(PressFire.no): VR blir bare bedre og bedre – og selv om det kanskje ikke har gått så raskt som noen ville håpet, er det ikke tvil om at vi vandrer i riktig retning.
Quest 2 har etter hvert blitt den vanligste varianten, der Oculus / Meta har greid å sjonglere pris og teknologi på en bra måte, og samtidig greid å takle både tracking og blanding av «stand-alone» og «PC-VR» på en bra måte.
Selv har jeg gjenfunnet gleden med VR gjennom HTCs nye Cosmos Elite, som med noen linse-modifikasjoner har blitt helt fantastisk å bruke – der fenomener som «god rays» og «screendoor» er så godt som eliminert.
Og når PSVR2 kommer (i løpet av året?) vil det potensielt sette en ny standard for teknologien.
Så det går absolutt i riktig retning, men vi har enda ikke gjort noe særlig med hvor «lett» det er å bruke VR. Vi sitter fortsatt med store masker foran fjeset, og det krever kraftig maskinvare for å pushe grensene på det visuelle vi får oppleve i VR.
Det har HTC bestemt seg for å gjøre noe med, og har nå lansert VIVE Flow – de minste VR-brillene vi har sett så langt.
Det er litt konseptbil-lukt over det hele, i grunn.
Noe HTC har snekret sammen fordi de kan, ikke nødvendigvis fordi det var en god idé. Og da blir det kanskje litt halvveis.
Det som derimot ikke er halvveis er prisen: Du må punge ut et sted mellom 6000 og 7000 kroner for brillene – og vi er dermed oppe i premium-klassen for et VR-headsett, prismessig.
La oss starte med starten, og det starter slett ikke verst:
I den sparsommelige pakken finner man ikke mye mer enn selve brillene, som faktisk både ser og oppfører seg som (litt for store) vanlige briller. Det kunne faktisk ikke vært enklere å ta de på – her er det ingen stropper eller strikk å justere.
Brillene inneholder et vanlig, om enn slankt, utvalg av funksjoner – to kameraer forover lar deg bevege deg i alle retninger, mens innebygde høyttalere gir slapp lyd.
Vi er ikke helt i mål med formfaktoren enda, føler jeg. Du kommer fortsatt til å se ut som en noldus med disse på, som med andre VR-sett, men kudos for å faktisk ha greid å lage faktiske briller.
Komforten er grei i starten, mye takket den svært lave vekten (189 gram), men bøylene klemmer litt vel mye på hodet. Det er bra for å holde brillene på plass, men det tar bare en times tid før jeg har så vondt på sidene av hodet at jeg må ha en pause.
Det skal sies at jeg er en treskalle med et digert hode, og det har nok litt å si, men her burde det vært mulig å justere bittelitt, føler jeg.
«Innsiden» av brillene inneholder et tøyskjold som blokkerer ut lys, og som fungerer ypperlig. Det holdes enkelt på plass med magneter og er kjempeenkel å ta av og på for rengjøring – dette burde andre kopiere med én gang!
Samtidig har man mulighet for å justere linsene på hvert øye slik at bildet blir skarpt for de som bruker briller – og dermed potensielt la deg bruke disse uten briller (om du bare er nær/langsynt).
Enda bedre blir det når man skrur på brillene – skjermene er overraskende gode, med høy oppløsning og linser som nesten eliminerer gjenskinn og screendoor-effekten.
Man ser ikke individuelle piksler her, med mindre man virkelig går inn for det.
Det er kanskje ikke best i klassen på annet enn vekt, men i denne lille innpakningen er det imponerende saker.
Så langt ganske bra.
Ingen iPhone-støtte
Selve oppsettet til HTC Vive-appen er også enkel og god, og det tar ikke mange minuttene før du sitter og kikker på hovedmenyen inne i brillene, som lar deg starte apper eller speile mobilinnholdet ditt (mer om det senere).
Men her kommer de første par skårene i gleden:
For det første kreves det at brillene er koblet til enten et eksternt batteri, et støpsel eller en telefon for å få strøm.
«Trådløs»-delen flyr dermed ut vinduet med én gang, og det er jo mildt sagt kjedelig – spesielt når tråden henger og dingler fra hodet ditt. Det ødelegger også for hvor enkelt det er å bruke brillene når man må surre med ledninger.
Det er altså ikke noe batteri i selve brillene, selv om det er nok futt i kondensatorene der til at du kan «hot-swappe» strømkilde uten at de slår seg av – det er kult.
Men ledningen gjør at disse øyensynlig mindre og «lettere» brillene allerede faller et hakk bak Oculus’ billigvariant «Go» fra 2018, som var et frittstående headset som også forsøkte å være en enkel inngang til å se Netflix eller spille noen svært primitive spill på virtuell storskjerm.
Man får heller ikke med en kontroller i pakken, noe som er smått utrolig til denne prislappen, og man kan ikke koble brillene til en PC for å få innhold derifra (uten å hacke det til, i hvert fall).
I stedet bruker man telefonen som kontroller, og skjermen deles inn i fire knapper som brukes til å navigere menyer.
Det fungerer ikke optimalt, der feiltrykk ofte skjer siden man ikke vet hvor fingrene er i forhold til skjermen. Det føles aldri helt bra, og jo større telefon du har, jo mer vrient er det å bruke den som kontroller.
Apropos telefon: Apple-brukere kan bare glemme å bruke disse brillene. Av en eller annen grunn kan man rett og slett ikke koble de til iPhone.
Hvorfor denne begrensingen er her vet bare fåglarna, og det er enda et merkelig valg av HTC. Et av mange.
Få og dårlige apper
Men det reelle mageplasket kommer i det man faktisk begynner å bruke brillene.
Kombinasjonen av akutt mangel på innhold som passer til brillene og svært begrenset maskinkraft gjør at det ikke er særlig kult å bruke dem.
HTC kjører hardt på mindfulness og at man skal slappe av med brillene på, og til det formålet er det en rekke apper som skal skape indre ro.
For eksempel vil man kunne bli med på en rusletur i skogen eller andre områder via 360-graders video i «VIVE ASMR», eller så kan man slappe av i en virtuell kafé i «VIVE Lo-Fi».
Og det fungerer jo greit nok, selv om kvaliteten er lav? Jeg er ikke helt i målgruppa her, føler jeg – og jeg setter spørsmålstegn til om noen i det hele tatt er det.
Jeg hadde i hvert fall ikke følt meg særlig rolig av å tenke på at jeg har blåst av 6-7000 kroner på å sitte å se på en halvdårlig 3D-kafé i like halvdårlig VR, der det eneste jeg kan gjøre er å irritere meg over hvor dårlig den innebygde nettleseren er.
Man får raskt inntrykk av å ha reist tilbake til 2013 og de tidlige VR-opplevelsene, bare at det finnes enda færre av dem.
Ganske kjapt begynner en høylytt vifte inne i brillene å kjøre også, som det nesten ikke er mulig å ikke høre, og som ødelegger all gjenværende ro jeg har forsøkt å samle opp.
Sadistene blant oss kan klemme på seg noen høretelefoner (mer trykk på siden av hodet) og bruke disse i stedet for de stusselige høyttalerne som er bygd inn i brillene, men nå begynner vi å kle på oss så mange dingser at vi er inne i «hvorfor ikke bare ha på seg en Quest 2?»-territoriet.
Virtuelle møter kan avholdes i diverse VR-chatteapper, som jo fungerer helt greit også, men som ikke verken imponerer eller er et realistisk verktøy som folk faktisk bruker.
Men hva med film?
Bildet er ikke verdens beste takket være lav bitrate i de fleste opptak jeg har kommet over på f.eks. YouTube, og man er litt på nåde av opptaksutstyret om ting ser akseptabelt ut.
Til film er brillene okay, om du greier å sitte med de på over lengre tid (treskallen min greide det ikke). Men også her feiler brillene på flere punkter, for du kan ikke se filmer direkte. I stedet må du speile mobilen din, for så å gå inn i de respektive appene – ingen native-avspilling her med andre ord, og en særdeles lite strømlinjeformet måte å gjøre ting på.
Jeg måtte gjøre skjermen så liten som mulig for å kunne se hele bildet (jeg orker ikke å ha en skjerm foran meg så stor at jeg må vri på hodet for å se alt), og da fungerte det tålelig bra, men det blir ikke en god filmopplevelse okke som.
I motsetning til Oculus Go, hvor Netflix-appen gjør at man sitter i en koselig virtuell stue og kikker på en TV over peishylla, er det her bare en mørk bakgrunn og et svevende bilde.
Som med det meste her så blir det blir aldri faktisk bra, dette.
Svak og ubehagelig VR
Som nevnt er maskinvaren i brillene er svært begrenset, og det merkes raskt.
Til å begynne med er skjermene i brillene på bare 75 hertz, noe som er lavt nok til at det aldri føles mykt etter å ha brukt «bedre» VR.
Men appene og menyene røsker og river så mye at de aldri greier å holde denne oppdateringsfrekvensen uansett, spesielt om man laster ned en del av programmene fra Viveport-butikken – som er få og svært begrenset i natur, og ofte har menyer og instruksjoner som er myntet på kontrollere og oppsett som Flow ikke har.
Jeg har bisart nok også merket meg en tydelig vridning av bildet i ytterkanten av synsfeltet i mange av appene, som gjør at bildet vugger og ruller når jeg flytter på hodet.
Det er ikke en god opplevelse, og ødelegger siste bit av goodwill jeg greier å mane fram. Om jeg ikke makter å ha på VR-brillene i mer enn små tidsrammer dersom jeg må bevege på hodet, så står det hele til stryk for min del.
Det er bare å glemme å bruke dette til noe annet enn film, video og se på bilder.
Og vi snakker dermed om en nisje så liten at jeg ikke er sikker på at den eksisterer.
Så jeg vet da pokker hva HTC holder på med, jeg.
Det er kult å endelig ha et par faktiske VR-briller, som både ser ut som og oppfører seg som briller.
Størrelsen, skjermteknologien og linsene er jevnt over bra, men der stopper superlativene.
For dette er ikke en god VR-opplevelse. Dårlig komfort, eksternt batteri, ekkel kontroll med mobiltelefonen, få apper som fungerer bra og kanskje VRs mest mediokre filmopplevelser betyr at dette ikke er langt unna total skivebom.
Alt til en pris som gjør meg svett av å tenke på det.
Jeg skjønner rett og slett ikke hvem dette er for, og hvorfor noen skulle gidde å bruke disse mer enn som en kuriosa.
Og det er før jeg begynner å virkelig sammenligne de mot det som allerede finnes på markedet til samme pris. I møte med det faktiske VR-markedet skraper dette bunnen av bøtta.
Jeg ville aldri brukt disse til noe som helst. VIVE Flow er i praksis bare hakket over Google Cardboard og under den allerede noe tafatte Oculus Go i opplevelse.
Bortsett fra at du har svidd av 6-7000 kroner, da.