(PressFire.no): I 1987 var det boom i spillkonsollmarkedet. Nintendo-toget var i full fart, Sega gjorde inntog, og alskens andre rusk og rask ga ut spill og maskiner om hverandre.

Til tv-maskiner, vel og merke. NES, Sega Master System og sånt.

På håndholdtmarkedet var det knusktørt. Ingen hadde egentlig lagd en skikkelig portabel spilledings enda, selv om Nintendo hadde dominert også der med sine forholdsvis simple «Game & Watch»-spill.

Men tre amerikanere ville det annerledes:

David Morse, David Needle og Robert Mical skjønte at her var det et marked. De tre jobbet i Epyx, og på et tidspunkt i 1987 ble de første tegningene riblet ned på en serviett under en lunsj.

Idéen var det sønnen til David Morse som hadde hatt, som hadde ønsket at faren kunne lage en bærbar konsoll. Morse lovte å ta regninga for lunsjen dersom de to andre ble med på å designe den nye konsollen.

- Vi fikk i hvert fall en gratis lunsj ut av det, ler Needle i et senere intervju. De var med, selvfølgelig.

Robert Mical og Needle diskuterte arkitektur, Morse la den første businessplanen. Alt under den samme lunsjen. De bestemte seg for at dette slett ikke var en dum idé.

De tre var godt bevandret innenfor datamarkedet allerede: Morse var en av grunnleggerne til Amiga, og de to andre hadde også jobbet med Amiga 1000. De hadde klokketro på at de skulle kunne snekre sammen en helt fantastisk håndholdt konsoll.

 

Prototypen av innmaten til Lynx.
Kraftig

«Handy» var kodenavnet på herligheten, eller «Handy Game» om du vil, og den skulle være et beist.

Fargeskjerm, 16-bits prosessor og en lydchip som kunne utfordre selv hjemmekonsollene. Det var nesten en Amiga i håndholdt form. Den håndholdte dingsen hadde ingen problemer med å sette datidens hjemmekonsoller på plass.

- Hastigheten på prosessoren er 16 megahertz, det betyr at den kjører kjappere enn noen andre spillkonsoller noensinne, skrøt Mical i et 1989-intervju med EGM.

Den kunne vise 4096 farger (det samme som en Amiga), den hadde fire ganger klokkefrekvensen til en Commodore 64, og den kunne gjengi fire kanaler med lyd.

- Utviklerne kan mane frem uendelig mange sprites, kunne Mical fortelle.

Et golfspill de jobbet med hadde over 700 sprites, altså 2D-modeller, på skjermen samtidig – et uhørt antall på den tiden. SNES sin «Mode 7» var null problem på Lynx. Det var good shit, med andre ord. Rent teknisk var Handy langt over det meste på markedet.

Sånn i retrospekt skulle det vise seg at ingen kom til å lansere en tilsvarende kraftig håndholdt maskin på spillmarkedet før tolv år etter – da GameBoy Advance kom i 2001.

Men å få godsaken på markedet var vanskelig. Etter en svært hektisk periode for Epyx, hvor de hadde en del hits blant spillene de lagde (for eksempel «California Games») og hvor utviklingen av konsollen gikk fint, var pengene i ferd med å renne ut.

Fra å være 200 personer i 1988 var de nå bare 20 året etter. Noe måtte skje.

 

Audiensen

På mirakuløst vis fikk de audiens hos Nintendo i Japan. Selveste Nintendo. På åttitallet var selskapet enerådende. De var så innflytelsesrike som noen kunne være. Det var alvor.

Den som hadde ordnet møtet var ingen ringere enn Henk Rogers, mannen som hadde skaffet Nintendo «Tetris»-rettighetene til både konsoll og håndholdt foran snuten på The Mirror-eier Robert Maxwell og entreprenør Robert Stein, etter å ha reist til Sovjetunionen og møtt representanter fra myndighetene.

Rogers hadde mildt sagt en stor stjerne hos sjefene i Nintendo og kjente presidenten personlig. Takket være han fikk Epyx-gutta lov til å komme innom en tur for å demonstrere konsollen.

Tidspunktet for møtet kom veldig brått på, og Morse og Needle måtte hive seg på flyet med bare timers forvarsel. De tok med seg styremedlem og rivjern i Epyx, Joe Horowitz. Han skulle fungere som salgsmann og leder for pitchen mot Nintendo.

På flyet over var Needle nervøs. De hadde ikke planlagt presentasjonen på forhånd, og han hadde en dårlig følelse i magen. Dersom de bare trappet opp hos Nintendo uten særlig forberedelse kunne det bli skjebnesvangert.

Å legge fram en plan hos japanere var noe annet enn å pitche for amerikanere, mente Needle. Dette måtte gjøres med omhu og fingerspitzengefühl.

Salgsmann Horowitz var ikke enig.

Han mente de hadde et såpass bra produkt at de kunne tvinge seg ned i lommeboka til Nintendo uten problemer. Han skulle kjøre hardt ut, og han skulle skaffe de en utgiver. Nintendo hadde ikke noe valg.

 

Nintendo-sjef Hiroshi Yamauchi
Knallhardt

Vel fremme i Kyoto fikk herremennene komme inn i det aller helligste: Nintendos hovedkontor. Selveste topphøvdingen sjøl, Hiroshi Yamauchi, var tilstede i møterommet.

I Henk Rogers’ egne ord: Yamauchi var som Don Corleone. Ingen du kødder med, altså.

- Jeg likte Yamauchi godt. Han var min mentor innenfor business. Jeg kommer aldri til å være så tøff som han var innenfor business. Jeg har ingenting annet enn respekt for han, men om du noen gang var uenig med han offentlig, så var du ferdig, sa Rogers i et intervju med Planet GameCube i 2006.

Nervøsiteten til Needle ble realitet idet Horowitz gønnet på og gikk ut i hundre med én gang. Ordlyden og retorikken var mildt sagt knallhard, og Needle og Morse ble helt røde i fjeset av skam.

Innen få minutter med pitching var de balls deep i Kyoto, og det var rett og slett ingen vei tilbake.

Horowitz ga seg ikke. Han la ut om hvor mye Nintendo trengte den nye håndholdte konsollen, og hvor fantastisk Handy var. Det tok ikke lang tid før representantene hos Nintendo hadde fått nok, for dette var langt over streken.

De beordret amerikanerne til å forlate bygget. Nintendo-sjef Yamauchi sa derimot ingenting.

Dette tok tydeligvis Horowitz som et tegn på at de ikke skulle dra likevel. Han fortsatte pitchen som om ingen hadde pratet til han, og hevet stemmen enda et par hakk. Dette var galskap!

Henk Rogers måtte til slutt bryte inn og stoppe spetakkelet. Horowitz holdt omsider kjeft.

Og Yamauchi sa fortsatt ingenting.

 

Game Over

Istedet viftet han med hånda, og inn kom en medarbeider med en tralle. Fra tralla satte han to esker på bordet foran «gjestene». Needle, Morse og Horowitz skjønte at noe var i gjerde – og de hadde ikke en akkurat en god feeling.

Eskene ble åpnet.

Oppi lå det fiks ferdige Game Boy-er som kjørte «Tetris», koblet sammen med en link-kabel som gjorde det mulig å spille mot hverandre. Maskinene var klare til å slippes på markedet øyeblikkelig.

Yamauchi reiste seg og forlot rommet, fortsatt uten å si noe. Pitchen var over. De visste at slaget var tapt. Game over man, game over.

- Vi var helt knust. Joe (Horowitz) var rasende. Vi satt bare der og lurte på hva vi skulle gjøre nå, minnes Needle.

Amerikanerne var de første personene utenfor Nintendo som fikk se de fungerende Game Boy-maskinene, og resten er rett og slett spillhistorie. Yamauchi var neppe særlig redd for konkurransen fra Epyx, basert på det han hadde hørt i pitchen.

Han var neppe særlig redd, generelt.

Epyx trappet etter hvert opp til Atari, som var langt mer velvillige enn Nintendo – og langt mer desperate etter en suksess. De døpte om Handy-maskinen til Atari Lynx og lanserte den verden over.

Game Boy knuste den på alle mulige måter, selv om Lynx på papiret var en «bedre» maskin. Game Boy hadde bedre og flere spill, den var mindre, «Tetris» fulgte med alle maskinene og viktigst: Batteritid som varte mye, mye lengre enn Lynx. Det var rått parti.

Bare tre millioner eksemplarer ble solgt av de to Lynx-variantene, mot Nintendos 118 millioner Game Boy-maskiner.

 

(Kilder: Retrogamer #43, EGM september 1989, PlanetGameCube, AtariAge, Handy, diverse Wikipedia-sider)

Mer slikt


Den gangen da... «Twister» var alt for seksuelt for butikkene i 1966, men ble en farsott etter at to vakre mennesker tvinnet seg sammen på tv


Den gangen da… en fyr kjøpte «Doom»-lisensen til 3DO for millioner, men trodde han kunne lage spillet med videokamera og photoshop


Den gangen da... Spillutvikler Kenji Eno ble sviktet av Sony, men hevnet seg ved å brenne alle broer på spektakulært vis under PlayStation Expo


Den gangen da... Commodore ga ut en C64 uten tastatur, spesifikt for spilling, men glemte at du måtte trykke på tastene for å starte spillene


Den gangen da... eieren av «Civilization»-navnet måtte sjenkes full for at Sid Meier kunne gi ut spillet


Den gangen da... spillutvikler og udødelig hersker Lord British ble snikmyrdet av en halvnaken kiltgubbe under en tale holdt i «Ultima Online»

Les enda flere «Den gangen da...»-artikler her: Samleside.

Annonse

Kommentarer

På forsiden nå

top-article

«Sekiro: Shadows Die Twice» årets spill under The Game Awards

Men «Disco Elysium» med flest priser.

Les mer

- Kødder med forventningene du har til et rollespill

«Disco Elysium» er noe helt unikt. Her er ukas Rad Crew podcast.

Les mer