(PressFire.no): «The Last of Us» er ikke bare årets sterkeste spill, men også et av den forrige konsollgenerasjonens viktigste. 

I et år der PlayStation 4 og Xbox One rettet fokuset på prosessorkraft, grafikk og sosiale medier, utrettet «The Last of Us» et lite mirakel: det engasjerte følelsene våre på en måte fint få historier er i stand til, uansett medium. 

En tragisk overlevelseshistorie som berørte oss dypt, og ga selv de mannligste av oss en stor klump i halsen. «The Last of Us» hever samtidig nivået på, og forventningene til, hva interaktiv historiefortelling kan være - på en måte som kan revolusjonere hele spillmediet. 

NB! Denne saken inneholder noen spoilers! Her finner du resten av våre 2013-spillkåringer vi har presentert daglig gjennom romjula.

 

Minneverdige detaljer

Det er de små, nesten umerkelige tingene jeg husker best nå.

Måten Joel distrahert ser ned på den ødelagte klokken han fikk av sin avdøde datter, så fort han begynner å få faderlige følelser for Ellie. Hvordan Ellie rastløst kikker rundt i hyller hvis hun blir overlatt til seg selv, eller sitter og dingler med bena på et bord mens hun avslører at hun fortsatt bare er en liten jentunge.

Øyeblikket der Ellie og Joel klapper en giraff før helvetet bryter løs. Raske blikkvekslinger som sier alt.

«The Last of Us» er full av scener som fester seg, store som små. Fra den hjerteskjærende åpningen der Joel mister datteren sin, til slutten der han lyver Ellie rett i fjeset (og trolig til seg selv) før alt slutter med en nådeløs tvetydighet.

Øyeblikk du aldri i verden hadde forventet å oppleve i et spill der du tilbringer deler av tiden med å stikke hjemmelagde kniver i halsen på groteske soppmonstre.

Det er disse subtile, velobserverte detaljene som gjør Joel og Ellie menneskelige. Som gjør at vi begynner å bry oss om dem. Skuespillerkunst kan ha en essensiell rolle i spill, det er noe «The Last of Us» ettertrykkelig beviser.

 

Skuespill i stjerneklassen

Hvis du har sett «making of»-klipp på YouTube vet du at stemmeleggeren Troy Baker i virkeligheten hverken ser eller høres ut som Joel, og forvandlingen skyldes i like stor grad skuespillerferdigheter som datadesign.

Det samme med Ellie; som faktisk ikke er «motion captured» av Ellen Page (hun fikk sin egen simulator i «Beyond: Two Souls», også kjent som «Press X to Ellen Page»), men av trettiåringen Ashley Johnson. De gjør begge prestasjoner som er så bra som noe vi fikk oppleve i noe medium i år; uansett om vi snakker om spill, TV-serier eller film.

Teknikken har endelig kommet dit hen at det er mulig å fange opp selv de minste nyanser i prestasjonene deres, uten at vi ender opp i den uhyggelige dalen

Spillutvikleren Naughty Dog benytter seg av mange hjelpemidler fra filmens verden for å engasjere følelsene; skuespillerkunst, dramaturgi, glimrende dialog og møysommelig historieoppbygging. Samt et fenomenalt musikkspor av Oscar-vinneren Gustavo Santaolalla.

Naughty Dog har også trukket mye inspirasjon fra litteratur, først og fremst Cormac McCarthy-romanen «The Road» og P.D. James’ «The Children of Men» - men «The Last of Us» kunne ikke ha blitt fortalt på en langt nær like effektiv måte i noe annet medium enn dataspill.

For å skape dette båndet mellom oss, Ellie og Joel er vi nødt til å ta aktiv del av handlingene deres; kjempe for livet sammen med dem – og dele opplevelsene deres gjennom denne postapokalyptiske odysseen.

 

Teknikken matcher

Fordi historien griper oss er det lett å overse den enorme tekniske prestasjonen «The Last of Us» representerer.

En balansert spillopplevelse der alle bitene passer inn i hverandre: uhyre gjennomtenkt figur- og nivådesign, et smidig AI-system kalt «Balance of Power» og grafikk som overgår alt vi har opplevd på den forrige konsollgenerasjonen.

Alt benyttet som redskaper for å skape sofistikert historiefortelling, karakterutvikling og følelsesmessig engasjement.

Naughty Dog er inne på et veldig spennende spor, som beviser at det er fullt mulig å kombinere kommersiell appell med psykologisk dybde. «The Last of Us» er ikke et beskjedent indiespill skapt av en liten gruppe utviklere med minimale resurser. Dette er en kostbar «blockbuster» laget av et av bransjens storstudioer, som kunne ha gjort noe helt safe – men isteden våget å ta store kreative sjanser, og skape noe nytt. De gamblet, og vant.

«The Last of Us» har ikke bare blitt skamrost av kritikere, men også en enorm kassasuksess. Og sånt kan, med litt flaks, lokke flere i spillbransjen til å ta større sjanser. 


Sprek endring på gang?

Det er lite som antyder at dette blir begynnelsen på spillbransjens nybølge, men det er lov til å håpe at «The Last of Us» representerer en vilje til forandring.

Ideelt sett en motsvarighet til New Hollywood på starten av syttitallet; der de gamle studiogubbene måtte vike for kreative talenter som Martin Scorsese, Robert Altman og Francis Coppola – og det ble laget en lang rekke filmer med integritet og kraft. Filmer som virkelig betød noe. 

Vi har ennå til gode å se spillenes svar på «Taxi Driver» eller «Badlands», men «The Last of Us» er på sitt vis et stort skritt i denne retningen.

For all del, «The Last of Us» frigjør seg ikke helt fra fortiden. Dette kan fortsatt plasseres i båser som «survival horror», «stealth» og «actioneventyr», men passer ikke helt inn i noen av dem. Og selvfølgelig: dette med en postapokalyptisk verden dominert av zombie-liknende udyr har blitt 2000-tallets mest velbrukte skrekk-klisjé.

Teknisk sett er monstrene i «The Last of Us» mennesker infisert av en parasittisk soppart kalt «Cordyceps unilateralis», som er utstyrt med sine egne særtrekk og egenskaper.

De er del av en spennende mytologi, men er ikke fryktelig langt unna zombiene man kan kjempe mot i en rekke andre spill. De er imidlertid bare en liten del av en grim, nådeløs verden preget av desperasjon og lidelse. Bare et bakteppe, mens fokuset hele veien er på en intim og personlig overlevelseshistorie. 

 

Gåsehud

Dette er et drama om å beholde håpet i en håpløs verden, om familiebånd, vennskap, overlevelsesinstinkt og hva vi er villige til å gjøre av kjærlighet. En totalt usentimental «love story» blottet for romantikk; der ikke en eneste av de kvinnelige karakterene er seksualisert eller bagatellisert. I seg selv oppsiktsvekkende.

Det samme er bifigurene: David (Nolan North!) er en interessant og gåtefull skikkelse, før han totalt mister vettet. Flere enn meg fikk nok gåsehud av øyeblikket der David rolig avslører sin identitet til Ellie ved leirbålet.

Den ustabile hissigproppen Bill, som oppdager liket av «partneren» Frank dinglende i et rep etter et selvmord. Bare noen små hint gjør det klart at de engang var homofile elskere.

Henry, som selv blåser ut hjernen sin etter at lillebroren Sam blir smittet. Firefly-lederen Marlene, som trygler for sitt liv før Joel dreper henne uten å blunke. Sterke scener i en nådeløs verden.

 

Mange militærkåte maktfantasier

Ingen kan beskylde «The Last of Us» for å være munter underholdning, men er spill nødt til å være det?

Her er et annet spørsmål: kunne «The Last of Us» fungert helt fint uten disse zombiesopp-udyrene? Jeg tipper ja.

Jeg tror vi har kommet dithen at et dramaspill i samme gate som «The Last of Us», uten ytre fiender eller actionscener, ikke bare er fullt mulig - men uunngåelig.

Spillutviklerne sløser bort så mye tid og ressurser på å lage militærkåte maktfantasier i «Call of Battlefield»-sjangeren at de glemmer at det som virkelig engasjerer oss er menneskelige forbindelser og god historiefortelling. 

«The Last of Us» er likevel en av årets mest brutale og voldsomme spill, men fordi vi er så fordypet i historien føles det aldri spekulativt.

For hvert drap må Joel gi slipp på litt mer av menneskeligheten sin, og til slutt er Ellie det eneste han har igjen - så han klamrer seg til henne som en livbøye. Ved å redde Ellie gjør han samtidig et siste, desperat forsøk på å redde sin egen sjel. Kanskje også hele menneskehetens sjel. For hvis vi er villige til å ofre livet til en uskyldig jentunge for å overleve, er vi egentlig verdt å redde?

Vi sympatiserer umiddelbart med Joel etter at han mister datteren sin, men det blir gradvis vanskeligere å rasjonalisere handlingene hans. Dette er en fyr som en villig til å torturere, mutilere, slakte og drepe uskyldige for å redde Ellie. 

Mange har valgt å se Joel som en sosiopatisk drapsmann, knapt noe bedre enn rovdyrene, kannibalene og gjengmedlemmene han (og vi) slakter i løpet av spillets gang. Fra den synsvinkelen er Joels avgjørelse om å redde livet til Ellie drevet av grenseløs egoisme, og et siste bevis på at han har mistet vettet. Med tanke på hvor mye slutten spiller på myologien rundt Jesus Kristus hadde det sannelig vært interessant å se hvordan meningene om alt dette er fordelt mellom kristne og ateister.

 

«Helt», «skurk» eller «antihelt»?

«The Last of Us» er så full av subtekster og moralske dilemmaer at den åpner seg opp for alternative tolkninger og meninger, akkurat som så mye bra kunst.

Joel er uansett så full av grånyanser at det føles poengløst å feste merkelapper som «helt», «skurk» eller «antihelt». Han er ingen psykopat, men et produkt av sine nådeløse omgivelser, og han oppfører seg til slutt som en far. 

Joel gjør akkurat det han er nødt til å gjøre for å sørge for at Ellie overlever sammen med ham. Det er bemerkelsesverdig at det som til syvende og sist gjør mest vondt ikke er alle drapene, tragediene og lidelsene som har samlet seg opp gjennom denne reisen, men skuffelsen i øynene til en fjortenåring som vet at hun har blitt løyet til av den personen hun stoler mest på i verden.

Innen «The Last of Us» er over har Ellie definitivt mistet uskyldigheten. Å vokse opp vil knuse hjertet ditt. Dette er en spillopplevelse som kan gi voksne menn tårer i øynene. Et mesterverk. Årets spill, lett. 

P.S. Vi kommer tilbake til «The Last of Us» over nyåret. I begynnelsen av januar får vi en «prequel» om Ellies opplevelser før hun møtte Joel, i den nedlastbare prologen «Left Behind».

 

Hvordan har vi gått frem for å kåre de beste spillene fra 2013? 

- Først inviterte vi alle spillanmelderne i PressFire til å stemme på sine favoritter fra året som har gått, fordelt på de ulike sjangerne.

- Etter en opptelling satt vi, med noen få unntak, igjen med en vinner i hver klasse. I noen kategorier var det imidlertid så jevnt at det måtte en debatt/krangel til for å kåre en seiersherre.


- Vinnerne av hver kategori var naturlig nok også kandidater til å stikke av med den aller gjeveste prisen: Årets beste fra 2013. Akkurat den kåringen runder vi av med i dag.


- Du finner alle spillkåringene våre her.


Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer

På forsiden nå

top-article

Anmeldelse: Dangerous Driving

- Elsker ideen, men det skorter på gjennomføringen.

Les mer