«Wreckreation»

(PressFire.no): Det glade 2000-tallet var en fin tid for bilspill generelt og arcade-racere spesielt, og for meg var det to spillserier som stakk seg ut: «Flatout» og «Burnout».

Selv om begge var ganske forskjellig i både tema, utrykk og kjørefølesle, hadde begge fokus på sanseløs råkjøring og spektakulære krasj.

Sistnevnte serie kulminerte i «Burnout Paradise» i 2008, og der de forrige spillene foregikk på lukkede baner, fikk vi denne gangen herje fritt i en åpen verden. Galskapen var komplett.

Så ble det stille. (Det kom et Burnout-mobilspill i 2012, men det lar vi ligge).

Studioet som stod bak serien – Criterion Games – havnet under Electronic Arts allerede i 2004, og etter nevnte «Paradise» har de jobbet med alt annet enn denne serien.

De fikk blant annet ansvaret for gigantens flaggskip-bilspillserie «Need for Speed», der de sto bak et par av de bedre innslagene i moderne tid.

I 2014 startet grunnleggerne av Criterion (Alex Ward og Fiona Sperry) et nytt studio kalt Three Fields Entertainment. Deres første spill var «Dangerous Golf», en tvist på minigolf, der det handler om å ødelegge mest mulig.

Et par år senere fikk vi «Danger Zone», der vi skulle mose flest mulig biler i et kryss.

Altså et tydelig nikk til den opprinnelige kræsjmodusen kjent fra «Burnout 2», «Burnout 3: Takedown» og «Burnout: Revenge».

Året etter kom «Danger Zone 2» som blant annet bød på mer varierte lokasjoner, før vi fikk mer tradisjonell banekjøring i «Dangerous Driving» i 2019.

Det var aldri noen tvil om at Ward og Sperry ønsket å gjenopplive «Burnout»-serien, men det er ikke bare-bare å lage bilspill på java-budsjett.

Jeg anmeldte «Dangerous Driving» til en treer den gang, og konkluderte med følgende.

-Vi får krysse fingrene og håpe at Alex og Fiona vinner i lotto, for når den «ordentlige» oppfølgeren kommer, er jeg klar som et ihjelkokt påskeegg!

Og påskeegget hadde kokt vel og lenge da jeg endelig fikk sette meg ned med «Wreckreation».

På de seks årene siden sist, har gjengen som – visstnok – består av 10-11 stykk snekret sammen en åpen verden, forbedret skademodellen og mekket et baneverktøy som lar deg sette opp nye baner og hopp i sanntid både i én- og flerspiller.

Det hele er ambisiøst som fy, og hadde de dratt det ordentlig i mål, ville det vært nærmest en sensasjon.

Det er det dessverre ikke.

Den åpne verdenen er stor, spillet prøver – og lykkes av og til – å se bra ut, og det er masse løp å bryne seg på, men knakingen i sømmene forpurrer opplevelsen nærmest konstant.

Vi kan begynne med hvordan det hele føles på veien: De har gått for den klassiske arcade-følelsen, men ofte er bilene for tunge, og jeg sliter med å komme meg rundt svingene nesten uansett hvor påpasselig jeg er med bruk av bremser og plassering.

I kombinasjon med en avsindig fartsfølelse, er det litt for lett å havne i geografien eller i en eller annen uskyldig trafikant, noe som fort ender i tanngnissende frustrasjon. I hvert fall om det skjer rett før mål.

Om du taper fordi en eller annen «magisk kraft» plutselig drar bilen din mot grøfta, eller fordi det hele kjører i cirka 10 bilder i sekundet, ja da er det fristende å bare avinstallere hele greia.

Men det gjør jeg jo ikke. Jeg elsker jo hva de prøver på her! Det finnes jo knapt noe som er gøyere i spill enn å kjøre som en gal og måke motstandere av veien.

«Burnout» hadde jo til og med en egne løp som utelukkende handlet om det, og de er også med her.

«Takedown» heter disse løpene, og her er det rett og slett om å gjøre å ødelegge flest mulig biler på kortest mulig tid.

Problemet er at mange av disse løpene har en greie der noen av bilene straffer deg om du krasjer dem ut, og du kan tro at det er akkurat disse som er på deg som en klegg, og som slår kollbøtte i autovernet bare du kommer borti dem.

Grrr.

Jeg skjønner at de ville prøve nye idéer, men akkurat denne burde stått igjen urørt på tankekartet.

Tidsfristen på disse løpene er også nådeløs stram, så i stedet for å være en nærmest kose-modus, blir det nesten bare stress.

Da er de vanlige løpene bedre. Her kan du også presse ut motstanderne, men her er ikke løpet kjørt før du passerer målstreken.

Det diskes også opp med noen offroad-runder og løp mot klokka, men dette er rimelig snork.

Mangelen på variasjon tærer fort på, og med et seigt progresjonssystem blir det nesten bare et ork. Spesielt når du treffer på bugs av forskjellige varianter, eller at det hele bare fryser og du må restarte spillet.

Et av spillets store salgspunkter er at du kan bygge egne baner oppi lufta i ren Hot Weels-stil, eller sette opp egne hinderløyper. Disse byggeklossene ligger gjemt rundt omkring på kartet, eller låses opp ved hjelp av Wreckreation-poeng, som dufår ved å vinne løp eller andre utfordringer.

Dermed er det ikke fritt fram for kreative sjeler som bare vil bygge med en gang.

Disse poengene låser også opp biler, samt oppgraderer førerkortet ditt, akkurat som i «Burnout».

Problemet er at antallet poeng du får for å vinne løp er såpass lavt, noe som altså påvirker framgangen som nevnt over.

I forkant av lansering ble det lagt vekt på flerspilleraspektet, og hadde dette fungert ordentlig, kunne jeg sikkert tilgitt en god del, men også her faller det gjennom. I hvert fall hos meg.

Jeg har ingen venner som spiller dette spillet (kanskje et sunnhetstegn?), og må derfor logge meg på spillets matchmaking-system. Eller rettere sagt prøve å logge meg på.

Som regel fant spillet ingen jeg kunne leke med, og de gangene jeg faktisk kom gjennom var det bare meg og en til.

Dette har sikkert mye å gjøre med at du ikke kan spille med andre på tvers av plattformer, og jeg er skeptisk til om spillet noen gang vil kunne få en brukermasse som utnytter potensialet her.

Det blir ikke mindre stusslig når det enorme kartet nærmest utelukkende består av amerikanske landeveier omkranset av barskog med noen grusveier hist og her.

«Wreckreation» skinner i de sekundene du drift-booster deg gjennom en sving mens du med en velrettet dytt sender en motstander av veien i en kaskade av røyk og forvridd metall.

Da kjenner jeg på den samme godfølelsen som forfulgte meg gjennom nesten ett tiår, og i noen skarve minutter får jeg lyst til å tilgi «alt».

Problemet er at spillet bare gjør meg mer fysen på «Burnout».

Og av ren nysgjerrighet fyrte jeg opp remasteren av «Paradise» bare for å se hvordan det står seg i dag, 17 år etter lansering og sju år etter oppussinga.

Joda. Det gule piss-filteret og riste-effekten på kameraet viser at dette ikke er siste mote, men det er fremdeles et uendelig morsommere spill enn «Wreckreation».

Kollisjonene er supertøffe, kartet mye mer variert, og det ligger en ny utfordring i hvert veikryss.

Å gå tilbake til «Wreckreation» etter å ha tilbrakt et par timer hos inspirasjonskilden ble egentlig bare en trist affære, og det er sørgelig tydelig at det krever så uendelig mange folk og mye penger å lage et åpen-verden-spill med flott grafikk og intuitive funksjoner i dag.

Jeg har så inderlig lyst til å like dette spillet, men når totalpakka blir såpass lurvete, blir det ikke mer enn en toer, dessverre.