For Andrew Ryan var Rapture det perfekte idealet for filosofien sin: Et utopi lagt under havoverflaten et sted i Atlanterhavet, hvor kun samfunnets elite skulle få utfolde seg fri fra statlig og sosial undertrykkelse.

Det tok imidlertid ikke lang tid før samfunnet og Ryans motstridende, naive idealer ble revet i to – hvor han ikke lenger satt som administrator for ekstrem liberalisme, men som en totalitær leder som knuste alt av opposisjon.

Vi stiller klokken åtte år framover fra hendelsene i «BioShock», og entrer rollen som Subject Delta. Turen går nok en gang gjennom de klaustrofobiske, vannskadde korridorene i Rapture - men denne gangen i en litt tyngre rustning.

Les også: Vår anmeldelse av «BioShock».

Det er fortsatt mulig å utforske
kriker og kroker i Rapture.

HVEM ER ATLAS?

For veldig mange var det «BioShock» sitt fokus på skildring og detaljer som skapte mye av stemningen i spillet.

Ingenting slapp tilsynelatende unna utviklernes kritiske lupe, som med et godt øye for detaljer klarte å formidle en historie gjennom både omgivelser og klassisk, narrativ teknikk.

Det er vanskelig ikke å bli imponert over hvor langt utviklerne har gått for å skildre Rapture også i «BioShock 2».

Noe av mysteriet har naturligvis gått tapt når oppfølgeren bygger på en eksisterende fortrolighet, men det betyr ikke at de nye stedene du besøker føles noe mindre nytenkende eller skremmende.

Designet på nivåene har blitt litt mer restriktive siden sist, selv om miljøenes åpne og ofte digre skala skjuler alle inntrykk man måtte ha av linearitet. Det er med andre ord fortsatt åpent for utforskning, noe som gjør det intellektuelt givende og belønnende for de som ønsker å granske omgivelsene.

Det er heldigvis mye god fortellerteknikk her som i originalen. Og interesserer du deg for settingen er det praktisk talt ubegrensede mengder med detaljer til stedet som farger og skildrer det som var, det som er, og det som skulle ha blitt.

Selve materialet føles kanskje ikke like storslått ut som før, men når svært lite av det blir presset ned halsen på deg (som i andre spill), blir resultatet en veldig minneverdig og overraskende personlig opplevelse som klarer å stå på egne bein.

Du styrer som sagt mye av inntaket selv i stor grad, gjerne via de klassiske lydopptakene og audiologgene spredd rundt. Det er her figurer som Andrew Ryan og Frank Fontain foreviges gjennom bitre, kyniske tilbakeblikk og kommentarer på hvor det hele gikk galt – noe som til og med setter perspektiv til mye av det du erfarte i det første spillet.

Omverdenen er på toppen av dette dedikert til lite annet enn å skape kontinuitet og helhet i det du ser. Det signaliserer et utrolig gjennomført design, hvor en god relasjon mellom spillmekanikk og bakgrunnshistorie får universet til å virke troverdig.

Når store deler av innledning så brukes til å introdusere konsepter og filosofi i spill, blir Rapture fort gjenkjennelig selv for de uerfarne. Det er imidlertid vanskelig å forestille seg at spillet formidler alle de nødvendige nyansene og forholdene serien har blitt kjent for, så har du valget bør du uten tvil prøve deg på det første spillet i forkant.

 

Du, en Big Daddy.

STORESØSTER SER DEG.

«Bioshock 2» er heldigvis med i trenden av overlegne oppfølgere som forbedrer og strømlinjeformer tidligere funksjonalitet.

Noe som igjen kan gjøre det smertefullt for de som vurderer å spille gjennom titlene i omvendt rekkefølge.

Ellers har kamp med fienden generelt vært et stort fokus i oppfølgeren.

Våpen og effekter føles blant annet litt tyngre og kraftigere, og vil sannsynligvis innfri til de som er på jakt etter litt mer feedback fra actionsekvensene.

Som Big Daddy kan du bruke både skytevåpen og de ikoniske Plasmid-kreftene samtidig, noe som virkelig lar deg være kreativ med måten du angriper problemene dine på.

Men uavhengig av innbilt autoritet fra diverse sosiopatiske idealister, er det fortsatt ADAM som regjerer anarkiet – et genetisk stoff med en avhengighet som har forvandlet innbyggerne i byen til desillusjonerte, muterte mennesker kalt Splicers.

Som med din egen trang til å ekspandere arsenalet med ADAM, leter også disse etter det magiske dopet. Det er dermed naturlig når Little Sisters introduseres at du får en del spennende konfrontasjoner mellom de involverte partene.

Disse vandrende destillasjonsverkene resirkulerer ADAM direkte i kroppen sin, og stiller deg atter en gang ovenfor den klassiske, etiske problemstillingen om hvordan du vil tilegne deg stoffet.

Uavhengig av hvor brutalt svaret ditt er kan du nå i tillegg adoptere småjentene som del av prosessen, og tilfredsstille ballansen i økosystemet ved å forsvare dem fra horder av angripende Splicers mens de sanker ADAM fra felten.

Alt dette avhenger selvsagt av om du har klart å eliminere den tidligere adopsjonsfaren deres. Med et par nye varianter i galleriet sitt forsikrer Big Daddies fortsatt en formidabel utfordring, og representerer således også her milepæler for både progresjon og dyktighet.

Men uansett hvor flink du tror du måtte være etter kampen befinner du deg langt fra toppen av næringskjeden – Big Sisters tilbyr nemlig spillets desidert mest hektiske kampsegmenter, hvor du garantert vil lære å overveie omgivelser, arsenal og de fleste andre variabler i spill på helt nye måter.

 

Bland plasmids med mer
konvensjonelle våpen.

EN MANN VELGER. EN SLAVE ADLYDER.

Plasmids kommer naturligvis også i hopetall, denne gangen uten de overflødige kategoriene – men fortsatt med en del ekstra tillegg i porteføljen.

Disse hjelpemidlene brukes parallelt med skytevåpnene dine i forskjellige kapasiteter.

Noen lar deg angripe fienden direkte med elektriske støt eller en strøm av flammer, mens andre gir deg evnen til å hypnotisere fiender, sette feller og lokkeduer, løpe fortere eller gjøre deg usynelig.

Du kan attpåtil blande enkelte plasmids for helt nye effekter, eller oppgradere eksisterende med ny funksjonalitet. Selv om det er fristende å kjøre gjennom spillet med kun et par utvalgte varianter, anbefales det med andre ord å eksperimentere.

Det å hypnotisere og manipulere er faktisk en viktig del av filosofien i spillet, for mens store deler av konfrontasjonene framkommer ved design, kan også fiender dukke opp av ren tilfeldighet etter at et område er klarert.

Dette har unektelig en positiv effekt på spontaniteten i spillet, som ikke bare gjør det attraktivt for omspill, men også gjør det uforutsigbart. Overlevelsesinstinktet slår til, og du vil som resultat konstant være på utkikk etter situasjoner der du kan utnytte fiender eller miljø.

Rå styrke, kløkt eller manipulative plasmids; spillet belønner deg for det lille ekstra du gjør – kanskje ikke gjennom erfaringspoeng eller fete bonuser, men ved ren tilfredsstillelse av å være kreativ og taktisk med de resursene du har tilgjengelig.

Kampsystemet flyter mye bedre enn før, fiendene responderer bedre på skaden du påfører, alt føles mye mer hektisk – men det er fortsatt ingen fundamentale forskjeller på hvordan scenarioene utspiller seg rent spillmekanisk.

Er du på jakt etter en opplevelse som krever presisjon, hurtighet og er et fingernemt skytespill, vil du sannsynligvis bli skuffet. «BioShock 2» er mer fokusert på hva og hvordan enn hvor rask du er på avtrekkeren, og skiller seg således ut fra mer konvensjonelle alternativer i sjangeren.

Med en flerspillerdel har du uansett muligheten til å ta opp kampen online hvis du ønsker å vise konkurranseinstinktet ditt, selv om det er vrient å virkelig forsvare denne delen av spillet som noe annet enn en forkastelig trend.



Det er ikke lett å påpeke hva det er som fungerer så bra i «BioShock 2», uten å konkludere med at hele produksjonen er et bevis på hva godt design, god historiefortelling og massevis med sjel kan fremstille.

Historien er kanskje ikke like banebrytende som åpenbaringen fra det første spillet, men har du sansen for en litt følelsesladet, eksistensiell fortelling, tilbyr «BioShock 2» en moden reise som får deg til å tenke hvis du er villig til å sette deg inn i rollen.

Det er vanskelig å påstå at tittelen klarer å konkurrere direkte som en førstepersonskyter innenfor samtlige, enkeltstående punkter – men som en komposisjon, et eventyr og en minneverdig opplevelse knuser «BioShock 2» alt av konkurranse.

PS: Vi har anmeldt Xbox 360-versjonen av spillet, men «BioShock 2» er også tilgjengelig på PC og PlayStation 3. Spillet ble lansert 9. februar.

Annonse

Kommentarer