verdensveven, om kvinners rolle(r) i spill.
Dette er i 2012 ennå et minefelt – og nettopp dette er noe av kjernen i problemet.
«Tomb Raider»-serien er en gammel kjenning i slike diskusjoner. Senest denne uka gikk jeg inn i en spillbutikk hvor «Tomb Raider: Underworld» passende nok var slengt inn i brukthylla ved siden av et «Uncharted»-spill, noe som ble kommentert av en kompis.
Forskjellen i omslagene ligger i at sistnevnte ikke viser sin hovedperson fra haka og ned.
Misforstå meg rett – dette innlegget handler ikke om diskriminering eller sexisme (selv om slike holdninger dessverre finnes i spillersamfunn rundt om), ei heller er det noe angrep på det en møter på av forlokkende kurver i spill.
Spørsmålet er heller om dette flotte spillmediet vårt skyter seg selv i foten, og ekskluderer en hel skokk med både kvinner og menn, når flust med spill synes å sikte seg inn mot en målgruppe av kåte tenåringsgutter?
Ikke dermed sagt at det nye «Tomb Raider» gjør seg skyldig – det vil tiden vise, når det ferdige produktet nærmer seg.
Et slående eksempel på hvilke blikk spillindustrien prøver å fange, er mangfoldet av såkalte båsberter, eller «booth babes», som denne uken var til stede for å lokke reportere til alskens stands på E3.
Ifølge våre reportere på messegulvet var det riktignok vesentlig færre av disse i år enn det har vært før. Kanskje forbudet mot booth babes på Penny Arcade Expo (PAX) har hatt en smittende effekt? Der ble «booth baben» Jessica Nigri (bildet til høyre) bedt om å kle på seg eller ha seg vekk.
Kotakus reporter Katy Cox skrev likevel fra E3 at hun følte at halvparten av opplegget var rettet direkte mot seksuelt frustrerte tenåringsgutter, i stedet for at forsamlingen med reportere ble behandlet seriøst som «teoretisk sett voksne mennesker».
- Jeg har gått rundt i hallene og sett på hærskarer av omhyggelig friserte unge jenter som har på de samme t-skjortene som sine mannlige kollegaer, men med booty shorts eller miniskjørt og seks-tommers hæler (deres mannlige motstykker går som regel i romslige jeans og eldgamle sneakers). Dette er ikke myntet mot meg, naturligvis. Jeg er ikke i målgruppen. En stand som prøver å fange oppmerksomheten min med lovnaden om kvinner, sier i grunn høyt og tydelig at de ikke vil ha oppmerksomheten min i det hele tatt, skriver Cox.
Nettopp der ligger også problemet – at dette både kan ekskludere mange potensielle spillere, og ta søkelyset vekk fra andre og kanskje mer dyptgripende aspekter ved mediet.
Cox fortsetter med å si at hun ved et tilfelle måtte kjempe seg gjennom en folkemengde for å komme inn i en bås, for så å finne ut at det ikke fantes noen kø der i det hele tatt. En hadde bare flokket seg sammen for å ta bilder av to kvinner med dårlig passende og nesten fraværende alvekostymer, som poserte frekt for kamera.
Igjen, dette er ingen kritikk av frekke alvekostymer eller en anklage om at disse jentene blir utnyttet. Den diskusjonen tar vi ikke nå. Men er det dette vi vil at E3 skal handle om? Freidige alvejenter og det som verre er kan en finne på nettet uansett, mens god dekning av spennende spill slår meg som hakket mer aktuelt.
Dette gjelder naturligvis også i spill, ikke bare rundt dem.
Et konsept vi kjenner fra filmteorien, nemlig «det mannlige blikket», nevnes interessant nok av bransjenettstedet Gamasutra når de tar opp tilfellet med «Tomb Raider».
Ettersom det å se er en felles karakteristikk for en tilskuer og et kamera, har filmteoretikere som Christian Metz argumentert for at tilskueren nødvendigvis må identifisere seg med kameraet – eller det vi kan kalle et implisitt kamera i spillenes tilfelle.
Kameraet representerer slik et blikk inn i filmens eller spillets diegese, altså deres handlingsverden. Det skal kanskje ikke så mye til for å innrømme at det i svært mange tilfeller er enklere for menn enn kvinner å identifisere seg med et slikt blikk inn i spill?
Det er i tråd med hva den feministiske filmteoretikeren Laura Mulvey skrev i 1975. Det er nemlig hun som først snakker om dette mannlige blikket.
Hennes teori går kort fortalt ut på at kvinner på film først og fremst er der for å bli sett på av et mannlig publikum med voyeuristiske begjær, snarere enn å være subjekter på lik linje med mannen. Blikket er iboende maskulint. Hvorvidt dette er så svart-hvitt eller ei er en egen diskusjon, men i forhold til spill kan det så absolutt være en problemstilling det er verd å ta opp.
Kvinner har ikke historisk vært i noen posisjon til å forme eller vise sin egen subjektivitet gjennom de mannsdominerte film- og spillmediene. De har derfor ikke i samme grad som menn kunnet konstruere sitt eget «blikk» på samme måte, om vi skal holde oss til det eksempelet.
Det finnes spill om kvinner, og også av dem, men hva med spill som snakker til kvinner? Det er sjelden vare.
Stort sett har spillbransjen begynt å vokse opp. Utgivergiganten Electronic Arts (EA) har for eksempel offentlig gått ut og forsvart at de inkluderer muligheten for forhold og affærer med personer av samme kjønn i sine spill, og de har i den sammenheng fått skryt av LHBT (lesbisk, homofil, bifil og transperson)-miljøer.
Men spill kan nok appellere til et enda større publikum om en prøver å styre unna billige triks slik som nakenhet, blod, gørr og banning hvis disse blir brukt utelukkende for å sjokkere, bare slik at tenåringsguttene kan leve litt på kanten ved å kjøpe det. Kan disse tingene bidra til historien og opplevelsen på noe mer fundamentalt plan, derimot, ser jeg gjerne at en kjører på. Men det er en forskjell der.
Vi spillere er stort sett mer modne enn at vi trenger billige triks og enorme digitale bryster for å kose oss med spillene.
