Annonse
Tony Hawk's Pro Skater 1+2
De gamle er eldst. Og best.

Tony Hawk's Pro Skater 1+2

De gamle er eldst. Og best.
15:47
13:31
Utvikler
Vicarious Visions
Utgiver
Activision
Slippdato
4. september 2020
Plattformer
PS4, Xbox One, Windows
Annonse
13:31
15:47
Denne artikkelen er skrevet av vår satire-konsulent Segata Satiro, og følgelig bare bambus.

(PressFire.no): Gamle hunder krysser innimellom sine spor. Og i dette tilfellet er det ganske mange av dem, både foran og bak skjermen.

Jeg har i en del sammenhenger blitt bedt om å sette opp lister over de beste spillene gjennom tidene. Det er selvsagt en umulig oppgave og deltakerne har da også variert en del. Men et par er alltid med. «Tony Hawk’s Pro Skater 2» er ett av dem.

Det slo meg likevel da ryktene om en remake begynte å gå: det egentlig ganske lenge jeg slet ut et PC-tastatur med mega-komboer, tretten boneless for å nå en utilgjengelig VHS-kassett og piksel-perfekte hopp fra quarterpipen. Skrekk og gru, kanskje ungdommens kveldsmoro viser seg å være verre enn flatspots og vann i kulelagrene.

Ekstra vrangt ble de av at jeg nå skulle spille på konsoll. Fingrene mine trodde de husket hvordan man skulle frembringe en nosgrind-kickflip-manual-kombinasjon, men akkurat den antakelsen stoppet et sted på veien mellom muskel og hjerne. Rakkern, da, jeg vet hvordan dette skal gjøres, jeg får det bare ikke til. Men det løsnet. Og så var jeg i gang.

Et kjærlighetsbrev til seg selv

«Tony Hawk’s Pro Skater 1+2» er en overmåte kjærlig remake av de to første spillene i en etter hvert lang serie. Den har med få unntak vært for nedadgående siden det tredje spillet, inkludert et par skikkelige misser, og en direkte latterlig gimmick (brettkontrolleren i «Ride»).

Det er derfor både forståelig og gledelig at utviklerne har vendt tilbake til det som faktisk fungerer, hardcore knappeaction og bøtter av frustrerende challenges og unlocks. Da EAs konkurrent «Skate» dukket opp ble det helt tydelig at Tonys spill i kontrast prioriterte moro over realisme, og for mange av oss er det helt riktig. Der «Skate» prøvde å etterligne følelsen av å skate mest mulig, og til en viss grad også klarte det, er poenget med «THPS» å lage fest og baluba, enten alene eller sammen med andre.

For de av dere som aldri verken har skatet eller spilt noen av disse spillene er det på sin plass med en liten innføring. Tony Hawk er verdens mest kjente skateboarder, han har revolusjonert rampeskating, er en forbilledlig positiv ambassadør for skating som idrett og livsstil, og i tillegg en skikkelig hyggelig fyr.

Han startet proffkarrièren sin som en del av den såkalte Bones Brigade, teamet til Powell (Peralta), sammen med stornavn som Steve Caballero, Lance Mountain, og den kanskje mest innovative skateren noen sinne, Rodney Mullen.

Da det første spillet i serien kom i 1999 ble det umiddelbart en partyfavoritt, både hos skatere og andre. Det viste seg at å styre en piksel-skater rundt i velkjente skatespots som Burnside i Philadelphia og Venice Beach i Los Angeles for å skru sammen de sykeste triksene noen sinne, var innmari gøy. Enten det var triks du faktisk fikk til ute på gata, eller om det var det slike du bare kunne drømme om.

Utvikler Neversoft hadde klart å finjustere spillet helt i mål: kontrollene føltes riktige, og balansen mellom Newton-fysikk og crazy bananas-tøys var bang on. Der «Wipeout» var spillet før festene med glowsticks og techno på anlegget, var «Tony» det for de med lave bukser og hiphop (eller punk).

Men «THPS» var også spillet for de lange nettene med jakt etter den siste hemmeligheten eller den siste figuren. Youtube var fortsatt bare en vill idé, og nettilgang med søkemuligheter var ikke for alle. Hvor var den der jækla kassetten da?

Skummelt gjensyn

Men alt dette er lenge siden. Det er nesten så det gjør vondt å tenke på hvor lenge siden det faktisk er. Det hjelper litt at veteranene som er i spillet også har blitt like mye eldre. Hvordan takler de dette comebacket? Man skal passe seg for å vurdere slikt med nostalgiens slørete blikk. Det er derfor man vegrer seg for å lese ungdommens bøker eller å se oppvekstens filmer om igjen. Skuffelsen ved å oppdage at man jublet for dritt kan være stor og vond. Men her måtte jeg bare bite i eplet, for å finne ut om det var surt eller søtt.

Og jada, det funker fortsatt. Grafikken er pusset opp, soundtracket er justert litt (noen låter har forsvunnet, sannsynligvis på grunn av lisenstrøbbel, mens mer moderne saker er lagt til), og en skikkelig flerspillerdel er puttet inn.

Selve spillet er likevel det samme: styr skater, klar utfordringer, lås opp alt – og gjør det så om igjen med en ny figur. Det høres platt ut, men det tar bare noen sekunder før man er fullstendig oppslukt og sitter en ekstra halvtime og fikler med knappene for å få timingen heeeelt riktig. Det er helt sant: denne anmeldelsen ble forsinket bare fordi jeg måtte hundreprosente toer-delen.

Hvorfor er dette så fascinerende? Om jeg dytter skatingen og den kulturelle forbindelsen til side, så er det noe med fysikken i spillet og den mikrojusterte læringskurven. Det føles riktig. Til forskjell fra originalene har denne utgaven ikke egentlige cheats, men du kan i stedet allerede fra starten av skru på såkalte «mods», som gir deg perfekt balanse og lignende morsomheter.

Det sier litt at det som ville tatt livet av et hvilket som helst annet spill, bare gjør dette morsommere. Ja, når du skrur mods på fullt er det banalt å vinne gull på konkurransebanene. Men det er bare en bitteliten del av det hele. Uten modsene vil bare de aller mest dedikerte klare å åpne alle områder og plukke ned alle svevende dingser, enten det er videokassetter, busskort eller brannhydranter.

Med mods på er det akkurat sånn passelig vanskelig. Utfordrende, men ikke koko-vrangt. Du må fortsatt treffe rampen helt riktig, men du slipper timesvis med banning og roping. Og, du må jo finne disse tingene. Hvordan åpner du Burnside-parken? Du kan google, men hvis du tilfeldigvis gjør det som trengs er belønningen desto større. At jeg faktisk husket hvor alle Venice-bomsene ligger er ganske utrolig, men for å få åpnet gymsalen måtte jeg kaste inn håndkleet. Det føltes likevel ikke som noe nederlag å be om hjelp, for én ting er å vite hvordan, en annen er å få det til.

Dette understrekes av et ekstra sett med utfordringer. Spillet har nemlig en lang rekke tick-offs i form av spesielle triks som skal gjøres på spesielle steder i tillegg til en rekke såkalte gaps som skal skates. Å finne alle disse og i så få det til er en drøy oppgave.

Kalddusjen som måtte komme

I flerspillerdelen, derimot, handler det bare om hvor god du er til å digi-skate. Kjennskap til banene gir deg kanskje litt bedre muligheter til høy score, men det er fingerferdighet og timing som sender deg til topps. Det er morsomst å sofa-spille på splittskjerm, men det er kanskje fordi nederlaget blir mindre. Å spille mot de beste der ute på det store internettet er en kalddusj av dimensjoner. Der jeg trodde jeg var ganske godt rustet viste det seg at ikke bare én, men flere tusen internasjonale knappekrigere var langt foran.

For de med et velutviklet konkurranseinstinkt er dette som en rød klut, så det er på sin plass å advare om at å hevde seg på verdensrankingen krever masse trening og sportstape på tomlene. Noen timer med «THPS» har en tendens til å gnikke kraftig på fingertuppene...

Lakmustesten for dette spillet er å prøve å finne ut hvordan man ville reagert om det kom helt ut av det blå, uten tjue år med historie i kofferten. Og der kan jeg med hånden på hjertet si at det ikke er noe som helst gammelmodig over denne i spillsammenheng oldingen.

Inkluderingen av kule nye skatere som Leticia Bufoni, Leo Baker og Hawks egen sønn Riley er ikke et billig triks, det er bare en utvidelse av familien. Det er ikke mange spill jeg har lyst til å komme tilbake til, gang etter gang. Dette er et av dem. Toget for online ranking har nok gått, men her skal jaggu alt utforskes og låses opp. Det kan til og med tenkes at jeg bygger en park og deler den.

Hvorfor er alt dette så gøy? Jeg tror det handler om balanse. Prestasjon kontra lek, konkurranse kontra fri utfoldelse, utforskning kontra tidspress. Formelen var ferdiglaget allerede med spill nummer to for mange år siden, nå er den brukt på en nyoppusset utgave som er langt bedre enn det digitale malingstrøket kunne tyde på.

På toppen av det hele har de svært mange timene jeg har tilbrakt med «THPS 1+2» gitt meg lyst til å skate igjen på ordentlig. Kroppen kommer nok ikke til å sette pris på det, men jeg har et omtrent ubrukt Toy Machine-brett stående som bare ber om juling. Og det skal det få. Så får vi se om jeg lander en pop-shove igjen, eller havner på legevakta.

Se alle podcaster på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Oppsummering
Positivt
Det er gøy, gøy, gøy!, selv med cheats påskrudd byr spillet på en mengde utfordringer, og det å lande toppscore-komboen i siste heat av konkurransen er fortsatt en hjertebankende opplevelse.
Negativt
«THPS3» burde vært med, såre fingre, og for de uten utforskertrang kan spillet virke litt kort. I tillegg, det er svært lite festlig å ranke som #6240 bare fordi alle andre er bedre til å lenke triks.
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
De gamle er eldst. Og best.
Tony Hawk's Pro Skater 1+2
Jørgen Kirksæther

(PressFire.no): Gamle hunder krysser innimellom sine spor. Og i dette tilfellet er det ganske mange av dem, både foran og bak skjermen.

Jeg har i en del sammenhenger blitt bedt om å sette opp lister over de beste spillene gjennom tidene. Det er selvsagt en umulig oppgave og deltakerne har da også variert en del. Men et par er alltid med. «Tony Hawk’s Pro Skater 2» er ett av dem.

Det slo meg likevel da ryktene om en remake begynte å gå: det egentlig ganske lenge jeg slet ut et PC-tastatur med mega-komboer, tretten boneless for å nå en utilgjengelig VHS-kassett og piksel-perfekte hopp fra quarterpipen. Skrekk og gru, kanskje ungdommens kveldsmoro viser seg å være verre enn flatspots og vann i kulelagrene.

Ekstra vrangt ble de av at jeg nå skulle spille på konsoll. Fingrene mine trodde de husket hvordan man skulle frembringe en nosgrind-kickflip-manual-kombinasjon, men akkurat den antakelsen stoppet et sted på veien mellom muskel og hjerne. Rakkern, da, jeg vet hvordan dette skal gjøres, jeg får det bare ikke til. Men det løsnet. Og så var jeg i gang.

Et kjærlighetsbrev til seg selv

«Tony Hawk’s Pro Skater 1+2» er en overmåte kjærlig remake av de to første spillene i en etter hvert lang serie. Den har med få unntak vært for nedadgående siden det tredje spillet, inkludert et par skikkelige misser, og en direkte latterlig gimmick (brettkontrolleren i «Ride»).

Det er derfor både forståelig og gledelig at utviklerne har vendt tilbake til det som faktisk fungerer, hardcore knappeaction og bøtter av frustrerende challenges og unlocks. Da EAs konkurrent «Skate» dukket opp ble det helt tydelig at Tonys spill i kontrast prioriterte moro over realisme, og for mange av oss er det helt riktig. Der «Skate» prøvde å etterligne følelsen av å skate mest mulig, og til en viss grad også klarte det, er poenget med «THPS» å lage fest og baluba, enten alene eller sammen med andre.

For de av dere som aldri verken har skatet eller spilt noen av disse spillene er det på sin plass med en liten innføring. Tony Hawk er verdens mest kjente skateboarder, han har revolusjonert rampeskating, er en forbilledlig positiv ambassadør for skating som idrett og livsstil, og i tillegg en skikkelig hyggelig fyr.

Han startet proffkarrièren sin som en del av den såkalte Bones Brigade, teamet til Powell (Peralta), sammen med stornavn som Steve Caballero, Lance Mountain, og den kanskje mest innovative skateren noen sinne, Rodney Mullen.

Da det første spillet i serien kom i 1999 ble det umiddelbart en partyfavoritt, både hos skatere og andre. Det viste seg at å styre en piksel-skater rundt i velkjente skatespots som Burnside i Philadelphia og Venice Beach i Los Angeles for å skru sammen de sykeste triksene noen sinne, var innmari gøy. Enten det var triks du faktisk fikk til ute på gata, eller om det var det slike du bare kunne drømme om.

Utvikler Neversoft hadde klart å finjustere spillet helt i mål: kontrollene føltes riktige, og balansen mellom Newton-fysikk og crazy bananas-tøys var bang on. Der «Wipeout» var spillet før festene med glowsticks og techno på anlegget, var «Tony» det for de med lave bukser og hiphop (eller punk).

Men «THPS» var også spillet for de lange nettene med jakt etter den siste hemmeligheten eller den siste figuren. Youtube var fortsatt bare en vill idé, og nettilgang med søkemuligheter var ikke for alle. Hvor var den der jækla kassetten da?

Skummelt gjensyn

Men alt dette er lenge siden. Det er nesten så det gjør vondt å tenke på hvor lenge siden det faktisk er. Det hjelper litt at veteranene som er i spillet også har blitt like mye eldre. Hvordan takler de dette comebacket? Man skal passe seg for å vurdere slikt med nostalgiens slørete blikk. Det er derfor man vegrer seg for å lese ungdommens bøker eller å se oppvekstens filmer om igjen. Skuffelsen ved å oppdage at man jublet for dritt kan være stor og vond. Men her måtte jeg bare bite i eplet, for å finne ut om det var surt eller søtt.

Og jada, det funker fortsatt. Grafikken er pusset opp, soundtracket er justert litt (noen låter har forsvunnet, sannsynligvis på grunn av lisenstrøbbel, mens mer moderne saker er lagt til), og en skikkelig flerspillerdel er puttet inn.

Selve spillet er likevel det samme: styr skater, klar utfordringer, lås opp alt – og gjør det så om igjen med en ny figur. Det høres platt ut, men det tar bare noen sekunder før man er fullstendig oppslukt og sitter en ekstra halvtime og fikler med knappene for å få timingen heeeelt riktig. Det er helt sant: denne anmeldelsen ble forsinket bare fordi jeg måtte hundreprosente toer-delen.

Hvorfor er dette så fascinerende? Om jeg dytter skatingen og den kulturelle forbindelsen til side, så er det noe med fysikken i spillet og den mikrojusterte læringskurven. Det føles riktig. Til forskjell fra originalene har denne utgaven ikke egentlige cheats, men du kan i stedet allerede fra starten av skru på såkalte «mods», som gir deg perfekt balanse og lignende morsomheter.

Det sier litt at det som ville tatt livet av et hvilket som helst annet spill, bare gjør dette morsommere. Ja, når du skrur mods på fullt er det banalt å vinne gull på konkurransebanene. Men det er bare en bitteliten del av det hele. Uten modsene vil bare de aller mest dedikerte klare å åpne alle områder og plukke ned alle svevende dingser, enten det er videokassetter, busskort eller brannhydranter.

Med mods på er det akkurat sånn passelig vanskelig. Utfordrende, men ikke koko-vrangt. Du må fortsatt treffe rampen helt riktig, men du slipper timesvis med banning og roping. Og, du må jo finne disse tingene. Hvordan åpner du Burnside-parken? Du kan google, men hvis du tilfeldigvis gjør det som trengs er belønningen desto større. At jeg faktisk husket hvor alle Venice-bomsene ligger er ganske utrolig, men for å få åpnet gymsalen måtte jeg kaste inn håndkleet. Det føltes likevel ikke som noe nederlag å be om hjelp, for én ting er å vite hvordan, en annen er å få det til.

Dette understrekes av et ekstra sett med utfordringer. Spillet har nemlig en lang rekke tick-offs i form av spesielle triks som skal gjøres på spesielle steder i tillegg til en rekke såkalte gaps som skal skates. Å finne alle disse og i så få det til er en drøy oppgave.

Kalddusjen som måtte komme

I flerspillerdelen, derimot, handler det bare om hvor god du er til å digi-skate. Kjennskap til banene gir deg kanskje litt bedre muligheter til høy score, men det er fingerferdighet og timing som sender deg til topps. Det er morsomst å sofa-spille på splittskjerm, men det er kanskje fordi nederlaget blir mindre. Å spille mot de beste der ute på det store internettet er en kalddusj av dimensjoner. Der jeg trodde jeg var ganske godt rustet viste det seg at ikke bare én, men flere tusen internasjonale knappekrigere var langt foran.

For de med et velutviklet konkurranseinstinkt er dette som en rød klut, så det er på sin plass å advare om at å hevde seg på verdensrankingen krever masse trening og sportstape på tomlene. Noen timer med «THPS» har en tendens til å gnikke kraftig på fingertuppene...

Lakmustesten for dette spillet er å prøve å finne ut hvordan man ville reagert om det kom helt ut av det blå, uten tjue år med historie i kofferten. Og der kan jeg med hånden på hjertet si at det ikke er noe som helst gammelmodig over denne i spillsammenheng oldingen.

Inkluderingen av kule nye skatere som Leticia Bufoni, Leo Baker og Hawks egen sønn Riley er ikke et billig triks, det er bare en utvidelse av familien. Det er ikke mange spill jeg har lyst til å komme tilbake til, gang etter gang. Dette er et av dem. Toget for online ranking har nok gått, men her skal jaggu alt utforskes og låses opp. Det kan til og med tenkes at jeg bygger en park og deler den.

Hvorfor er alt dette så gøy? Jeg tror det handler om balanse. Prestasjon kontra lek, konkurranse kontra fri utfoldelse, utforskning kontra tidspress. Formelen var ferdiglaget allerede med spill nummer to for mange år siden, nå er den brukt på en nyoppusset utgave som er langt bedre enn det digitale malingstrøket kunne tyde på.

På toppen av det hele har de svært mange timene jeg har tilbrakt med «THPS 1+2» gitt meg lyst til å skate igjen på ordentlig. Kroppen kommer nok ikke til å sette pris på det, men jeg har et omtrent ubrukt Toy Machine-brett stående som bare ber om juling. Og det skal det få. Så får vi se om jeg lander en pop-shove igjen, eller havner på legevakta.

Annonse
Publisert 
Andre artikler om emnet
No items found.
Andre artikler

Tony Hawk's Pro Skater 1+2

Positivt
Det er gøy, gøy, gøy!, selv med cheats påskrudd byr spillet på en mengde utfordringer, og det å lande toppscore-komboen i siste heat av konkurransen er fortsatt en hjertebankende opplevelse.
Negativt
«THPS3» burde vært med, såre fingre, og for de uten utforskertrang kan spillet virke litt kort. I tillegg, det er svært lite festlig å ranke som #6240 bare fordi alle andre er bedre til å lenke triks.
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum
Salg/Sales: sales@pressfire.no
dark mode