Annonse
The Saboteur
Max Manus i Paris.

The Saboteur

Max Manus i Paris.
3:57
16:24
Utvikler
Pandemic Studios
Utgiver
Electronic Arts
Slippdato
4. desember 2009
Plattformer
Xbox 360, PlayStation 3, Windows
Annonse
16:24
3:57
Denne artikkelen er skrevet av vår satire-konsulent Segata Satiro, og følgelig bare bambus.

Quiz: Hvorfor er det så mange trær i Paris? Slik at nazistene skal få marsjere i skyggen.

Hitlers invasjon av Frankrike ble ikke akkurat en utfordring. Faktisk så ble det en så enkel oppgave for nazistene at det resulterte i en egen kategori med vitser, hvor franskmennenes manglende evne til å yte motstand blir gjort narr av.

Dermed hadde et direkte krigsspill i Paris blitt en fattig affære, men en fantasirik ønsketenking av motstandsbevegelsen kunne kanskje være noe. Å snike rundt i Gestapo-uniformer med høy puls og en sprengladning på innerlomma er alltid en sexy tanke.

Og det mangler ikke på gode idéer eller ambisjonene i «The Saboteur». Tvert i imot, det er heller manglende evne til å oppfylle dem som er problemet.

Det nylig nedlagte Pandemic Studios har stått bak spillet, og har latt seg inspirere av Grand Theft Auto og Assassin’s Creed. Bland inn en av verdens vakreste byer med Max Manus og du har utgangspunktet til noe som kunne blitt en råflott opplevelse.

IRSK «MAX MANUS» I PARIS

Historien, med den småbarske iren Sean i hovedrollen som motstandsbevegelsens handlingskraft, er ganske interessant.

Det at det må en maskulin ire til for at disse metroseksuelle franskmennene skal få noe gjort, er en spennende vinkling.

Rollegalleriet er faktisk bunnsolid, og spesielt dialogen som er både småfrekk og underholdene.

Men det er fundamentet i spillmekanikken som har så store sprekker at det ramler sammen som et korthus i frisk bris.

Kontrollsystemet er upresist og klønete. Eksempelvis kan Sean klatre for å bruke hustak som «jaktmarker», men selve klatresystemet er rett og slett frustrerende i praksis.

Du må trykke på en knapp for hvert hopp, mens det faktisk er vanskelig å forstå hvilke kanter Sean kan og ikke kan ta tak i. Det er lett å se en viss inspirasjon fra Assassin’s Creed, men hvor Ubisoft har en langt smidigere løsning. Etter å ha svinget seg på hustak i «Assassin’s Creed II» føles det her som å spille en figur med knekt kragebein og klumpfot.

Selve snikesystemet har også gode intensjoner, hvor du kan snike deg innpå en hakekorsdekorert uniform (med en tysker inni) for å slå ham i svime og kle ham naken. Når du har foretatt omkledningen, kan du leke nazist mens du infiltrerer tyskkontrollerte områder.

I utgangspunktet et fengende konsept som pirrer fetisjen for å kle seg i Hugo Boss-designede Gestapo-uniformer, men når fienden stort sett klarer å se gjennom forkledningen lettere enn undertøyet på kondomeriet - og spilldesignet sjeldent er tilpasset muligheten, så sier det seg selv at hele funksjonen ikke akkurat når sitt potensial.

Flere ganger senere i spillet valgte jeg forkledningens slue sti som strategi for å klare oppdraget, for så å møte nazialarmens nådeløse skjebne, og endte opp med heller bare å teppelegge området med kuler og løpe gjennom kuleregnet.

Og desserre er det noe som går igjen i spillet – det er lettere bare å drepe så mange som mulig for så å løpe som faen for å nå sjekkpunktet for oppdraget, enn faktisk å løse det på en strategisk måte med «verktøyene» utvikleren har gitt deg.

SÅPEGLATT  FØRE

Skytingen mangler også et dekningssystem, noe som gjør at skytesekvenser stort sett er blottet for noen form for strategi.

Selve kjøredelen vinner heller ingen priser. Bare idéen om å kjøre relativt fritt rundt omkring i et naziokkupert Paris er temmelig usannsynlig. Men la oss legge realismekravet til side, det er tross alt et spill.

Isolert sett er kjøredelen preget av at det er gjort en dårlig jobb. Fysikken bak kjøreegenskapene er svært mangelfulle. Selv om de forskjellige biltypene har forskjellig egenskaper, så føles det stort sett som om dekkene er smurt inn med varierende mengde såpe.

Bilene har heller ingen skademodell. Så eneste måten du får indikasjon på at bilen er i ferd med å gå i lufta, er når det kommer røyk fra panseret, etterfulgt av flammer. Bilen er allikevel like fin, frem til den eksploderer.

Trafikken er også en faktor som har fått for lite oppmerksomhet i utviklingen. Andre biler kjører fullstendig usystematisk. Når de kjører ut av en sving kan de finne ut at de ikke kommer til å klare svingen, selv om veien er 56 meter bred, og dermed begynner AI-sjåførene å rygge.

I det hele tatt er spillet blottet for noe som kan ligne på overbevisende trafikk.

Kjøretøy med skytevåpen er heldigvis relativt festlig, selv om selve nytten er varierende. Går du bananas med en tanks tar det ikke lang tid før du har hele det tyske riket på nakken, med luftskip og det som måtte være.

Og skal du da komme deg unna, så har du en utfordring – skjulestedene er verken mange eller lett tilgjengelige.

Også her har Pandemic latt seg inspirere av Assassin’s Creed-spillene, men du har langt færre steder å gjemme deg, og det er ofte mye lettere å skaffe seg en bil for å kjøre til du rister av deg nazihundene. Selv om det kan bli både langt og lenge bak rattet.

Det er spesielt senere i spillet at selve spillmekanikken slår sprekker, for når oppdragene blir vanskeligere så blir det tydeligere hvor lite fungerende alle verktøyene du har til rådighet faktisk er.

Ofte er det vanskelig å finne en strategisk og interessant metode, mens andre ganger er det vanskelig bare å finne noe som vil fungere i det hele tatt.

TEKNISK PASSÉ

På det tekniske planet er det spesielt tydelig at Pandemic har gapet over mer enn de kan tygge.

Grafisk sett er det som å reise tre år tilbake i tid, og til og med da hadde det ikke vært state of the art.

Sammenlignet med spill som «Assassin’s Creed II» og «Grand Theft Auto IV» ser det nesten ut som et spill fra forrige generasjon.

Utviklerne har gjort et interessant valg i å la nazikontrollerte områder være i svart-hvitt med unntak av noen farger. En stemningsskapende effekt, men som ikke klarer å redde status som et teknisk passé spill.

Selv om det ikke skjer mye på skjermen så sliter spillet med å holde tritt og rollefigurene er stive som utstillingsdukker.

«The Saboteur» er også sterkt preget av dårlig kvalitetssikring. Det spretter opp bugs i hytt og pine.

Du kan befinne deg i en videosekvens når det kommer en franskmann løpende inn i scenen for bare å ende opp med å stå og stange i en vegg.

Jeg har også opplevd at lyden forsvinner fra bilen og at spillet kræsjer fullstendig. Enda en klar indikasjon på at Pandemic ble permitert før spillet var helt ferdigpolert.

«The Saboteur» er et spill med enormt potensial, men hvor ambisjonene ikke står i samsvar med utviklernes kapasitet og kompetanse.

Å kjøre ned Champs-Élysées, i svart-hvitt med store, røde flagg med hakekors på, er utvilsomt ganske atmosfærisk - men sett bort fra sekvensene i svart-hvitt har spillet ingenting under panseret som minner om 2009.

At utvikleren bruker strippere og sex aktivt i markedsføringen minner mest om manglende selvtillit for resten av produktet.

En kvinnelig Gestapo-offiser er også så sexifisert i S&M-lær at jeg umiddelbart rødmet mens tankene vandret mot «Ilsa, She Wolf of the SS».

Men all negativiteten til side er det en interessant historie begravd i et middelmådig spill - rollefigurene er fiffige, dialogen røff og stemningen glimter til med gode øyeblikk. På en annen side kan du bare kjøpe «Inglorious Basterds» på Blu-Ray.

Til slutt sitter jeg med følelsen av at «bomba» var feilkobla og gikk av før det var planlagt.

Se alle podcaster på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Oppsummering
Positivt
Negativt
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
Pandemic makter ikke å innfri sine egne ambisjoner.
The Saboteur
Jarle Hrafn Grindhaug

Quiz: Hvorfor er det så mange trær i Paris? Slik at nazistene skal få marsjere i skyggen.

Hitlers invasjon av Frankrike ble ikke akkurat en utfordring. Faktisk så ble det en så enkel oppgave for nazistene at det resulterte i en egen kategori med vitser, hvor franskmennenes manglende evne til å yte motstand blir gjort narr av.

Dermed hadde et direkte krigsspill i Paris blitt en fattig affære, men en fantasirik ønsketenking av motstandsbevegelsen kunne kanskje være noe. Å snike rundt i Gestapo-uniformer med høy puls og en sprengladning på innerlomma er alltid en sexy tanke.

Og det mangler ikke på gode idéer eller ambisjonene i «The Saboteur». Tvert i imot, det er heller manglende evne til å oppfylle dem som er problemet.

Det nylig nedlagte Pandemic Studios har stått bak spillet, og har latt seg inspirere av Grand Theft Auto og Assassin’s Creed. Bland inn en av verdens vakreste byer med Max Manus og du har utgangspunktet til noe som kunne blitt en råflott opplevelse.

IRSK «MAX MANUS» I PARIS

Historien, med den småbarske iren Sean i hovedrollen som motstandsbevegelsens handlingskraft, er ganske interessant.

Det at det må en maskulin ire til for at disse metroseksuelle franskmennene skal få noe gjort, er en spennende vinkling.

Rollegalleriet er faktisk bunnsolid, og spesielt dialogen som er både småfrekk og underholdene.

Men det er fundamentet i spillmekanikken som har så store sprekker at det ramler sammen som et korthus i frisk bris.

Kontrollsystemet er upresist og klønete. Eksempelvis kan Sean klatre for å bruke hustak som «jaktmarker», men selve klatresystemet er rett og slett frustrerende i praksis.

Du må trykke på en knapp for hvert hopp, mens det faktisk er vanskelig å forstå hvilke kanter Sean kan og ikke kan ta tak i. Det er lett å se en viss inspirasjon fra Assassin’s Creed, men hvor Ubisoft har en langt smidigere løsning. Etter å ha svinget seg på hustak i «Assassin’s Creed II» føles det her som å spille en figur med knekt kragebein og klumpfot.

Selve snikesystemet har også gode intensjoner, hvor du kan snike deg innpå en hakekorsdekorert uniform (med en tysker inni) for å slå ham i svime og kle ham naken. Når du har foretatt omkledningen, kan du leke nazist mens du infiltrerer tyskkontrollerte områder.

I utgangspunktet et fengende konsept som pirrer fetisjen for å kle seg i Hugo Boss-designede Gestapo-uniformer, men når fienden stort sett klarer å se gjennom forkledningen lettere enn undertøyet på kondomeriet - og spilldesignet sjeldent er tilpasset muligheten, så sier det seg selv at hele funksjonen ikke akkurat når sitt potensial.

Flere ganger senere i spillet valgte jeg forkledningens slue sti som strategi for å klare oppdraget, for så å møte nazialarmens nådeløse skjebne, og endte opp med heller bare å teppelegge området med kuler og løpe gjennom kuleregnet.

Og desserre er det noe som går igjen i spillet – det er lettere bare å drepe så mange som mulig for så å løpe som faen for å nå sjekkpunktet for oppdraget, enn faktisk å løse det på en strategisk måte med «verktøyene» utvikleren har gitt deg.

SÅPEGLATT  FØRE

Skytingen mangler også et dekningssystem, noe som gjør at skytesekvenser stort sett er blottet for noen form for strategi.

Selve kjøredelen vinner heller ingen priser. Bare idéen om å kjøre relativt fritt rundt omkring i et naziokkupert Paris er temmelig usannsynlig. Men la oss legge realismekravet til side, det er tross alt et spill.

Isolert sett er kjøredelen preget av at det er gjort en dårlig jobb. Fysikken bak kjøreegenskapene er svært mangelfulle. Selv om de forskjellige biltypene har forskjellig egenskaper, så føles det stort sett som om dekkene er smurt inn med varierende mengde såpe.

Bilene har heller ingen skademodell. Så eneste måten du får indikasjon på at bilen er i ferd med å gå i lufta, er når det kommer røyk fra panseret, etterfulgt av flammer. Bilen er allikevel like fin, frem til den eksploderer.

Trafikken er også en faktor som har fått for lite oppmerksomhet i utviklingen. Andre biler kjører fullstendig usystematisk. Når de kjører ut av en sving kan de finne ut at de ikke kommer til å klare svingen, selv om veien er 56 meter bred, og dermed begynner AI-sjåførene å rygge.

I det hele tatt er spillet blottet for noe som kan ligne på overbevisende trafikk.

Kjøretøy med skytevåpen er heldigvis relativt festlig, selv om selve nytten er varierende. Går du bananas med en tanks tar det ikke lang tid før du har hele det tyske riket på nakken, med luftskip og det som måtte være.

Og skal du da komme deg unna, så har du en utfordring – skjulestedene er verken mange eller lett tilgjengelige.

Også her har Pandemic latt seg inspirere av Assassin’s Creed-spillene, men du har langt færre steder å gjemme deg, og det er ofte mye lettere å skaffe seg en bil for å kjøre til du rister av deg nazihundene. Selv om det kan bli både langt og lenge bak rattet.

Det er spesielt senere i spillet at selve spillmekanikken slår sprekker, for når oppdragene blir vanskeligere så blir det tydeligere hvor lite fungerende alle verktøyene du har til rådighet faktisk er.

Ofte er det vanskelig å finne en strategisk og interessant metode, mens andre ganger er det vanskelig bare å finne noe som vil fungere i det hele tatt.

TEKNISK PASSÉ

På det tekniske planet er det spesielt tydelig at Pandemic har gapet over mer enn de kan tygge.

Grafisk sett er det som å reise tre år tilbake i tid, og til og med da hadde det ikke vært state of the art.

Sammenlignet med spill som «Assassin’s Creed II» og «Grand Theft Auto IV» ser det nesten ut som et spill fra forrige generasjon.

Utviklerne har gjort et interessant valg i å la nazikontrollerte områder være i svart-hvitt med unntak av noen farger. En stemningsskapende effekt, men som ikke klarer å redde status som et teknisk passé spill.

Selv om det ikke skjer mye på skjermen så sliter spillet med å holde tritt og rollefigurene er stive som utstillingsdukker.

«The Saboteur» er også sterkt preget av dårlig kvalitetssikring. Det spretter opp bugs i hytt og pine.

Du kan befinne deg i en videosekvens når det kommer en franskmann løpende inn i scenen for bare å ende opp med å stå og stange i en vegg.

Jeg har også opplevd at lyden forsvinner fra bilen og at spillet kræsjer fullstendig. Enda en klar indikasjon på at Pandemic ble permitert før spillet var helt ferdigpolert.

«The Saboteur» er et spill med enormt potensial, men hvor ambisjonene ikke står i samsvar med utviklernes kapasitet og kompetanse.

Å kjøre ned Champs-Élysées, i svart-hvitt med store, røde flagg med hakekors på, er utvilsomt ganske atmosfærisk - men sett bort fra sekvensene i svart-hvitt har spillet ingenting under panseret som minner om 2009.

At utvikleren bruker strippere og sex aktivt i markedsføringen minner mest om manglende selvtillit for resten av produktet.

En kvinnelig Gestapo-offiser er også så sexifisert i S&M-lær at jeg umiddelbart rødmet mens tankene vandret mot «Ilsa, She Wolf of the SS».

Men all negativiteten til side er det en interessant historie begravd i et middelmådig spill - rollefigurene er fiffige, dialogen røff og stemningen glimter til med gode øyeblikk. På en annen side kan du bare kjøpe «Inglorious Basterds» på Blu-Ray.

Til slutt sitter jeg med følelsen av at «bomba» var feilkobla og gikk av før det var planlagt.

Annonse
Publisert 
Andre artikler om emnet
No items found.
Andre artikler

The Saboteur

Positivt
Negativt
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum
Salg/Sales: sales@pressfire.no
dark mode