Denne teksten ble opprinnelig skrevet for de som støtter podcasten LOLbua (skapt av Jon Cato Lorentzen og Lars Richard Olsen) via Patreon.

(PressFire.no): I ungdomstiden i Harstad var vi en gjeng som i en periode pleide å være mye i villaen til en venn av oss. Det var et av de største husene jeg hadde vært i, med svømmebasseng og badstue i kjelleren og en hel etasje der vi kunne henge sammen med vår venn og lillesøsteren hans. At vår venn var fire år eldre enn oss og at lillesøstra var på samme alder som oss gjorde det ikke noe mindre attraktivt å henge der.

Men det er ikke lillesøstra hans jeg skal fokusere på i introduksjonen her, men faren hans. Det var seg slik at familien hadde byens største elektronikkjede. Dette var før Elkjøp, Power, Elon og resten av de sterile kjedene hadde rykket inn i Harstad, familiebedriften til min venn var ensbetydende med lamper, radioer, stereoanlegg og TV-apparater i Harstad. Derfor hadde også huset til vår venn installert fancy lys, høyttalere i alle rom og en oppkobling mellom etasjene på videospiller og TV-apparat.

Når faren til vår venn så på video i stua i første etasje, kunne vi bytte til videokanalen på TV-en i andre etasje og se film sammen med ham. Og her kommer vi til poenget mitt. Faren til vår venn var utålmodig når han så film. Han var glad i actionscener og mindre glad i drama og dialog. Så dersom vi skulle se filmene han så på nede, måtte vi finne oss i at han hurtigspolte over dialogen og de «kjedelige» scenene, mens biljakter, slåsskamper, skyting og annen action ble vist i normalt tempo.

Som en filmelsker som hadde tatt valgfaget Filmkunnskap på Videregående var jeg sjokkert og provosert, men vi hadde respekt nok til å ikke starte krangler med andres foreldre, så jeg sa aldri noe til denne faren.

Jeg tenkte på min venns far her om dagen og når en kollega fra et annet selskap på jobb fortalte at han hadde prøvd å se Alfonso Cuaron-filmen «Roma» på Netflix, men hadde slått av etter 20 minutter fordi det hadde gått alt for tregt. Her var en normalt oppegående fyr som jeg trodde hadde god smak innen kulturopplevelser som ikke orket å gi en av mine favorittfilmer fra i fjor en reell sjanse! Jeg var provosert, men i stedet for å argumentere mot min kollega holdt jeg kjeft, og tenkte i stedet på filmspoleren i Harstad.

Kunne min kollega fått mer ut av «Roma» om han hadde sett den på dobbelt hastighet og dermed raskere kunne flydd gjennom filmens mange dvelende og drømmende sekvenser?

Jeg tviler på at opplevelsen hadde blitt like sterk - men muligheten er faktisk der. Akkurat slik som filmspoleren i Harstad flittig benyttet seg av denne muligheten.

I «Sekiro: Shadows Die Twice» finnes det ingen slike muligheter hvis du ønsker å spille spillet selv. Og debatten har rast de siste ukene om hvorvidt spillet bør ha en «Easy Mode» slik at flere skal kunne utforske spillets mange områder og fiender. Debatten sporet raskt av med en sammenblanding av tilgjengelighet for folk med funksjonsnedsettelse blandet inn i diskusjonen om spill burde være ha enklere vanskelighetsgrader.

Jeg forstår de som er frustrerte over å ikke få oppleve «Sekiro» fordi de ikke har tid eller ork til å mestre spillets systemer, lære seg teknikkene og smøre seg med nok tålmodighet til å få bossene i bakken etter et titalls forsøk. Samtidig unner jeg de ikke å seile gjennom opplevelsen fordi så mye av «Souls»-spillene handler om den personlige reisen det er å trene seg selv og sine egne ferdigheter opp til å mestre fiendene og omgivelsene. Uten motstanden og alle nederlagene blir seirene hule og mindre verdifulle. Den gode følelsen av å stå på fjelltoppen etter syv timer slit opp alle bakkene uteblir om du tar helikopter til toppen.

Dessuten er helikopteret tilgjengelig for alle. Om du ikke gidder å putte inn timene for å bli god i Sekiro finnes det tusenvis av timer med video du kan se av andre som spiller. Du kan oppleve alle områder, fiender, taktikker og hemmeligheter via noen enkle museklikk.

Derimot er jeg helt for at spillopplevelser skal være tilgjengelige for flest mulige. Visuelle spor kan erstatte lydspor for folk med dårlig hørsel. Det bør være mulig å justere farger på ikoner og ledetråder på skjermen for fargeblinde. At «Sekiro» er oversatt til engelsk er jo et eksempel på at spillet er gjort mer tilgjengelig for spillere som ikke kan japansk, for eksempel.

Likevel mener jeg spillets vanskelighetsgrad og utfordring er en del av spillets filosofi og design, og bør være urørt. Om faren til vennen min vil spole gjennom alle kjedelige sekvenser i filmer, er han velkommen til å gjøre det. Men hvis han vil oppleve «Sekiro» uten motstand og utfordring, får han vær så god å dra seg over på YouTube.

Og lurer du på hva vår anmelder syntes, så kan du lese hans anmeldelse her.

Annonse

Kommentarer