The Elder Scrolls V: Skyrim – Dragonborn

- Helt på høyde med det beste i serien.

(PressFire.no): Lei av å bygge hus, snekre møbler og høre din personlige skald tralle, mens du bestikker plagsomme adoptivbarn med leketøy sånn at de skal la deg være i fred?

Levde ikke hverdagen som vampyrhersker helt opp til forventningene? Kanskje sugen på å dra et helt annet sted for å lade opp kreftene før nyåret?

Da kan jeg helhjertet anbefale en pakketur til Solstheim: en øy utenfor Morrowind, som byr på et stort kart fullt av nye opplevelser og severdigheter.

Tredje dosen påfyll

Selv et år senere er «The Elder Scrolls V: Skyrim» fortsatt mitt fremste «slappe av noen timer»-spill, som har en instinktiv appell til undertegnedes eventyrlyst og utforskertrang.

Etter hvert har jeg imidlertid blitt såpass lommekjent i denne regionen at landskapet byr på fint få overraskelser, uansett hvor variert det måtte være.

Så tanken på å utforske et nytt område er unektelig forlokkende.

«Dragonborn» er den tredje utvidelsespakken til «Skyrim», i alle fall hvis vi regner med «Hearthfire» ... men gjør vi nå egentlig det? Ute i virkeligheten har jeg fortsatt ikke pusset opp badet, kjøkkenet trenger et strøk maling og kjøleskapet begynner å bli tomt.

I «Skyrim» har jeg tre nyrenoverte hus, overlesset med mer enn nok greier til å overleve en lang «Game of Thrones»-vinter.

Noe sier meg at «Hearthfire» ikke er den beste disponeringen av fritiden min, men den typen husarbeid kan uansett neppe kalles en utvidelse. Snarere en innsnevring, og en bagatellmessig «take it or leave it»-greie for spesielt interesserte. 

Dragetemming

Undertegnede tilhører slett ikke dem som var skuffet over «Dawnguard»-utvidelsen, som tross alt ga oss flere timer med spennende eventyr enn mange fullprisspill.

Allikevel må jeg motvillig innrømme at det å være vampyrlord i lengen ikke er like gøy som det burde være. En mektig blodsuger mister litt av autoriteten når han setter seg fast i dørkarmer, etter min mening.

Men med «Dragonborn» gir Bethesda oss en stor førjulspakke, som inneholder den hittil beste og mest omfattende utvidelsen til «Skyrim» - helt på høyde med det beste av DLC til hele «Elder Scrolls»-serien.

Et nytt, uutforsket område fullt av spennende saker, som attpå til gir oss muligheten til å temme drager. I teorien: yay!

La meg starte med den eneste dårlige nyheten, og jekke ned forventningene til dem som har gledet seg veldig til å ri på drager. Dette høres langt morsommere ut enn det viser seg å være i praksis. Mot slutten av hovedhistorien åpner du et dragerop som gir deg kontrollen over drager, men denne er veldig begrenset og heller klønete.

Man kan beordre dragen til å angripe fiender, og forflytte seg rundt på kartet mens man sitter på den – men får ikke akkurat følelsen av å være en dragerider i Pern (for dem som kjenner de bøkene). Dette er mest en liten kuriositet Bethesda har lirket inn som en ekstra bonus, til tross for at spillmotoren slett ikke fungerer særlig bra til dette formålet.

Men ingen fare, «Dragonborn» byr på plenty av andre ting Bethesda har sannelig ikke spart på resursene her.

«It can be a pretty rough place»

Vi får et nytt «Skyrim» i miniatyr, som frembringer den samme følelsen av eventyrlyst som da man startet hovedspillet. Du er i en fremmed verden full av severdigheter og utfordringer, som man bare kribler etter å utforske.

For å starte «Dragonborn» er du nødt til å virre litt rundt i Skyrim for å finne en bande kultmedlemmer (jeg oppdaget dem i Falkreath, men de vandrer rundt i tilfeldige hovedsteder). Disse fanatiske hissigproppene nekter å tro at jeg er en ekte Dragonborn, og prøver å hugge meg ned i dragepresten Miraaks navn. Dumt av dem.

På likene deres finner jeg et kryptisk notat som avslører at kultmedlemmene ankom Skyrim med båt fra øya Solstheim. Hm, dette må undersøkes nærmere. Så jeg tar turen til havnen i Windhelm, der sjøulken Gjalund Salt-Sage står klar på skipet «Northern Maiden», og tilbyr meg en båttur til Solstheim.

Hvorfor ikke? Talos skal vite at jeg kunne trenge en ferie nå.

Gjalund advarer at «It can be a pretty rough place». Høres lovende ut. Her er 250 gullmynter - hev seil og seil i vei, sailor.

Pakk niste og føl deg hjemme

Jeg ankommer havnen i Raven Rock, en tåkeheim som er det nærmeste denne øya har til en hovedstad. Solstheim har definitivt sett bedre dager, og en del har skjedd siden vi besøkte området i «The Elder Scrolls III: Morrowind»-utvidelsen «Bloodmoon».

Ingen av dem jeg møter klarer helt å plassere denne mystiske Miirak, men noen husker vagt navnet hans.

Foruroligende mange av innbyggerne er rammet av en forbannelse, mens de ivrig bygger monumenter til Miirak i transe, og babler nonsens for seg selv. Kun en liten stamme Skaal-krigere har klart å beskytte seg mot Miiraks onde innflytelse, og de trenger selvsagt min (eller eventuelt din) hjelp til å overvinne ham.

Det viser seg at Miirak var den første «Dragonborn», en arrogant slamp som prøver å bryte ut av Oblivion-underverdenen Apocrypha. Et H.P. Lovecraft-inspirert mareritt full av demoniske udyr, digre beist og tentakelmonstre som spyr svart slim.

Dette er riket til Daedra-prinsen Hermaeus Mora, en kunnskapsdemon som byr på betydelige gaver hvis du underkaster deg. Så pakk niste og føl deg hjemme. Du kommer til å tilbringe litt tid i denne mørke underverdenen, og vender tilbake hit i en serie spennende sideoppdrag som blir åpnet av sammenlagt sju svartebøker.

Hovedkampanjen burde være unnagjort på rundt seks, sju timer – men du kan lett tilbringe flere døgn bare på å utforske øya og utføre sideoppdragene.

Brennende edderkopper

Klimaet i Solstheim er ikke så forskjellig fra Skyrim, men arkitekturen er helt annerledes, og atmosfæren mer mystisk. Det er også mye aske her, siden Solstheim fortsatt er sterkt preget av vulkanutbruddet på Red Mountain – som vi kan se ulme i horisonten.

Solstheim byr på en helt ny flora og fauna, med nye planter og ingredienser til eliksirer.

Dyrelivet er eksotisk; i det ene øyeblikket blir du angrepet av brennende edderkopper, som spretter mot deg og eksploderer som små selvmordsbombere. I det neste blir man bare stående og se på Netchs: gigantiske geleklumper som fredelig flyter over vannkanten.

Siden øya har mindre landmasse (omtrent på størrelse med The Reach), er kartet mer tettpakket med opplevelser.

Såpass tettpakket at undertegnede lett sprengte alle deadlinerammer i et forsøk på å favne mest mulig. Du kan følge «Dragonborn»-kampanjen først, eller umiddelbart dra på oppdagelsesferd og tusle rundt i ditt eget tempo. Jeg var for å være ærlig ikke forberedt på akkurat hvor mye det er å gjøre her: en stor mengde sideoppdrag, folk å snakke med, huler, gruver og ruiner å utforske, nye skapninger å denge i hjel.

Man finner dessuten noen nye materialer til å skape våpen og rustninger, minst tre nye dragerop, skattekart, verdisaker og nyttige gjenstander.

Det er faktisk så mye nytt stæsj å finne her at jeg gjentatte ganger måtte dra tilbake til Skyrim for å oppbevare godsakene i de nybygde husene mine. Nei, jeg har ikke med noen leketøy. Stikk, rakkerunger! Lek i trafikken.

Senere oppdaget jeg at du faktisk kan kjøpe hus i Solstheim etter å ha utført noen sideoppdrag, men sånn er livet.

Det bugner av innhold

I løpet av min tid på øya har jeg assistert en gammel gruvearbeider med å løse et dødsfall forbundet med The East Empire Companys lyssky fortid.

Jeg har hjulpet magikerne i Tel Mithryn, der innbyggerne bor i svære sopper. Kjempet mot Varbjørner. Renset gravkammeret i et Dunmer-tempel for «Ash Spawns»: en ny type fiender som oppstår av de dødes aske. Lett som en plett.

Jeg stilte også opp for en gruppe fordrukne Nord-krigere, som ble kastet ut av vertshuset sitt av en bande iltre Rieklings. Disse gamle «Bloodmoon»-kjenningene er blant mine favorittfiender i «Elder Scrolls»-serien: hissige småsmurfer som angriper i flokk, rir på villsvin og lager festlige lyder.

Jeg digger virkelig disse miniatyr-rakkerne, så det er nesten vemodig at de er så enkle å kverke.

Man kan eventuelt også hjelpe Riekling-høvdingen med å forsvare vertshuset, noe som leder til et helt annen hendelsesforløp. Min lojalitet til broderfolket i Nord forhindret meg imidlertid å stille opp for Rieklingene, men det er en avgjørelse jeg angrer litt på i ettertid. Kanskje de små, blå pøblene hadde utnevnt med til deres nye høvding, eller noe sånt?

Alt i alt er det angivelig over tre dusin nye sideoppdrag her, noen er nesten på størrelse med hovedkampanjen, andre er raskt unnagjort på noen minutter.

Selv etter flere dager med intens maratonspilling er det fortsatt en del igjen å gjøre – så det er imponerende mye innhold her. Det er forresten en fordel å ha blitt medlem av laugene i Skyrim: da vil du blant annet møte en klan med varulver i fjellene, og får et par ekstra oppdrag av en kumpan fra «The Thieves Guild».

Problematisk hundeadopsjon

«Så hva med bugs?» spør du kanskje. «Skyrim er jo ikke Skyrim uten tekniske problemer». Personlig har jeg aldri vært særlig plaget av sånt, men «Dragonborn» har litt smårusk i maskineriet.

På et tidspunkt forsvant ledsageren min i løse luften, så jeg var nødt til å gå tilbake til et tidligere lagringspunkt for å få henne tilbake (og alle verdisakene hun bar på).

Jeg adopterte dessuten en lydig løshund, som forduftet sporløst etter en lagring. Håper han har det bra i hundehimmelen.

Rådsherren Lleril Morvayn burde dessuten sjekke ut hva pokker som er galt med huset hans i Raven Rock, for fra tid til annen forsvinner gulvet i andreetasjen etter at du går inn på soverommet hans. En smule plagsomt, men tross alt lite å gråte over.

Rent bortsett fra sånne småsaker og den underveldende drageridningen er det vanskelig å finne noe å utsette på «Dragonborn». Digger du «Skyrim» vil du digge dette like mye, siden Solstheim byr på mer av det samme i nye omgivelser – og har samtidig en nostalgisk nytteverdi for alle som har fulgt serien siden «Morrowind».

En sterk utfordrer til tittelen «Årets utvidelsespakke», og akkurat det vi vil ha enda mer av.

Det ryktes at minst to omfattende DLC-pakker til «Skyrim» kommer i 2013, og hvis de holder samme skyhøye standard som «Dragonborn» kommer det til å bli vanskelig å rydde av tid til noe særlig annet enn «Skyrim» i tiden fremover. Ser sannelig ut til at PS3-eiere endelig snart får ta del i moroa, også!

«Dragonborn» kan lastes ned til Xbox360 nå, og koster 1600 Microsoft-poeng (cirka 131 kroner). Utvidelsen kommer angivelig til pc og PS3 rett etter nyttår.

Oppsummering
Positivt
Et Skyrim i miniatyr, som byr på en hel øy fullstappet av spennende ting å oppdage. En robust hovedhistorie som matcher det meste Skyrim ellers har å by på – samt massevis av nye sideoppdrag, ferske fiender og godsaker.
Negativt
Å ri på drager er ikke like festlig som det høres ut. Nei, jeg prøver ikke å være snuskete. Sporadiske små-bugs.
Del gjerne:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3