Krister Berntsen er styremedlem i Spillmakerlauget Vest.
KRONIKK (PressFire.no): Dataspillmeldingen som ble lansert i 2008 regnes som en milepæl når det kommer til dataspill i Norge. Stortingsmeldingen omhandler blant annet satsinger som skulle bli gjort på dataspillfronten de neste 10 årene, men viktigst av alt ble det for første gang konstatert at dataspill er kultur.
Til tross for at dataspillmeldingen tok for seg mange utfordringer, er det mange som mener at det er mye som gjenstår. Å likestille dataspill med de andre kulturmediene er en av tingene som ofte blir nevnt, og nå har det tydeligvis skjedd noe på den fronten.
Den 1. juli fastsatte Kulturdepartementet en revidering av forskriften.
«Forskrift om avleveringsplikt for allment tilgjengelege dokument». Kort fortalt sier denne plikten at hvis man publiserer for eksempel en bok, en film eller en musikkplate så skal Nasjonalbiblioteket ha kopier av verket til sine arkiver hvor de oppbevarer norsk kultur og litteratur for fremtiden.
En av endringene som ble gjort er at Nasjonalbiblioteket nå skal samle inn enda mer digitale dokumenter enn før. Den store nyheten som jeg tror ganske mange har undervurdert, er at nå gjelder plikten også for dataspill.
Med andre ord: Norske dataspill er nå formelt anerkjent som en del av norsk kulturhistorie.
Det er sikkert mange som kunne ha fått kritikk for at denne endringen ikke har vært annonsert bedre, men jeg mener det er viktigere nå at informasjonen blir spredd til både selskaper og privatpersoner.
Initiativet til å få dette innlemmet kom gjennom en stortingsmelding om arkivering («Nasjonal strategi for digital bevaring og formidling av kulturarv».) som ble lansert i 2009, knapt ett år etter dataspillmeldingen. Deretter har det vært mye byråkrati inne i bildet. En høring i 2012, lovendring i 2015 og enda en høring i 2016 som endte opp med Kulturdepartementet sitt vedtak nå i år.
Ti år etter at dataspill ble anerkjent som kultur, har det endelig blitt anerkjent som kulturhistorie, men hva betyr egentlig dette?
Først og fremst betyr dette at alle spillprodusenter i Norge som har utgitt et dataspill etter 1. Juli har brutt loven ved å ikke gjøre sin plikt å levere kopier av sine utgitte verk til Nasjonalbiblioteket. Loven åpner for at Nasjonalbiblioteket kan gi ut bøter, og sende kemneren på døren til spillselskapene for å hente kopiene med tvang.
Heldigvis for dataspillbransjen så er det ikke så strengt i realiteten.
Etter å ha pratet med Nasjonalbiblioteket så kunne de fortelle meg at de enda ikke går etter dataspillselskaper siden de selv ikke har noen måte å verken motta eller arkivere dataspill på enda.
For akkurat det er jo i seg selv en ganske stor utfordring. Hvordan skal man egentlig arkivere dataspill? Er det kun dataspill fra selskaper som skal arkiveres, eller skal dataspill utviklet av studenter og enkeltpersoner og inn i arkivene? Hva med netttspill hvor det kreves en server for å kunne spille? Skal dataspillselskapene måtte avlevere server-kode i tillegg til spillklienten? Hva med dataspill som må ha en fungerende integrering til f eks. Steam Workshop, eller Google Play / Apple Game Center? Skal forskjellige utgaver/patcher av dataspill og arkiveres?
Spørsmålene er utallige og jeg føler på meg at dette er en oppgave Nasjonalbiblioteket ikke kan løse på egenhånd. Det finnes allerede en innkjøpsordning for bibliotekene som fungerer langt fra optimalt på grunn av de samme problemstillingene, så her mener jeg at norsk dataspillbransje må samarbeide med Nasjonalbiblioteket for å finne best mulig rutiner for begge ordningene.
Noe sier meg at Nasjonalbiblioteket muligens holder på med sin egen research på problematikken allerede. Den 24. August har de invitert en ekspert fra statene til å holde et foredrag på Nasjonalbiblioteket om nettopp arkivering av dataspill. Jeg ser for meg at eksperten ikke bare er på besøk for å holde ett enkelt foredrag, men kanskje fungere som en konsulent for biblioteket nå i starten av planleggingen deres. Likevel føler jeg at det er viktig at den norske bransjen blir involvert ettersom det er norske selskaper dette vil omfatte.
I det siste har det igjen vært blest rundt arkivering av dataspill i internasjonal presse. Det er vanskelig å arkivere gamle dataspill på grunn av lite samarbeidsvillige opphavsretter, og omtrent umulig å lage spillbare kopier av onlinespill.
Dataspillbransjen må ta ansvar for å sørge for at dataspillene man produserer ikke går tapt. Å samarbeide med Nasjonalbiblioteket om å finne gode måter å arkivere alle typer av dataspill for fremtiden er det minste bransjen burde gjøre.
Som de fleste ting er ikke endringer av forskriften retroaktivt. Dette vil si at i praksis så vil ikke Nasjonalbiblioteket ha noen dataspill i sine arkiver fra før 1. Juli 2018. Her må man få satt i gang et initiativ hvor både selskaper og private samlere kan donere sine utgaver av norske dataspill til nasjonalbiblioteket slik at man kan få lagret dem på en tryggere måte.
Norsk dataspillhistorie er ganske liten, men det er fortsatt tiår med historie som risikerer å gå tapt om ikke bransjen og samlere går sammen om trygg forvaring i Nasjonalbibliotekets arkiver. Og for hver dag som går, er risikoen større for at siste kopi av et norsk dataspill blir slettet, ødelagt eller mistet. Retroaktiv innsamling av norske dataspill må til. Og det raskt!
Det er som ordtaket sier: «Det beste tidspunktet for å plante et tre var for 20 år siden. Det nest beste tidspunktet er nå.».
Foto: Statsbygg / Trond Isaksen