Open door.
Sit.
Close door.
Use radio ...
Slike kommandoer sitter løst i minnet hos en garvet dataspiller. På slutten av åttitallet var det parser-spill som gjalt, med Sierra On-Line på toppen som den store fristerinnen med sine nyskapende godspill.
«Leisure Suit Larry», «Space Quest» og «King’s Quest» er alle serier som startet med Sierras AGI-spillmotor. Alle hadde et større fokus på humor og festlige settings, og var alle fantastiske spill på sine egne måter.
Men øverst på tronen for min egen del var det «Police Quest: In Pursuit of the Death Angel» som virkelig tok kaka. Mordmysterier! Intriger! Biljakter! Spionasje! Skyting! Hva mer kan man ønske?!
Det nærmeste vi har nå for tida er vel «L.A. Noire», som i seg selv er særdeles ambisiøst og vanvittig flott på mange måter, men som bare rant ut i en stor skuffelse. Både for meg selv og for resten av PressFire, som kåret spillet til årets største skuff rett før nyåret.
Men dette er grandiost på så mange andre måter. Til å være et spill fra 1987 (like gammel som meg selv!) er dette tettpakket med awesomeness så hardt at det sku’kke værra mulig!
Du styrer politibetjent Sonny Bonds i det som er en helt vanlig dag på jobb. Du dumpes rett ned i hallen på politistasjonen, uten noe særlig med instruksjoner på hva du skal gjøre.
Etter en briefing med sersjanten er det bare å hente med seg våpen, radio og bilnøkler – det er patruljetid.
Men ikke glem å sjekke alle fire hjulene først! Om du ikke inspiserte bilen din hver gang du forlater politistasjonen var det Game Over – rykk tilbake til start. Herlig usaklig i et spill, men det var ikke bare her realismen slo gjennom.
En selvpinende trønderypling på ni-ti år svettet seg gjennom absurde politiforkortelser for å renne seg gjennom spillet på Amiga 500-en vår. Ikke bare ble jeg gatas kuleste fordi jeg hadde pol’tispill det gikk an å kjøre raskt med sirener og skyte slemminger i, men jommen var jeg ikke den eneste i klassen som glatt kunne stave «Field Sobriety Test» og sitere Miranda-rettighetene uten problemer også.
Du fikk poeng for å gjøre ting by the book her, selv om du ikke døde eller fikk game over dersom du ikke greide alt. For eksempel kan du ringe inn og sjekke nummerskilt på biler du måtte stoppe, passe på at det kom en bilberger for å hente bilen til fylliken du kjører til arresten, og så videre.
Selv papirarbeid måtte utføres om du ville ha maks poeng – en morder blir forsøkt satt fri av advokaten sin, og da må du kjappe deg innom kontoret for å hente beviser, stikke ned til rettslokalene og huke inn en erkjenning fra dommeren slik at han ikke kan bli løstlatt.
Så protokollmessig var spillet at det ryktes at politiet i USA brukte det som en oppfrisker for den aldrende delen av styrken!
Den fiksjonelle byen Lytton, California oversvømmes av narkotika. The Death Angel kalles hovedmannen bak, og det hele spisser seg til når dattera til Jack, en kollega, ender opp på sykehuset etter å ha tatt for mye kokain.
Jakten starter med Bonds som vanlig trafikkpoliti, men etter hvert stiger han i gradene når flere mistenkelige hendelser begynner å linkes sammen.
Fra å stoppe damer som kjører på rødt lys og å prøve så godt du kan å ikke krasje i en biljakt på en fyllekjører til å bli med i narkopolitiet.
De som har spilt spillet glemmer for eksempel neppe park-scenen, hvor du må gjemme deg i buskene og overvære salg av narkotika.
«Use radio! Raise gun! HALT! HANDS UP! Lower gun. Cuff man. Read rights. MOVE, PUNK!». Enkel jobb for Sonny Bonds og 10 år gamle Erik Fossum som for alvor begynte å lære seg engelsk!
Eller hva med at en måtte bruke PageUp og PageDown for å gå på skrå? Kanskje den eneste gangen disse tastaturknappene har blitt brukt aktivt i et spill.
Snarveier var det også. Du trengte ikke skrive «Open door» eller «Close door» som i «King’s Quest» eller «Larry». «O D» og «C D» funket i massevis!
Det var ikke bare realistisk elendighet, dog. I løpet av spillet bruker du en del tid på fritiden til Bonds også, med kaffepause på den lokale kafeteriaen, bursdagsfest hos Jack og selv en runde rundt i byen med den flotte Corvetten din!
At noen konstant kjører practical jokes på sersjanten gjennom spillet koster noen fnisekalorier innimellom også.
Utover i spillet snevres jakten på The Death Angel inn, og den nevnte tragedien med Jacks datter gjør at Bonds bestemmer seg for å gå undercover for å hanke inn storeslem.
Dette resulterer i at du må skifte identitet (inkludert en dusjrunde hvor du skifter farge på håret - hvor mange andre spill har med noe sånt!), bli en playboy som virkelig rocker pokerbordet, og som får lov til å bære kule spion-gadgets!
Faktisk må du spille poker selv via et minispill i det som kanskje er den kjedeligste delen av spillet, men som en sier: Det er stille før stormen.
For avslutningen på spillet står for meg som en av de beste fra de tidlige PC-spillene.
En heftig konfrontasjon, dører som sparkes av henglsene, skyting med spesialdesignede våpen gjemt i en pimp cane? Magisk!
At du også får den pene jenta og nøkkelen til byen som takk for innsatsen under en parade i ditt navn gjør ikke noe, det heller!
For de som vil bryne seg på spillet selv, er det å få kjøpt hos Good Old Games - nedlastbart i en pakke med originalen og de tre etterfølgerne samt manualer og kart! Til stakkarslige 29 kroner!
PS: For de som likte det første spillet kan jeg ikke gjøre annet enn å også anbefale at dere spiller oppfølgeren, «Police Quest 2: The Vengeance». Historien er minst like engasjerende, grafikken er langt bedre, musikken fjongere. Det eneste som mangler er bilkjøring der du selv styrer, men det får gå!
Du kan klikke deg inn her for vår komplette liste over retroartikler, eller klikke på noen utdrag under her:
Det kommer en ny Retrohjørne-artikkel hver søndag. Sånn cirka.
