Ted Dabney, Nolan Bushnell, Fred Marincic
og 
Allan Alcorn startet arkadeeventyret.

(PressFire.no): Om vi trodde hysteriet vi har opplevd rundt dataspill og deres påståtte påvirkningskraft på barn og unge var ille i dag – tenk deg hva som foregikk da spill var helt nytt og uforstående for de fleste?

Det hjalp ikke at de første arkadespillene ble uglesett av den eldre garde av en helt annen grunn: Flere trakk konklusjonen at de var varianter av flipperspill, en underholdningsform som (helt sant) hadde en mørk historikk koblet til illegal gambling, gangstere og mafiaen.

Det var nesten så hele spillbransjen strandet før den i det hele tatt fikk startet – da Atari ba om kreditt til å produsere de første «Pong»-maskinene i 1972 var det nesten ingen banker som ønsket å bli med.

Kun et mindre lån fra Wells Fargo gjorde at den nødvendige kickstarten skjedde.

Les også: Den gangen da... Atari lagde «Pong» ved et uhell, lurte spill-pionér Magnavox trill rundt, og kickstartet hele spillindustrien fordi de glemte å ta patent på spillet.

Men da de første maskinene poppet opp (og etter hvert fikk mer avanserte utgaver) gikk det som en farsott gjennom USA. Nesten alle under en viss alder, og mange over, stimlet til og pøste inn så store myntmengder at foreldrene ble bekymret.

For ikke å snakke om at de alle samlet seg i …ARKADEHALLER! Gisp! Dette var Satans verk, uten tvil.

Når unge møtes slik, må det jo også være DOP inn i bildet. Eller enda verre!

 

Digital ondskap

Egentlig er det å kalle arkadebølgen i Statene for en farsott kanskje til og med en underdrivelse.

Så populære var spill som «Pac-Man» og «Space Invaders» at de fortsatt er godt inn på topplistene over de mest innbringende spillene noensinne.

På det meste dro «Space Invaders» inn (justert for inflasjon) 600 millioner dollar hvert år – i småmynt.

Ikke lang tid etter maskinenes inntog dukket altså disse arkadehallene opp, enorme underholdningssentre med mange titalls spillmaskiner. Populariteten så ikke ut til å ha en ende, og vi må huske på at hjemmekonsollenes store inntog fortsatt var et stykke unna.

I den lille strandbyen Marshfield, omtrent førti minutter sør for Boston, Massachusetts med bil, mente innbyggerne at det hele hadde gått for langt.

Landsbyen hadde knappe 21 000 beboere, og er vel best kjent som stedet hvor Aerosmith-medlemmene Steven Tyler, Joey Kramer og Brad Whitford kom fra – i tillegg til skuespiller Steve Carrell.

Mye av økonomien til byen ble generert i sommermånedene, da det strømmet til badegjester – og de lokale sjappene visste at det betydde unge og spillkåte ungdommer med klinkende mynt i lommene.

Med andre ord: Arkademaskinene dukket opp overalt.

Sea Side Grocery var det en, på Green Harbor General Store like så. På R and J Associates var det en. På postkontoret var det en. På Marshfield Family Skateland var det mange, og sannelig poppet det ikke opp en egen Marshfield Game Room med åtte maskiner.

Over 200 arkademaskiner hadde blitt satt opp totalt i byen på noen få år, og både lydene og oppmerksomheten begynte å gå de gamle i byen på nervene.

Det kunne umulig være bra for ungdommen å holde på slik, og snart begynte ryktene om dopbruk blant byens spillere å bre seg. Også var spillene så voldelige, da, og sannsynligvis var det vel noe ukristelig med det hele, også.

Noe måtte gjøres.

 

Skattlegging? Nope.

Balubaen startet for alvor i juni 1982, da bystyret skulle forsøke å dra i gang en folkeavstemning for å  innføre en lisensieringsordning og samtidig legge en begrensing på hvor mange arkadekabinetter som kunne oppføres per sjappe.

Planen var å sette en grense på maks fire maskiner per utested og en årlig avgift på 100 dollar per maskin. Det kunne gi penger inn til byen, slik at resten av innbyggerne kunne dra nytte av det ekstreme forbruket av spill.

Men det var slett ikke nok for enkelte innflytelsesrike personer i den lille byen, som så sitt snitt til å dundre inn et lovforslag som ville bannlyse hele greia.

Tidligere politimann og leder for byens «vandalismekomité» Thomas Jackson stod bak forslaget, og var frontkjemper mot faenskapet spill visstnok var blitt beryktet for.

- Jeg har jobbet med narkotika i politiet, og jeg har sett hva disse maskinene gjør med barn, og mengden penger de sløser på dem, utbasunerte han i The Boston Globe.

- Spill er med på å skape en «honky-tonk»-atmosfære i byen!

Flere andre stemte i og ville ikke at Marshfield skulle bli en «underverden» hvor barna begynte med alvorlig kriminalitet. Hvorfor eller hvordan spill skulle bidra til dette vites ikke, men saken fikk likevel bein å gå på.

Lovforslaget inneholdt strenge represalier, og skulle noen bli fersket i å drive en arkademaskin vanket det 200 dollar i bot per dag, per maskin. De voksne passet selvfølgelig på å ordlegge seg slik at underholdningsprodukter som biljard, snooker og dart ikke ble berørt av den nye loven.

 

Faksimile, Boston Globe.
Opprørt ungdom

Retorikken var akkurat like flåsete og håpløs som en skulle tro.

Man kan kanskje unnskylde dette noe – dette var jo tross alt i den spede barndommen til spill. Folk visste ikke om dette var harmløs moro eller starten på at djevelen selv kom tilbake – men det gikk likevel over stokk og stein.

Forslaget ble lagt ut til avstemning samme måned, og det var nesten ingen debatt å finne etter at byens innflytelsesrike hadde sagt sitt. Loven ble stemt inn med et overveldende flertall: 191 mot kun 19 stemmer.

Ungdommen i byen var oppskaket. I lokalavisene uttrykte de sin frustrasjon over reglene de voksne tvang ned i halsen på dem.

- Jeg synes ikke det er rettferdig. Det er mine egne penger, og jeg bruker ikke alt på spillene. Ingen gjør det, sa Adam Hessler på 16 år.

- Jeg vet ikke hva jeg skal bedrive dagene med når de fjerner maskinene. Jeg kommer sikkert til å gå gatelangs og lage trøbbel.

Tina Coffin på 16 var enig i det, og sa at de bare var i arkadehallen når de ikke hadde noe bedre å gjøre, og at spillene «får mange av gatene».

Jackson og bystyret ga de forskjellige forretningene som hadde arkademaskiner tre måneder på å få vekk skjiten, men selv om mange ga etter og fjernet spillene innen kort tid, skulle det ikke bli totalforbud uten kamp.

 

Byens forretningsmenn samler seg

Ni lokale forretninger, som til sammen hadde rundt 40 arkademaskiner, samlet seg for å slå tilbake. «Vi bannlyser ikke pizza fordi ungene bruker mye penger på dét» sa én av de, Richard Roper til Boston Globe.

De ni forretningene gikk til sak mot bystyret, men Plymouth distriktsrett og dommer Joseph Ford forkastet saken nesten umiddelbart.

Advokat Ira Zaleznik, som bistod forretningene, mente bannlysingen var grunnlovsstridig, mens byens advokat Robert Marzelli brukte en hakket annerledes taktikk ovenfor retten.

- Arkadene tiltrekker seg unge menn som ikke er under oppsyn. Om min kone skal ut for å shoppe, så går hun ikke til en plass hvor det henger en haug unge menn som røyker og sier ting, fortalte han til dommer Ford.

Ford fant ingen brist i denne logikken, og svarte med å forkaste saken.

Dermed gikk det hele til ankeretten, og spillindustrien (som nå hadde fått med seg at noe var i ferd med å spire i den lille byen) stilte seg bak Zaleznik med finansiell støtte.

Forbudet ble satt på hold i påvente av en rettskraftig dom, og da anken i samme rettsinstans ble forkastet gikk det hele opp til statsnivå – nå hadde problemstillingen vokst til å omfatte hele Massachusetts.

Det hele drøyde ut til året etter, da saken skulle opp for The Supreme Judicial Court i delstaten, som var den høyeste instansen tilgjengelig.

 

Retorikk fra fortiden

I retten gikk det ikke akkurat rosenrødt for spill som underholdning, kan vi vel si.

Forretningsfolkets advokat Zaleznik forklarte at dataspill var bundet av ytringsfriheten, og var kreative verk på linje med filmer og tv-underholdning. Å forby dette var å forby forretningene å benytte seg av ytringsfriheten.

- Det forstyrrer skapernes rett til å produsere, utstillernes rett til å presentere og forbrukernes rett til å konsumere dataspill.

På den andre siden slo derimot Marshfields advokat Marzelli tilbake med den samme retorikken om at spillingen forkludret sinnet til barn og unge, og at de ikke nøt godt av å møtes rundt arkademaskinene.

For at et underholdningsverk skulle være beskyttet måtte verket være designet for å kommunisere eller uttrykke en idé eller en form for informasjon.

- Å spille myntspill er ikke en aktivitet som involverer utveksling av idéer, sa han.

- Om spillene får fortsette vil Marshfield bli utsatt for det sosiale ondskapet som en rekke anerkjente personer mener genereres av myntspill.

Ordvalget med «myntspill» var neppe tilfeldig – han sammenlignet arkademaskinene med de kontroversielle flipperspillene som hvitvasket penger for mafiaen i fordums tider.

Som med så mange andre oldiser på den tiden hadde ikke dommerne i retten i Massachusetts sett et dataspill før. En video som viste spilling av arkadespillene «Donkey Kong», «Ms. Pac-Man», «Tron», «Zaxxon» og «Kangaroo» ble avspilt i retten.

Det gikk som det måtte gå: Etter å ha sett på videoklippene, og uten å ha spilt spillene selv, var det ikke noe tvil – dette var skvip som måtte vekk. De var ikke beskyttet av ytringsfriheten i landet.

- Vi er ikke villige i denne saken til å bestemme at dataspillene, som i bunn og grunn bare er teknologisk avanserte flipperspillmaskiner, har rett til grunnlovsbeskyttelse, sa dommerne.

Men de hektet ved et lite anheng som skulle bety mye for spill etter hvert: Dommerne sa nemlig også at det ikke var umulig at, en gang i fremtiden når teknologien ble bedre, spill kunne bli sett på som verk som kunne omfattes av ytringsfriheten på linje med musikk og film.

Overraskende fremoverlent fra en gjeng som i samme åndedrag dømte mot spill, får en si.

Det var blitt juni 1983 – nøyaktig et år etter at Marshfields innbyggere stemte for loven.

 

Sosial ondskap.
Endelig over

Foreldrene i byen jublet. Etter et år med usikkerhet skulle endelig søppelet vekk, og ungene kunne gjøre noe mer vettugt med både pengene og tiden sin.

- Det er atmosfæren de skaper. Det er totalt bortkastet tid og lunsjpenger. Og jeg har sett studier som viser at dop er tilgjengelig på plasser med dataspill, utbasunerte Thomas Jackson (han som stod bak forslaget) nok en gang.

Jackson, som sikkert gjorde seg ekstremt populær ovenfor sin 15 år gamle sønn, hadde nå blitt en slags leder for innbyggerne som stilte seg bak bannlysingen.

Til hans store forargelse var det derimot ikke over nå heller, for de ni forretningene hadde som nevnt finansiell backing fra spillindustrien, og bestemte seg for å anke det hele til selveste Høyesteretten i USA.

Der fikk den stadig eskalerende pipa en overdrevent voldsom låt, da byens advokat like greit svidde av en liten supernova i argumenteringen:

- En seier for spill vil gjøre at retten til å spille trivielle arkadespill blir en av hjørnesteinene for frihet i samfunnet, utbasunerte han.

- En slik avgjørelse vil ikke bare forringe ytringsfriheten, men det vil sannsynligvis starte en flom av rettssaker for å finne ut hvilke automatiserte underholdningsspill som er beskyttet eller ei.

Og spikeren i rettskista kom da Høysteretten rett og slett nektet å ta i saken. Med syv mot to stemmer avskrev de hele greia og lot byen selv bestemme hva de ville.

Det hadde drøyd ut til 28. november 1983, men nå var arkadespillenes dager talte i den lille byen, og det fantes ingen instanser å klage til. Fra nå av måtte en eventuell omgjøring komme fra byen selv, og det kom ikke til å skje med det første.

 

Flere leserinnlegg som tok spill i
forsvar ble trykket, her fra Boston Herald.

Fornøyde innbyggere

- Når folket taler, finnes det ingen større makt, gliste bystyrets representant James Robinson til avisene etter «seieren».

- Høyesteretten har gitt makten til folket for å bestemme hva det er de mener er riktig for livskvaliteten i deres byer.

Skjønt, ikke alle i bystyret var enige i dette.

- Barna mine er opprørte, og jeg skjønner hvorfor, sa representant Sheila Gagnon.

- Marshfield er ikke Boston. Skolene og spillene er ikke nære nok hverandre til at barna stikker av midt i skoledagen for å bruke lunsjpengene sine på å spille. Og for å være ærlig så trenger Marshfield all den ekstra inntekten den kan få.

Og snipp snapp snute, så måtte alle de resterende ni sjappene hvor barn og unge kunne dundre avgårde i «Pole Position», «Frogger» og «Pac-Man» pent være nødt til å fjerne maskinene sine.

Skarpe leserinnlegg i avisene til tross: Med én gang politiet fikk skriflig beskjed fra Høyesteretten, ble det utstedt et 48-timers varsel til lovbryterne. Den siste arkademaskinen trillet ut fra Marshfield Sport Center 1. desember 1983.

 

Et av de nå ulovlige spillene fjernes.
(Faksimile: Boston Globe)

Ingen spill på 31 år

Pådriver Jackson gikk ut i avisene og sa at han regnet med at «hundrevis, eller i hvert fall dusinvis» av byer ville kaste seg på, nå som det endelig var slått fast at byer selv kunne ta valget.

Slik ble det ikke. Noen få småbyer innførte aldersgrenser, og Coral Gables i Florida bannlyste i noen få år. Hjemmekonsollene hadde begynt å ta over nå, og de fleste glemte hele opptrinnet.

Marshfields folkevalgte tviholdt likevel på opprettholdelsen av bannlysingen, og gjennom årene stemte de vekk alle forsøk på å gjeninnføre arkademaskinene.

Sportssenteret måtte legge ned kort tid etter bannlysingen ble effektiv. Å plutselig gå fra pluss til minus på regnearkene var ikke holdbart. Marshfield Family Skateland ble solgt og omgjort til en restaurant. Ungdommen mistet flere oppholdsplasser som tilbød mer enn bare spilling.

- På møtet hvor de stemte for å bannlyse spillene, prøvde de også å finne penger til å bygge en ungdomsklubb. Å bare lisensiere spillene i stedet ville ha ordnet det, sukket en frustrert Richard Roper, som eide Marshfield Game Room – de mistet en fjerdedel av omsetningen over natten.

Først i april 2014 (!!) var det endelig flertall for å oppheve bannlysningen, 32 år etter den først ble innført. Det var så vidt: Bystyrets ni representanter stilte seg fortsatt bak den gamle loven, men den ble opphevet med 203 mot 175 stemmer.

Og merkelig nok overlevde byen helt fint, helt uten den sosiale ondskapen som var spådd.

Rart, det der.

 

(Kilder: Boston Globes arkiv, Boston Posts arkiv, Newspapers.com, Wickedlocal, PatriotLedger.com, Allincolorforaquarter, rettsdokumenter fra Masscases.com, saksdokumenter fra Marsfield-ma.gov,)

 

Flere slike historier?

Sjekk ut vår samleside for «Den gangen da…»-sakene her.

Vi blir forresten veldig glad om du vil vurdere å støtte PressFire her, da får vi flere muligheter til å skrive ting som dette. De som støtter oss får litt gratis stuff en gang i blant :)


Den gangen da... Microsoft bladde opp over 300 milliarder kroner for å kjøpe Nintendo


Den gangen da... Atari lagde «Pong» ved et uhell, lurte spill-pionér Magnavox trill rundt, og kickstartet hele spillindustrien fordi de glemte å ta patent på spillet


Den gangen da... 2000 spillutviklere på Microsofts sinnssvake togaparty nesten ble spist av løver


Den gangen da... Nintendo brøt loven og ble dømt av hele 39 amerikanske stater til å selge mer spill


Den gangen da... det gikk 88 år fra Nintendo ble grunnlagt i 1889 til de lagde sitt første dataspill - her er historien.


Den gangen da... Atari Lynx-skaperne pitchet prototypen så intenst for Nintendo-sjef Hiroshi Yamauchi at de ble kastet ut av hovedkvarteret


Den gangen da... «Twister» var alt for seksuelt for butikkene i 1966, men ble en farsott etter at to vakre mennesker tvinnet seg sammen på tv


Den gangen da… en fyr kjøpte «Doom»-lisensen til 3DO for millioner, men trodde han kunne lage spillet med videokamera og photoshop


Den gangen da... Spillutvikler Kenji Eno ble sviktet av Sony, men hevnet seg ved å brenne alle broer på spektakulært vis under PlayStation Expo

Sjekk ut vår samleside for «Den gangen da…»-sakene her.

Annonse

Kommentarer