Det originale «BioShock» kom ut sommeren 2007, året etter på PlayStation 3, og ble umiddelbart elsket fra alle hold.

Fantastisk grafikk, stemningsfullt soundtrack, kreative kamper, en historie uten sidestykke, kule fiender og en atmosfære så tykk at du kan bruke den til å tapetsere veggene med. Alt dette er sagt om «BioShock».

Jeg har sett folk elske det, jeg har sett folk få frysninger av å høre åpningstalen til Raptures grunnlegger Andrew Ryan.

Jeg har til og med hørt folk sammenligne spillet med Mona Lisa. Kjærligheten til «BioShock» går tydeligvis over alle støvleskaft.

Spørsmålet er om et spill kan være så bra?


BYEN UNDER HAVET

Rapture er en by under havoverflaten, men i motsetning til Atlantis var det meningen at byen skulle forbli under vann.

For Rapture ble bygget for å unnslippe overflateverdens moral og etikk.  Det var Andrew Ryans visjon, han ville skape et Utopia hvor kunstnere ikke trengte bry seg om sensur, hvor forskere ikke var bundet til etikk og hvor de store ikke ble holdt tilbake av de små.

Det er nettopp dette som gjør «BioShock» til et interessant spill, for her har du en verden hvor fantasien setter grenser og ikke humaniteten. Denne formen for liberalisme er for noen kanskje litt fristende, men for Rapture var det ingen dans på roser.

Det er her vi som spillere kommer inn.

Året er 1960 og du befinner deg midt over Atlanteren i et passasjerfly. Flyet krasjer ved et stort fyrtårn.

En liten ubåt transporterer deg ned til Rapture, og der ser du fort at noe grusomt har skjedd.

Rapture er ikke lenger det paradiset grunnleggeren Andrew Ryan hadde håpet på. Mangelen på etikk og moral fikk forskerne til å lage ulike serumer som redigerer selve genstrukturen i menneskekroppen.

Det er mange typer serum og alle har en egen egenskap, noen kjekke og passive mens andre er offensive. De passive gjør deg for eksempel mer motstandsdyktig mot angrep, mens de offensive gjør deg i stand til å kaste flammekuler, istapper og bier for å nevne noen.

Disse serumene har navnet plasmids og er en ferdig utgave av ADAM, et halvfabrikat som du bruker til å kjøpe plasmids som igjen gir deg kule egenskaper.


«BIG DADDY» = STORE PROBLEMER

«BioShock» har som alle andre spill noe som hindrer deg i å nå målet. De bruker fiender i form av akrobatiske junkies kalt splicers, og noen få mekaniske duppeditter som overvåkingskamera og ulike typer automatiserte vaktenheter som skyter så fort de ser deg.

Men det er splicers-ene som er din primære fiende, ikke bare fordi de angriper alt som kan rekke en finger, men også fordi de er ute etter det samme som deg: ADAM.

ADAM er en mangelvare og vanskelig å få tak i, med mindre du støtter på en «Little Sister». Dette er genmodifiserte småjenter som lever i symbiose med en iglelignende skapning.

Denne iglen er en fremragende bank for ADAM og holder av den grunn store mengder av den etterspurte gugga.

Men den slags belønning kommer ikke uten kamp, nærmere bestemt en «Big Daddy» du må slåss mot. Dette er klart de tøffeste fiendene du vil møte i spillet. De er store tunge og tåler en hel del juling, og her strekker ikke geværene til med mindre du spiller på den enkleste vanskelighetsgraden.

I løpet av spilletiden vil du etter hvert skaffe deg en rekke varierte og uoriginale våpen som for eksempel en stor skrunøkkel, revolver og granatkaster. Våpnene gjør, for å si det mildt, lite skade på fienden.

De er til og med ikke særlig effektive mot vanlige splicers når du kommer litt ut i spillet. Du kan for eksempel kjøre en pumphagle opp i nesen på en splicer å avfyre dritten uten at de tar for mye skade av det.


ADAM ÅPNER KREATIVITETEN

Det rare er at de ser helt like ut som de svake spclicer-ene i begynnelsen av spillet. Du kan selvsagt oppgradere våpnene med ulike modifiseringer og ammunisjon. Men da må du fokusere på et eller to våpen og oppgradere dem så mye du kan.

Prøver du å jevne ut oppgraderingene vil du ende opp med noen vanskelige sluttbaner.
Derfor er det kjekt å vite at du kan ved hjelp av ADAM kan brenne dem, fryse dem eller påkalle den mektige svermen av bier og stikke dem til døde. Disse evnene åpner for kreative mulighet.

Fryser du for eksempel en fiende og gir dem et realt slag med skiftenøkkelen kan du drepe dem med ett slag. Du kan mikse og trikse med ulike våpenkombinasjoner for å se om det skjer noe spesielt. Det er noe du må gjøre hvis du vil felle en big daddy, for de er tøffe som toget.

Og etter noen minutter med gjentatt bruk av førstehjelpsutstyr og skumle nåler med blått innhold, ligger det forhåpentligvis en død big daddy på bakken, og en ensom little sister sitter i kroken.

Du får nå valget mellom å drepe henne og få masse ADAM, eller å redde henne og ende opp med mindre ADAM. Valgene du gjør der legger grunnlag for en av to ulike sluttscener. 


MØRKT OG GRUSOMT

Rapture har en atmosfære sterk nok til å dra alle inn og holde dem der helt til du skrur av maskinen. Det er mørkt, ødelagt og du kan ikke riste av deg følelsen at byen på et tidspunkt har fungert perfekt.

Det er ulike objekter overalt på bakken og på veggene. Du kan for eksempel finne propagandakunst, tomme verktøykasser, aske, velta søppelkasser og døde katter. Musikken er også en pågangsdriver for å opprettholde atmosfæren.

Det ville forøvrig alle de dekorative objektene også gjort, hvis Rapture var ryddig og hadde god belysning. Men siden Rapture er alt annet enn ryddig, blir de stilfulle objektene forvandlet til noe som rett og slett er veldig uhyggelig.

Med alle disse unike tingene å nyte, skal du ikke se vekk i fra at du vandrer rundt omkring bare for å se om det er noe kult rundt neste sving. Når du er ferdig med å utforske, kan du lett finne veien igjen – du trenger bare å lette på blikket for å finne en pil over hodet ditt. Denne pilen viser deg hvor du skal gå til en hver tid.

Er du ikke fornøyd med det og vil ha litt mer O-løp følelse, kan du alltids ta opp kartet og peile målet ved hjelp av det.


EN OPPLEVELSE

Det beste med «BioShock» er enkelt og greit historien og de uforglemmelige karakterene som fører historien videre. Personene er virkelige og ønsker å vite hva som skjedde med dem. En ting du kan gjøre er å finne kassetter med små lydklipp som inneholder detaljer om en enkelt person, en familie, selve byen eller noe helt annet, og fungerer derfor som fløtekrem på en allerede perfekt kakao.

Historien som «BioShock» tilbyr er faktisk av det beste spillmediet har sett. Jeg har ikke lyst til å gå så dypt inn i historien, for å skåne dere som ikke har spilt dette før, men tru meg – spillet er spekket med twister som får deg til å skrike «mer, mer gode Gud – gi meg mer!».

«Spørsmålet er om et spill kan være så bra?», sa jeg i begynnelsen av anmeldelsen. Spillet er klart et av de bedre på mange felt. Med god grafikk, sterk atmosfære og en briljant historie. Men beklageligvis lider spiller av enkelte ting som jeg personlig ikke er noe fan av.

Selve skytingen er etter min mening under gjennomsnittet og er kanskje det eneste som følelses unaturlig i spillet. Selv om du får et variert arsenal, er ingen av våpnene noe utenom det vanlige – med unntak av plasmid våpnene.   

Men når resten av spillet leverer så enormt, er våpnene bare en ekkel dråpe i en ellers så fantastisk sjø.

Har du ikke spilt det enda, gjør det!

Annonse

Kommentarer