Vet du hvem Sid Meier er? De fleste PC-gamere som har tuklet med spill på nittitallet har sannsynligvis vært borti noen av spillene han har vært med å lage.

«Pirates!», for eksempel. Eller kanskje en runde med «F-15 Strike Eagle» eller «Railroad Tycoon»?

Hans Magnum Opus kom derimot først etter han bestemte seg for å lage en PC-variant av brettspillet «Civilization», designet av Francis Tresham og utgitt av Hartland Trefoil.

De som lagde brettspillet var ikke akkurat fornøyd med dette, selv om dataspillet kom med en lapp som forklarte hvor spillerne kunne kjøpe brettspillet, men etter en kort rettstvist kjøpte Meiers firma MicroProse like greit rettighetene til navnet, og søksmålet ble droppet.

Den første utgaven av spillet var faktisk i sanntid, litt likt «Sim City» som hadde kommet ut i 1989. I denne versjonen var det et større fokus på å elte verdenen slik at byene ekspanderte uten at du gjorde noe særlig direkte – men det var først da de startet utviklingen av en mer direkte og turbasert utgave at brikkene falt på plass.

 

Datidens største og beste

I 1991 kom «Civilization» ut, og strategispill på PC har aldri vært det samme siden.

Funfact: I 2002 kom det ut et brettspill basert på dataspillet – altså et brettspill basert på et dataspill basert på et brettspill. Svimmel?

Det endelige spillet var en magisk miks av strategi, og et jag etter verdensherredømme.

Ikke bare kunne du lage store hærer, finne opp nye våpentyper og føre krig, men en like viktig del var å inngå allianser med andre stormakter, sende diplomater inn i byene deres for å stjele info (og kanskje rekruttere noen tropper) og dolke de samme alliansene når tiden var inne.

For å få mer teknologi må du legge hodene til de viseste i landet ditt i bløt. Basert på hvilke teknologier du utvikler (eller rettere sagt: i hvilken rekkefølge) vil du kunne produsere nye bygg i byene dine, nye skip eller nye militærtropper.

Til slutt er målet å bli så teknologisk avansert at du kan bygge et romskip som tar deg til Alpha Centauri, det nærmeste systemet omtrent 4,2 lysår unna.

Det er lettere sagt enn gjort. Spesielt om du spiller på «EMPEROR»-vanskelighetsgraden mot seks andre datastyrte makter!

 

Hvor mange timer har jeg egentlig brukt på «Civ»? Alt for mange.

Trikset for å få oss alle hektet var kanskje muligheten til å starte et nytt spill og bli plassert ut i et område som kunne være drastisk annerledes enn det forrige.

God tilgang på mat og mineraler i starten kan være kritisk, og angripende barbarer kan være en stor plage om du ikke kjapt får barrikadert noen forsvarstropper i byen din.

Å velge «verdenskartet» er bare kjipt (en egen «EARTH»-knapp på hovedmenyen plasserer deg ut i et kart modelert etter en globus), men å fyre opp det største random-kartet og bare å se en liten flekk på 9x9 ruter når du først starter tafser meg ømt på den delen av hjernen som elsker å utforske.

Så lenge motstanderne ikke var brødgjøker eller angrep innen fire runder tok det som regel ikke lang tid før jeg hadde en kjempeby (alltid kalt Trondheim) og en «ekstraby» koblet til med veier.

Min store svakhet var kanskje at jeg ikke hadde så utrolig god peiling på å holde styr på flere byer på én gang. Mine imperier bestod som regel av en håndfull megabyer, men stakkars de som prøvde seg på dem.

I hvert fall etter jeg spaltet atomet og kunne fise av gårde noen missiler i deres retning.

 

Spyd mot tanks

Så er det kanskje litt rart at en må finne opp hjulet først etter en vogn har kolonisert et område, og det er vel strengt tatt håpløst at førti spydmenn du har hatt i hovedstaden i over 3000 år greier å slå tilbake angrep fra jagerfly, tanks og bombere.

Men slikt var ikke ting som brydde meg nevneverdig på den tiden.

Og selvfølgelig må jeg nevne rosinen i pølsa som er palasset du bygger litt etter litt. Som takk for at folket ditt har det bra vil du få bygge på én ekstra del nå og da – jeg valgte alltid det Taj Mahal-lignende slottet, men om du er eventyrlysten kan du kjøre på med et romersk-gresk-britisk-indisk tøysehus med grusinnkjørsel. Tulling.

En artig historie fra min spede barndom er den gangen jeg som 12-åring skulle være hjemme alene med noen kompiser. VHS-film var innleid, stuebordet bugnet over av godteri og alt lå til rette for at vi skulle bli rystet av «Terminator 2» i alt for ung alder.

I stedet for å spise godteri og se film endte vi opp med å skvise oss foran 486en i kjelleren og runde hele «Civ» – godteriet som stod på bordet ble oppspist av bikkja.

Good times.

 

Civilization over nett

Ny fun-fact: Om du forandrer litt på STORY.txt-filen til spillet kan du selv skrive om introhistorien!

Mange kunne tenkt seg en multiplayer-versjon av spillet, og deres bønner ble etter hvert hørt.

«Civnet» er navnet på en «ny» utgave av spillet (lansert fire år etter originalen) som la til støtte for å spille over lokale nettverk eller over internett om du var en av de heldige med den slags nymotens teknologi.

For å være helt ærlig, så suger spillet litt balle i multiplayer over nett om du ikke har tålmodighet som en gud. Alskens hårsliting kan ikke få han andre (eller enda verre – DE andre) til å kjappe seg nok.

«Civnet» la også til litt bedre grafikk og noen ekstra morsomheter i bildevalget til regenten din (og de andre nasjonene). Ikke ofte en ser en Zwahili-høvding med solbriller og mobiltelefon i år 1350!

Det skapte litt furore innad i fanbasen spillet hadde, dog. De hadde lenge lengtet etter multiplayer-støtte, og «Civnet» måtte patches flerfoldige ganger før det fungerte fint. Det hjalp ikke på at «Civilization II» ble annonsert bare måneder etter «Civnet» kom ut - uten multiplayer.

 

Vanskelig å skaffe spillet nå til dags

Om du har lyst til å spille spillet nå er det nesten umulig å få tak i det på lovlig vis.

Om du er heldig kan du finne samlepakken med alle spillene i serien opp til nummer fire på en spillbutikk som GAME eller GameStop – men om det er tomt der (pakken kom ut i 2006) kan det være vanskelig.

Hverken gog.com eller Steam har spillet heller.

En liten stund etter «Civilization» kom og frelste en hel spillverden dukket det opp et litt mindre kjent spill som brukte mye av de samme gameplay-knepene. «Colonization» var mer sentrert rundt koloniseringen av Amerika og et større fokus var ilagt handel og spesialisering av arbeidere – i tillegg til diplomati for å til slutt kunne frigjøre seg.

Kanskje vi ser på det spillet en annen gang i Retrohjørnet!

 

JEG VIL LESE MER «RETROHJØRNET»!

Du kan klikke deg inn her for vår komplette liste over retroartikler, eller klikke på noen utdrag under her:

Det kommer en ny Retrohjørne-artikkel hver søndag. Sånn cirka.

-

Kommentarer