(PressFire.no): Det er 1994. Folk glaner på godfilmer som «Forrest Gump», «Pulp Fiction», «Shawshank» og «Løvenes Konge». Og «Friends», da - som startet det samme året.
Norge arrangerte de olympiske vinterleker, og britene feiret at de kunne ta toget over til Frankrike.
Men innenfor spillverdenen var det en liten grå boks som skulle endre alt.
Etter en slitsom frem-og-tilbake med Nintendo noen år før, som endte opp i en svært offentlig flause, var Sony omsider klar for å lansere sin første konsoll: PlayStation.
Yplingen på markedet gikk Nintendo, Atari og Sega i strupen, og hadde allerede brukt lang tid på å kile utviklere på kjaken med lave lisensavgifter og nydelig hardware (inkludert en CD-spiller) som var kraftigere enn noe annet på markedet.
Nintendo på sin side satt rolig i båten.
De hadde ingen tro på at Sony kunne spise seg inn, og dessuten hadde de en enda kraftigere godbit i bakhånd, som de var skråsikre på at kunne hamle opp med hva nå enn tv-produsenten kunne diske opp.
Og de hadde «uendelig» med penger på bok, som de påpekte i flere intervjuer. Hvilepuls.
Maskinvaren deres, produsert av SGI, var så godt som klar, men de utsatte lanseringen av Ultra 64 til 1996. Spillene, som «Mario 64», var rett og slett ikke klare enda.
Hastverk
På Sega-kontoret var det ikke like rolig. De interne stridighetene hadde aldri vært hardere, der Sega i USA og i Japan slåss ved nesten hvert eneste møte.
Jovisst hadde de gjort det bra mot Nintendo i USA de siste årene, men de greide ikke å gjøre gode salgstall til gode penger i banken.
Og allerede var det krangling rundt Sega Mega Drive (Genesis i USA), som akkurat hadde fått både sitt 32X- og CD-tillegg. Ingen av tilleggene hadde egentlig slått helt an, og både konsumenter og utviklere var forvirret over hvorfor det fantes så mange varianter.
Deres next gen-konsoll var Saturn. Men der USA-kontoret mente maskinen burde være mer rustet for 3D-grafikk, slik PlayStation var, tviholdt japanerne på at maskinen skulle levere makeløs 2D.
Det ble en slags mellomting – en Frankensteins Monster bestående av to CPU-er og svært mange hjelpe-chipper – og da de begynte å få hint om PlayStations komponenter og overtalingsevne ovenfor publisister ble det travelt.
Kranglingen måtte stoppe, konsollen måtte ut.
Sega gønnet på, og fikk ut Saturn i Japan 22. november 1994. Sjefene mente det var helt livsviktig å komme seg på markedet før PlayStation i hjemlandet.
I Japan gikk salget bra, det.
«Virtua Fighter» solgte svært godt til å begynne med, og jungeltelegrafen gjorde jobben med å spre ordet rundt maskinen – konsollversjonen var nesten like bra som arkadeversjonen!
De første 200 000 maskinene ble revet unna på dag én.
Sega holdt tilbake forsendelse nummer to til butikkene i påvente av at Sony skulle lansere PlayStation litt over en uke etter. Også dette var et smart trekk – det betydde at Saturn ville være tilgjengelig i butikkene på en kritisk dag.
Sega vant det første slaget idet kalenderen tikket over til 1995. Det var en viktig seier å selge flest maskiner, men mest av alt sådde den et frø i sjela til toppsjefene: Viktigheten av å være først.
Samtidig, i USA
Atari-sjef Sam Tramiel satt og klappet seg selv på skuldrene under et intervju med spillbladet Next Generation.
Tramiel hadde kjøpt opp Atari fra Warner etter at spillindustrien kræsjet i USA, ti år før.
Han var en litt klovnete type; stappfull av lovnader og halv-vettuge valg med sine konsoller – likevel uten at ting gikk særlig bra.
Men han var fornøyd nå, for han hadde nettopp senket prisen på Atari Jaguar, og mente det nå var plankekjøring mot Sony.
Aldri i verden om de kunne konkurrere på pris.
For Sony hadde lansert konsollen sin til hysteriske 500 dollar i Japan. Jaguar kostet bare 149 nå, og skulle Sony prøve seg på en lavere pris når de lanserte i USA, skulle Tramiel saksøke de.
Helt sant. Han truet Sony med å gå til ITC – International Trade Comission of the United States – for «dumping».
- Du kan ikke ha det sånn at de japanske kundene subsidierer den amerikanske prisen for å ta livet av amerikanske produsenter, sa han i et intervju med spillblekka Next Generation.
Atari var ikke på høyden nå, men skråsikkerheten var høy: Sony kom til å prise seg ut. Et VR-headsett til Jaguar skulle om noen måneder være andre-punchen som gjenreiste den falmede storheten.
- PlayStation vil koste fem hundre dollar.
Sånn var det bare. Tramiel lovte til og med en Jaguar 2.
Forhastet
Med Japan-lanseringen av Saturn ferdig rettet Sega nå øynene mot vesten. Mye penger ble lagt inn i reklamebudsjettet i Nord-Amerika. Kunne de også klemme seg forbi Sony her?
Sega of America annonserte «Saturnday», lørdag 2. September, 1995. Én uke før PlayStation-slippet.
Men den sedvanlige Sega-kommunikasjonen gjorde livet surt: Sega of Japan var ikke enig i datoen for konsollanseringen. Det hele viste seg å være løgn og bedrag.
For september var langt unna nå. Allerede i april 1995 var det klart at Sonys snillere behandling av utgivere og utviklere gjorde plattformen mer populær blant de som lagde spill – og kundene fikk et bedre utvalg av spill som følger.
Salgene var i ferd med å svinge tilbake i PlayStations favør, selv med den høyere prisen i Japan. Noe drastisk måtte til fra Sega sin side.
Idiotien på styrerommet bygde seg opp til et maksimum, og hjerneblødningen som skulle sementere Segas skjebne ble tatt: VI LANSERER NUH!
Herre fred, er det mulig?!
11. mai var det dags for den aller første utgaven av Electronic Entertainment Expo, eller E3 om du vil. Et samlet pressekorps klemte seg inn i konferansesalen til Sega.
De forventet seg informasjon om lanseringsspillene til Saturn.
Folk var gira for lanseringen, og på nettet gikk importmaskiner for opp mot 800 dollar. Det var galskap – en amerikansk pris ville lette på tøyseriet.
I stedet fikk de følgende: Sega of America-sjef Tom Kalinske gikk ut til podiet og sjokkerte alle ved å si at joda, konsollen er ute akkurat nå.
Som i, konsollen er i butikkene. NÅ.
Glem september – glem Saturnday. Helt seriøst, maskina er til salgs!
Kan du tenke deg noe sånt skje i disse tider? At Sony annonserer at PlayStation 5 er å finne i butikkene akkurat nå? Det er uhørt. Det var uhørt. Sega la alle egg i én kurv: At Sony ikke kom til å prise PlayStation lavt.
Kalinske innrømte i ettertid at dette var en gigantblemme av Sega. En av mange.
For de tok alle på senga, inkludert partnerne sine. I nattetimene dagen før konferansen hadde de sendt ut 30 000 konsoller til spesielt utvalgte Toys R Us-, EB-, Software Etc.- og Babbage’s-butikker i USA og Canada.
Utgivere og utviklere var rasende. De hadde planlagt å være med på lanseringen i september, og var ikke i nærheten av ferdige med spillene sine. Relasjonene utviklerne hadde til Sega fikk seg en knekk den dagen.
Utsalgsstedene var rasende. De hadde ikke tid til å reklamere for konsollen, sette opp tilbud eller noe sånt – og hvorfor fikk enkelte kjeder konsollen tidlig? Spesielt irriterte var gigantkjedene Walmart og Best Buy.
Pressen var oppgitt over stuntet, men foreløpig forholdsvis positive. Dette var risky saker, og Sega kunne jo vinne stort på å være først ut døra. Ville dette gå slik som i Japan?
Wait a minute!
Men akk for Sega, dagen var ikke omme.
Senere den samme dagen, 11. mai 1995, skulle også Sony ha sin første E3-konferanse.
Tørrprat om spillindustriens størrelse og overgangen til 3D-grafikk var kjedelig. Folk fikk høre hvor fantastisk den kommende PlayStation var. Jadajadajada.
Men så:
Sony Computer Entertainment America-sjef Steve Race tuslet opp på scenen, kikket rundt seg og sa bløtt de magiske tallene inn i mikrofonen.
«Two-ninety-nine».
Han snudde og gikk av scenen.
Det er en av de viktigste vendepunktene i spillhistorien, og alt ble fanget på kamera:
https://www.youtube.com/watch?v=ExaAYIKsDBI
Over og ut
Jubelen i salen ville ingen ende ta. Øynene rullet inn i skallen på Sega-gjengen. Så billig? Og så kraftig? Dødsdommen var satt. Saturn kunne aldri konkurrere med giganten Sony.
Den tidlige lanseringen fra Sega sin side betydde at bare seks spill var tilgjengelige i en lang periode.
Kun to spill kom ut før PlayStation var på markedet. Saturn kostet 100 dollar mer, var svakere og mer vrien å utvikle for. Halvveis-satsingen på 2D og 3D hadde gjort konsollen til et mareritt.
Fortrinnet ved å lansere tidlig ble spist opp på usedvanlig kort tid. Bare to dager etter PlayStation-lanseringen var differansen nullet ut i USA, og Sony så seg aldri tilbake. PS1 er fortsatt den tredje mest solgte konsollen noensinne, etter PS2 og DS.
Også i Europa var det slakt: Bare i Storbritannia solgte PlayStation tre ganger så mange konsoller som Saturn etter å bare ha vært på markedet i litt over én måned, mot Saturns fire.
Sonys aggressive prising og flørting med utviklerne bar frukter over hele kloden.
Sega fant aldri fotfestet etter det, og ramlet på snørra inn i Saturn-æraen. Og der Sony hadde tatt lufta ut av Sega-ballongen, kom Nintendo og leverte sluttpunsjen med sin Ultra 64 – omdøpt til Nintendo 64 – et år etter.
Sega var ferdig.
Selv om de greide å gispe i seg litt friluft i en stakket stund var det over og ut bare måneder inn i Dreamcast-perioden. Sega kom aldri til å være en del av maskinvarebransjen igjen, og måtte nøye seg med å produsere spill for «konkurrentene».
Men hva med Atari og Sam Tamriel, som var så stappfull av selvtillit? Han fulgte aldri opp sin tomme trussel – Atari meldte seg ut allerede i 1996. Jaguar solgte bare 250 000 eksemplarer totalt, og ble kamuflert i historiebøkene som en fotnote ingen brydde seg om, og en av de verstselgende konsollene noensinne.
Spillindustriens førstemenn ga seg, og har aldri kommet tilbake.