(PressFire.no): «Den ultimate viking-fantasien» heter det i innsalget til det nye «Assassin’s Creed»-spillet, og det er nok viktig å ha akkurat den sistedelen av ordlyden med.
Etter å ha ridd, rodd og trasket rundt i 900-tallets britiske samfunn i seks timer er det lite som minner om viking-tiden vi kjenner her i landet.
Det florer med trendy tatoveringer, frisyrer, klær og våpen vi vet enten ikke er riktig for epoken eller aldri har eksistert. Man kan i grunn anklag dem for å sikte seg direkte mot fans av tv-serien «Vikings».
Men dette er tross alt ikke en viking-simulator. Og når det premisset er etablert, så er det lett å sette pris på det «Valhalla» har å by på.
Epoke og geografi som rolle
Litt av det som gjør «Assassin’s Creed»-spillene spesielle er at tidsepoke og geografi tar en rolle i seg selv.
Det frodige britiske landskapet kler unektelig serien – det føles friskt og organisk etter rundene rundt Middelhavet. Enten man rir over enger skilt av med skigard eller seiler oppover idylliske elver på vei til neste tokt. Det er nesten så man kjenner lukten av løvtrær og følelsen av duggfriskt gress om morgenen.
Du tar rollen som norske Eivor som har lagt et kaotisk Norgebak seg for å etablere seg hos naboene i sør - ikke England slik vi kjenner det, men perioden rundt kongerikene Mercia, Wessex, East Anglia, og Northumbria.
«Bygg din egen base» er også noe av innsalget, men fra våre timer med spillet er det mer «oppgrader basen du allerede har fått». Med materialer og økonomi kan du velge å oppgradere bygg – ikke helt ulikt renoveringen av bygninger i «Assassin’s Creed II: Brotherhood».
De forskjellige byggene vil gi deg nye muligheter igjen – enten det er fiske eller tilgang på mer informasjon.
Det føyer sinn i rekken av en bråte med systemer som jevnlig gir en følelse av belønning og progresjon.
Samtidig får du forme figuren med egne erfaringspoeng i tillegg til egne spesialangrep. Sånt sett kan du velge retning – trives du best med pil-og-bue eller med tohåndsøks i nærkontakt? Eller er du typen som foretrekker å luske i skyggene for å angripe bakfra? Du velger selv å vektlegge retningen du vil forsterke.
I denne runden fikk pil-og-buen tynt seg – det har blitt et svært effektivt våpen i serien. Risikoen for å vikle seg inn i en kaotisknærkamp reduseres, samtidig som man kan holde oversikt. Slikt sett føleskampene veldig «analoge» og har ofte stor frihet i tilnærming.
Velg venner med omhu
Selve historien er bygget rundt den relativt kaotiske epoken og dens konflikter. Tiden da man byttet land, folk og titler på bakrommet mot økser og allianser, men hvor også lojalitet kunne være tynnere enn papiret de var eller ikke var skrevet på.
Legg til ustabile krigere og adel med skjult agenda og man vikler seg fort inn i råttent politisk spill – det i et univers hvor det meste løses med økser, sverd, piler og rambukker.
I praksis er rollegalleriet ganske klassisk «Assassin’sCreed» - med «fargerike» psykopater du «må» forholde deg til i en eller annen form og maktelite du skal vurdere lojaliteten til. Noen ganger kan du naturligvis ta valget selv om du vil svelge en kamel for å bevare forholdet, eller om du vil sette ned foten.
Selve kampsystemet er temmelig likt det vi har sett i den senere delen av serien, hvor man til en viss grad kan velge mellom nærkamp eller pil-og-bue. Man har imidlertid lagt til noen spesialangrep som er inspirert av perioden, som for eksempel kan være stormeangrep eller spesielle pil-og-bue-skudd.
I enkelte situasjoner vil man naturligvis også ha muligheten til å snike rundt for å plukke fiendene én etter én, og eventuelt ta resten på den «primitive» måten når alarmen går. Som før, altså.
Alt utstyr du tilegner deg kan både byttes ut og oppgraderes mens de brukes – til og med egne «runer» - som gir dem spesielle egenskaper sommer skade eller mindre sjanse for å selv bli truffet.
Den enes død...
Et element som gir «Valhalla» litt egenart er at man som viking-klan drar på plyndringstokt med ujevne mellomrom. Typisk seiler du i elvestrøkene som veier gjennom landskapet - enten på vei til neste mål i oppdraget – eller for å rasere et kloster for verdisaker.
I vår seanse var det i teorien valgfritt å plyndre, men i praksis vil man ikke ha noen progresjon av egen landsby uten å rasere en nabo. Man er nemlig helt avhengig av råvarene man «får» fra plyndringstoktene.
Man risikerer også å jevnlig plyndre de samme klostrene etter at de har bygget seg opp igjen – stakkars jævler.
Så eventuelt noen nyanser i det noe misforståtte ryktet om vikingene som blodtørstige barbarer kan nok fort gå opp i røyken. De har i det minste ikke horn på hjelmene – faktisk vises ikke hjelmer på figurene i det hele tatt. Sannsynligvis for å unngå å ødelegge de flotte frisyrene.
Spillets kanskje største styrke må ligge den ekstreme spillbarheten. Etter alle spillene er systemene ganske finpusset , og man sitter igjen med en ganske friksjonsfri opplevelse. Det er svært enkelt å komme inn i spillets viktigste funksjoner, mens det virker som det finnes en slags dybde på sikt.
Vår runde med spillet sa sannsynligvis lite om størrelse eller alle spillets fasetter, men det ligger i kortene at spillet har langt mer å by på enn det vi fikk se. Kartet var avgrenset til en relativt liten del, men vi vet også at både America og Norge skal ligge i kortene.
Det nye spillet rokker ikke ved den etablerte formelen, men det frodige og kjente landskapet ga meg en følelse av kjensel jeg ikke var forberedt på. Fargene, lyset og typografien føles hjemlig. Så får vi se om det er nok.
«Assassins's Creed Valhalla» slippes til Windows, PS4, PS5, Xbox One, Xbox Series X, Xbox Series S og Stadia 10. november.