TOKYO (PressFire.no): Det er alltid vanskelig å skulle prøvespille skumle spill på messe, men Capcom hadde gjort sitt beste for å forsøke å drukne ut støyen fra titusenvis av ivrige besøkende under årets Tokyo Game Show.
Jeg ble ledet inn i en «lydtett» og mørk bås, der jeg på utrivelig vis måtte forbi en politimann-zombie, før jeg ble påsatt et par kraftige støydempende høretelefoner.
Jeg skulle endelig få de slarkete nevene mine i «Resident Evil 9». Eller «Resident Evil Requiem», som spillet egentlig heter (Capcom er litt vanskelige når det gjelder sånt).
Jeg er jo en diger pyse når det kommer til skumle spill, og slik lyd-nærkontakt fungerer nesten for godt for meg. For meg er lyd nesten det viktigste i spill som dette, og det tok ikke lang tid før jeg var helt oppslukt.
Historien er fortsatt litt uviss, men Grace Ashcroft må tilbake til Raccoon City mange år etter at byen ble atombombet – her skal hun forsøke å finne ut hva som skjedde med sin mor.
Selvfølgelig er det fortsatt uhumske greier å finne der, og demoen starter i det jeg antar er noen knepp ut i spillet der Grace er blitt kidnappet av noen.
Hun henger opp-ned i det introfilmen starter, og har blitt latet for mengder blod. Etter litt kløkt kommer hun seg fri, og må nøste opp i hva i all verden som har skjedd. Bra er det ikke, det er alt jeg – og hun – vet.
Målet er enkelt: Røm.
Når jeg først får kontroll på Grace føles det veldig «Resident Evil» ut. Siden syveren har spillserien lagt seg på samme brukergrensesnitt, og det er veldig enkelt å hoppe inn i spillet.
Styringen vil føles ganske «vanlig» for de som har spilt remaken av «Resident Evil 2», men – merkelig nok – og så for de som har spilt «Village».
For her kan du når som helst hoppe mellom tredje- og førstepersons synsvinkel. Helt innafor for meg, som synes alt er skumlere i førsteperson!
Nytt for serien er også at du har en dedikert lighter-knapp som lyser opp området rundt deg (og som sikkert lar deg tenne på ting senere i spillet).
Grace vandrer tydeligvis rundt med skikkelige vernesko, og lager så mye lyd at jeg lurer på hvorfor ikke sistebossen bare kommer dundrende mot meg med én gang. Det må da gå an å liste seg litt, Grace?
Takket være blodtapet går Grace ganske sakte også, men jeg får til slutt slept meg rundt i det som virker som et hotell, helt til utgangsporten.
I veldig kjent «Resident Evil»-stil mangler det derimot en sikring for at porten kan åpne seg. Jeg tror jeg har sett denne sikringen i alle «RE»-spill nå…
Og også i velkjent bane har jeg nå krysset en usynlig barriere som gjør at ting plutselig blir mer skummelt, med lys som flakker og knirking overalt. Capcom har sagt at de skal lene seg mer mot horror-veggen denne gangen – og jeg bare vet at snart bryter helvete løs.
Etter å ha lett litt rundt ramler jeg over en veldig død mann (Grace er likevel profesjonell nok til å sjekke pulsen før hun fastslår det samme), før jeg får mitt første monsterbesøk.
En diger, diger, dameskikkelse dukker opp. Tre meter høy og med et grufult fjes. I et jafs spiser hun av hodet på den døde kisen, og oppdager raskt at jeg står og skjelver ved siden av.
Dermed er det bare å løpe gjennom de mørke gangene med heksa hakk i hel.
Det er ikke noen diger dame alá Dimitrescu fra «Resident Evil Village» dette – istedet minner hum om en miks mellom Lisa Trevor og Moreau, og blir ultrafiksert om hun får øye på deg.
Og skulle hun få tak i deg er det game over på groteskt vis.
Jeg har ingen våpen (selv om jeg plukker opp skudd i massevis), og uansett tror jeg ikke hun kommer til å bry seg. I ren desperasjon ender jeg opp tilbake i rommet der jeg var fanget, og hvor lyset allerede er på.
Heksa kommer etter, men begynner å koke og syde i det hun kommer inn i lyset – og hun rømmer ut i mørket igjen. Der har vi måten å skade henne på. Eller i hvert fall å stoppe henne litt.
Etter dette forsvinner hun litt, og jeg må snike meg rundt uten å lage for mye bråk. Jeg kan skru av og på lyset i enkelte områder for å tvinge henne til å flytte på seg, eller jeg kan kaste glassflasker for å distrahere henne slik at jeg kan plukke opp et skrujern.
Ganske «standard» snikemekanikker dette, og det ender jo selvfølgelig opp med at hun kommer etter meg til slutt.
Heldigvis har vi det sikre rommet å rømme tilbake til for å «resette» henne.
I en stakket stund i hvert fall, for selvfølgelig viser det seg at denne fordømte sikringen jeg skal ha er den som sikrer lys-kursen i rommene. Så når jeg napper ut sikringen går lyset overalt.
Gøy! GØYGØYGØY!
Det som følger er en desperat sprint mot porten til friheten, hvor heksa ender opp med å følge etter og å dra oss tilbake igjen – og demoen var over.
Oppriktig ekle greier, dette – messebråk i bakgrunnen til tross.
Vi kan jo sanktens diskutere om hvorvidt serien har begynt å gå litt tom for idéer. En sånn «diger fiende som tåler alt og følger etter deg»-greie har de gjort i litt for mange spill nå, med både Mr. X i «RE2», Nemesis i «RE3», Jack Baker i «RE7» og nevnte Dimitrescu i «RE8».
Men samtidig så treffer det jo godt i nerverota. Grace virker som en god protagonist også (og er svært godt stemmelagt av Jeannie Tirado), tunge sko til tross – og ryktene skal ha det til at vi også får styre en annen person i spillet.
Capcom har også vist at med akkurat denne serien så bommer de ikke, så jeg har (litt høy) hvilepuls på at også dette kan bli bra. Jeg gleder meg til å ikke glede meg!
«Resident Evil Requiem» kommer til Xbox Series S/X, PlayStation 4, PlayStation 5, Switch 2 og PC den 27. februar neste år.
(PS: Jeg spilte demoen på PS5, men jeg fikk også sett spillet på Switch 2 – over skuldra til noen andre som spilte i håndholdt modus. Det så slett ikke verst ut, og min umiddelbare tanke var at det slett ikke lå så langt fra det grafiske jeg så på PS5.)