Annonse

The Quarry

Det som ikke dreper deg gjør deg sterkere.

The Quarry

Det som ikke dreper deg gjør deg sterkere.
12:23
10:22
Utvikler
Supermassive Games
Utgiver
2K Games
Slippdato
10. juni 2022
Plattformer
Xbox One, Xbox Series, PS4, PS5, PC
Annonse
10:22
12:23

(PressFire.no): De siste årene har britiske Supermassive Games fokusert energien på sin episodiske skrekkserie «The Dark Pictures Anthology», men nå vender de tilbake til kilden med en lengre grøsser.

Studioet har beskrevet «The Quarry» som en «åndelig oppfølger» til deres PS4-eksklusive «Until Dawn», og det stemmer bra. «The Quarry» fortsetter i omtrent samme spor: med samme manusforfatter, regissør og kreative team.

Og omtrent den samme oppbygningen, der vi følger en ny gjeng med tenåringer i slutten av tjueårene, som vikler seg inn i en erketypisk skrekkhistorie. Jeg kan ikke påstå at formelen har gått igjennom noen revolusjonerende forandringer i løpet av de sju årene som har passert siden «Until Dawn» ble produsert, men det er fortsatt en formel som er fordømt mye moro. I alle fall hvis du i utgangspunktet setter pris på denne typen interaktiv historiefortelling, der spillbarheten stor sett begrenser seg til veivalg og kjapp «QTE»-knappefomling. Så i sterk grad en smakssak, men hvis du har sans for «Until Dawn», ostete åttitallsskrekk og liker å kappe av hendene til gode venner med motorsag, da vil du garantert sette like stor pris på «The Quarry».  

Erketypiske klisjéer

Utgangspunktet kunne knapt ha vært mer erketypisk slasher-film; en forlatt sommerleir isolert i skogen, der en gjeng unge leirledere blir (potensielt) slaktet av noe eller noen vi neppe bør avsløre her.

«The Quarry» kombinerer flere forskjellige skrekksjangere samtidig, men å si noe mer om sånt vil kaste oss rett inn i spoiler-sonen. Kanskje dette er en god, gammeldags spøkelseshistorie. Muligens en monsterfilm, eller «maskert morder kverker tenåring»-slasher. Eventuelt en «innavla rødnakker jager tenåringer i skogen»-thriller.

«The Quarry» lener seg inn i disse klisjeene med stor entusiasme, og er pepret med mer eller mindre åpenbare filmreferanser.

Jeg mistenker at Supermassive ville ha foretrukket at vi sammenlikner dette med åttitalls-klassikere som «Friday the 13th»-serien, «Sleepaway Camp», og kanskje «Just Before Dawn», men i mine øyne minner dette mer om moderne kabelserier som «Dead of Summer» og «Harper’s Island»: Ti timelange avsnitt som består av rundt femti prosent såpeopera-intriger, og rundt femti prosent gørrete skrekk med noen småsnedige skruballer.  

Supermassive har definitivt gjort noen forbedringer i ansikts- og figuranimasjonen siden sist, og har rekruttert en solid samling «motion capture»-skuespillere – som inkluderer en del «hei, hvor kjenner jeg igjen det fjeset fra?!»-folk (svaret er som regel: en eller annen TV-serie).

Også på plass er et ensemble med eldre skrekkfilmveteraner som Lance Henriksen, Lin Shaye (fra «Insidious»-serien), Ted Raimi og «Scream»-kjenningen David Arquette. Sistnevnte er sommerleirsjefen Chris Hackett, som har ansvaret for den familiedrevne feriekolonien «Hackett’s Quarry» i Upstate New York.

At leiren har mottoet «What does not kill you will make you stronger» er bare en av flere rødglødende varseltrekanter. Sommerferien nærmer seg slutten og ungene har dratt sin vei, mens den tenårige staben gjør seg klare til å stenge leieren for året.

Tenårings- og dødsangst

Den enfoldige fotballskallen Jacob (Zack Tinker) er molefonken over at han har blitt dumpet av sommerkjæresten Emma (Hason Sage, fra TV-seriene «Prodigal Son» og «The Orville»).

En småfrekk influenser som jeg i et sekunds uoppmerksomhet klarte å ta livet av på et forholdsvis tidlig tidspunkt. Middagstid med håndkontroll i fanget og barduse «quick time events» er en dårlig kombinasjon. Sorry, Emma. Men sånn er livet.

Siden du tross alt var er en overflatisk influenser har jeg ikke kjempedårlig samvittighet, selv om ditt fravær definitivt forårsaket betydelige ringvirkninger senere i historien.

Mens leirlederne pakker sammen pikk og pakk føler Jacob at det er en kanon-ide å bølle med motoren på bilen som skal frakte dem alle trygt hjem – for å forsikre at han får en ekstra kveld sammen med Emma. Leirsjefen Chris er mistenkelig ivrig etter å få tømt leiren fortere enn kjapt, og friker ettertrykkelig ut da han oppdager motorproblemene. Han, insisterer iherdig på at alle holder seg innendørs frem til neste morgen før hans drar sin vei.

Så det sier seg selv at alle umiddelbart starter planleggingen av en skikkelig leirbålfest. Det er forhåpentligvis ingen stor spoiler at festen ikke blir hundre prosent vellykket, og at neppe alle er i like god form innen soloppgangen kommer. Men det ligger i konseptet at det jeg opplevde her slett ikke behøver å være det samme som i din gjennomspilling.

Det er en masse variabler og valgmuligheter her, som ifølge Supermassiv kan ende på 186 forskjellige måter. Stemmer sikkert, men sier seg selv at de neppe er fundamentalt forskjellig fra hverandre - og mest små variasjoner som blir summert opp i et lysbildeshow til slutt. Det er fullt mulig å holde de fleste figurene i live frem til den tid, eller eventuelt kverke så godt som alle sammen.  

Ser bra ut, men med skavanker

En av tingene «The Quarry» klarer betydelig bedre enn «Until Dawn» er å få oss til å bry oss om hovedpersonene, og vi får sjansen til å tilbringe en del tid med dem før dritten treffer vifta. De totalt ni spillbare figurene er alle velkjente stereotyper fra skrekkfilmsjangeren, men skuespillerne får sjansen til å gi dem noen sympatiske nyanser og personlighetstrekk - som gjør det en smule vondere å se dem bli kvestet, slaktet, partert og/eller mutilert.

Vi har litt bevegelsesfrihet til å forme reaksjonsmønsteret deres, og det er selvfølgelig skøy å få dem til å reagere totalt irrasjonelt og hissig. Bare for å se hva som skjer. Ikke alle replikkene sitter like løst og det er noen småpinlige øyeblikk her, men jevnt over flyter dialogen temmelig naturlig.

Supermassive rekrutterte angivelig assistanse fra James Camerons spesialeffektstudio Digital Domain for å forbedre «motion capture»-teknologien, og ansiktsmimikken virker smidigere enn i «Until Dawn». Det er øyeblikk her som er nærmest fotorealistiske, og andre øyeblikk der figurere ser smårare ut - noe som er mest merkbart i scenene med Emma.

Av en eller annen grunn sliter «motion capture»-kameraene skikkelig med å fange opp munnbevegelsene hennes på en naturlig måte, noe som får henne til å se direkte forrykt ut i enkelte scener.  

Så alt i alt var det kanskje like greit at jeg tok livet av henne på et tidlig tidspunkt.

Det er dessuten litt påfallende at kjevepartiet til David Arquette får ham til å se ut som et ekorn med kusma og kinnene fulle av nøtter fra enkelte vinkler. Det bør også påpekes at vann-effektene her er helt forferdelige, og hører hjemme i et PS2-spill.

Jeg opplevde også flere tilfeller der dialogen ikke var synkronisert med leppebevegelsene, så litt skurr er det her. Blant skuespillerne som utmerker seg mest her er Laura (britisk-kanadiske Siobhan Williams), som vi først møter i spillets prolog mens hun kjører seg vill i skogen sammen med kjæresten Max (Skyler Gisondo, sist sett i Paul Thomas Andersons «Licorice Pizza»).

Laura går igjennom betydelige forandringer i løpet av historiens gang, og ender opp med å bli en av de sentrale hovedpersonene – men vi får sjansen til å styre ni forskjellige figurer innen dette marerittet er over. Inklusive den sarkastiske tøffingen Kaitlyn (Brenda Song), den blyge kunstlæreren Abigail Blyg (Ariel Winter fra «Modern Family») og podcast-entusiasten Ryan (Justice Smith, bestekompisen til detektiv Pikachu).

For dårlig autolagring

På plass er David Lynch-veteranen Grace Zabriskie, som fyller omtrent den samme funksjonen som Peter Stormares uhyggelige psykolog gjorde i «Until Dawn». Hun er en mystisk spåkone vi møter med jevne mellomrom, som tolker tarotkort vi kan plukke opp i områdene – og tilbyr frustrerende vage hint om hva den nære fremtiden kan bringe.

Personlig hadde jeg foretrukket at vi fikk sjansen til å utforske miljøene mer, kanskje løse noen puslerier og oppleve litt variasjon i gamplayet her. Men dette er en lineær, filmatisk historie der fokuset er på å ta raske avgjørelser, og håpe på det beste.  

Også tilbake fra «Until Dawn» er dessverre det strenge autosave-systemet, som gjør det betydelig mindre attraktivt å spille igjennom historien flere ganger.

Jeg forstår logikken i at vi ikke har muligheten til å gå tilbake til tidligere lagringspunkt for å rette opp dårlige avgjørelser, i alle fall under første gjennomspilling. Men det er skikkelig frustrerende at enkelte hendelser automatisk sender oss videre i historien, og sørger for at vi går glipp av en del essensielle greier som er skjult rundt i omgivelsene.

Eksempel: på et tidlig tidspunkt får en av rollefigurene beskjed om å hente to bager fra hovedhuset, noe som gir ham sjansen til å spankulere litt rundt, snakke med flere personer, plukke opp noen ledetråder og et tarotkort. Hvis du imidlertid plukker opp disse bagene med en gang går du glipp av alt sammen, mens historien presses videre til neste kapittel.

Eneste måte å få med seg det du gikk glipp av er å starte hele jævla spillet på nytt. Irriterende.

Som en kompromiss introduserer «The Quarry» en såkalt «Death Rewind»-opsjon, der man har muligheten til å redde livet til tre personer i løpet av spillets gang. Den funksjonen er tilgjengelig umiddelbart for dem som punger ut ekstra for den nedlastbare «Deluxe»-versjonen av spillet, men åpnes opp etter første gjennomspilling for alle andre. Også en del av denne digitale spesialutgaven er noen skrekkfilm-fargefiltre, åttitallsantrekk for figurene pluss en mer gørrete «Gorefest»-opsjon i den nye filmmodusen.  

Filmatisk spill

Supermassive legger ikke skjul på at dette er en filmatisk opplevelse, så vi har muligheten til oppleve hele historien passivt som en lang, dataanimert film – der vi kan programmere inn forskjellige utfall og personlighetstrekk.

Men siden vi ikke har muligheten til å velge scener eller klikke forbi dialog blir dette mest en ekstra greie for folk som har veldig god tid. Jeg tipper at de fleste vil foretrekke å bare sjekke ut noen YouTube-videoer som summerer opp de sentrale forskjellene isteden.

Supermassive har lagt alt godt til rette for livstreamere og videobloggere, så de er sikkert veldig klare over at en stor del av attraksjonen med «The Quarry» ligger hos dem, men det føles uansett som en tapt mulighet at de ikke tilbyr oss flere opsjoner til å leke med spillmekanikken på egen hånd.

Det er en imponerende mengde variasjoner, alternative scener og overraskende utfall her, så det føles skuffende at Supermassive gjør det ekstremt kronglete for oss å oppleve alt. Det hadde definitivt vært en god ide å gi oss en oppdatering med mulighetene til å gå tilbake til tidligere lagringspunkt under andre gjennomspilling – og fortrinnsvis klikke forbi all dialogen vi allerede har hørt.

Som livslags skrekkfilmfan og kultfilmskribent er jeg sikkert genetisk disponert for å sette pris på dette mer enn gjennomsnittet, men Supermassive har forfinet formelen fra «Until Dawn» og oppfylt ønskene til alle oss som har ventet lenge på en slags fortsettelse.

Det skal forresten bli spennende å se hva de tar med seg videre inn i studioets «The Dark Pictures Antology», som angivelig avslutter den første sesongen senere i år med «The Devil in Me» - der Oscar-nominerte Jessie Buckley utforsker en replika av «drapshuset» til den sagnomsuste seriemorderen H.H. Holmes.

Noe som forhåpentligvis betyr at vi snart får en samleboks med alle fire kapitler før de starter arbeidet på neste sesong – og at de ikke vil ta ytterlige sju år får vi frittstående oppfølger til «Until Dawn» og «The Quarry».  

«The Quarry» er ute nå.

Denne artikkelen er skrevet av vår satire-konsulent Segata Satiro, og følgelig bare bambus.
Se alle podcaster på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Mer om:
No items found.
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Oppsummering
Positivt
Spennende, velspilt, småsnedig og helt på høyde med forgjengeren «Until Dawn».
Negativt
Noen tekniske skavanker med usynkron lyd, smårare ansikter og lusen vann-animasjon. Det strenge lagringssystemet er fortsatt en dritt ide. David Arquette ser ut som et ekorn med kusma i enkelte scener.
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
Det som ikke dreper deg gjør deg sterkere.
The Quarry
Espen Svenningsen Rambøl

(PressFire.no): De siste årene har britiske Supermassive Games fokusert energien på sin episodiske skrekkserie «The Dark Pictures Anthology», men nå vender de tilbake til kilden med en lengre grøsser.

Studioet har beskrevet «The Quarry» som en «åndelig oppfølger» til deres PS4-eksklusive «Until Dawn», og det stemmer bra. «The Quarry» fortsetter i omtrent samme spor: med samme manusforfatter, regissør og kreative team.

Og omtrent den samme oppbygningen, der vi følger en ny gjeng med tenåringer i slutten av tjueårene, som vikler seg inn i en erketypisk skrekkhistorie. Jeg kan ikke påstå at formelen har gått igjennom noen revolusjonerende forandringer i løpet av de sju årene som har passert siden «Until Dawn» ble produsert, men det er fortsatt en formel som er fordømt mye moro. I alle fall hvis du i utgangspunktet setter pris på denne typen interaktiv historiefortelling, der spillbarheten stor sett begrenser seg til veivalg og kjapp «QTE»-knappefomling. Så i sterk grad en smakssak, men hvis du har sans for «Until Dawn», ostete åttitallsskrekk og liker å kappe av hendene til gode venner med motorsag, da vil du garantert sette like stor pris på «The Quarry».  

Erketypiske klisjéer

Utgangspunktet kunne knapt ha vært mer erketypisk slasher-film; en forlatt sommerleir isolert i skogen, der en gjeng unge leirledere blir (potensielt) slaktet av noe eller noen vi neppe bør avsløre her.

«The Quarry» kombinerer flere forskjellige skrekksjangere samtidig, men å si noe mer om sånt vil kaste oss rett inn i spoiler-sonen. Kanskje dette er en god, gammeldags spøkelseshistorie. Muligens en monsterfilm, eller «maskert morder kverker tenåring»-slasher. Eventuelt en «innavla rødnakker jager tenåringer i skogen»-thriller.

«The Quarry» lener seg inn i disse klisjeene med stor entusiasme, og er pepret med mer eller mindre åpenbare filmreferanser.

Jeg mistenker at Supermassive ville ha foretrukket at vi sammenlikner dette med åttitalls-klassikere som «Friday the 13th»-serien, «Sleepaway Camp», og kanskje «Just Before Dawn», men i mine øyne minner dette mer om moderne kabelserier som «Dead of Summer» og «Harper’s Island»: Ti timelange avsnitt som består av rundt femti prosent såpeopera-intriger, og rundt femti prosent gørrete skrekk med noen småsnedige skruballer.  

Supermassive har definitivt gjort noen forbedringer i ansikts- og figuranimasjonen siden sist, og har rekruttert en solid samling «motion capture»-skuespillere – som inkluderer en del «hei, hvor kjenner jeg igjen det fjeset fra?!»-folk (svaret er som regel: en eller annen TV-serie).

Også på plass er et ensemble med eldre skrekkfilmveteraner som Lance Henriksen, Lin Shaye (fra «Insidious»-serien), Ted Raimi og «Scream»-kjenningen David Arquette. Sistnevnte er sommerleirsjefen Chris Hackett, som har ansvaret for den familiedrevne feriekolonien «Hackett’s Quarry» i Upstate New York.

At leiren har mottoet «What does not kill you will make you stronger» er bare en av flere rødglødende varseltrekanter. Sommerferien nærmer seg slutten og ungene har dratt sin vei, mens den tenårige staben gjør seg klare til å stenge leieren for året.

Tenårings- og dødsangst

Den enfoldige fotballskallen Jacob (Zack Tinker) er molefonken over at han har blitt dumpet av sommerkjæresten Emma (Hason Sage, fra TV-seriene «Prodigal Son» og «The Orville»).

En småfrekk influenser som jeg i et sekunds uoppmerksomhet klarte å ta livet av på et forholdsvis tidlig tidspunkt. Middagstid med håndkontroll i fanget og barduse «quick time events» er en dårlig kombinasjon. Sorry, Emma. Men sånn er livet.

Siden du tross alt var er en overflatisk influenser har jeg ikke kjempedårlig samvittighet, selv om ditt fravær definitivt forårsaket betydelige ringvirkninger senere i historien.

Mens leirlederne pakker sammen pikk og pakk føler Jacob at det er en kanon-ide å bølle med motoren på bilen som skal frakte dem alle trygt hjem – for å forsikre at han får en ekstra kveld sammen med Emma. Leirsjefen Chris er mistenkelig ivrig etter å få tømt leiren fortere enn kjapt, og friker ettertrykkelig ut da han oppdager motorproblemene. Han, insisterer iherdig på at alle holder seg innendørs frem til neste morgen før hans drar sin vei.

Så det sier seg selv at alle umiddelbart starter planleggingen av en skikkelig leirbålfest. Det er forhåpentligvis ingen stor spoiler at festen ikke blir hundre prosent vellykket, og at neppe alle er i like god form innen soloppgangen kommer. Men det ligger i konseptet at det jeg opplevde her slett ikke behøver å være det samme som i din gjennomspilling.

Det er en masse variabler og valgmuligheter her, som ifølge Supermassiv kan ende på 186 forskjellige måter. Stemmer sikkert, men sier seg selv at de neppe er fundamentalt forskjellig fra hverandre - og mest små variasjoner som blir summert opp i et lysbildeshow til slutt. Det er fullt mulig å holde de fleste figurene i live frem til den tid, eller eventuelt kverke så godt som alle sammen.  

Ser bra ut, men med skavanker

En av tingene «The Quarry» klarer betydelig bedre enn «Until Dawn» er å få oss til å bry oss om hovedpersonene, og vi får sjansen til å tilbringe en del tid med dem før dritten treffer vifta. De totalt ni spillbare figurene er alle velkjente stereotyper fra skrekkfilmsjangeren, men skuespillerne får sjansen til å gi dem noen sympatiske nyanser og personlighetstrekk - som gjør det en smule vondere å se dem bli kvestet, slaktet, partert og/eller mutilert.

Vi har litt bevegelsesfrihet til å forme reaksjonsmønsteret deres, og det er selvfølgelig skøy å få dem til å reagere totalt irrasjonelt og hissig. Bare for å se hva som skjer. Ikke alle replikkene sitter like løst og det er noen småpinlige øyeblikk her, men jevnt over flyter dialogen temmelig naturlig.

Supermassive rekrutterte angivelig assistanse fra James Camerons spesialeffektstudio Digital Domain for å forbedre «motion capture»-teknologien, og ansiktsmimikken virker smidigere enn i «Until Dawn». Det er øyeblikk her som er nærmest fotorealistiske, og andre øyeblikk der figurere ser smårare ut - noe som er mest merkbart i scenene med Emma.

Av en eller annen grunn sliter «motion capture»-kameraene skikkelig med å fange opp munnbevegelsene hennes på en naturlig måte, noe som får henne til å se direkte forrykt ut i enkelte scener.  

Så alt i alt var det kanskje like greit at jeg tok livet av henne på et tidlig tidspunkt.

Det er dessuten litt påfallende at kjevepartiet til David Arquette får ham til å se ut som et ekorn med kusma og kinnene fulle av nøtter fra enkelte vinkler. Det bør også påpekes at vann-effektene her er helt forferdelige, og hører hjemme i et PS2-spill.

Jeg opplevde også flere tilfeller der dialogen ikke var synkronisert med leppebevegelsene, så litt skurr er det her. Blant skuespillerne som utmerker seg mest her er Laura (britisk-kanadiske Siobhan Williams), som vi først møter i spillets prolog mens hun kjører seg vill i skogen sammen med kjæresten Max (Skyler Gisondo, sist sett i Paul Thomas Andersons «Licorice Pizza»).

Laura går igjennom betydelige forandringer i løpet av historiens gang, og ender opp med å bli en av de sentrale hovedpersonene – men vi får sjansen til å styre ni forskjellige figurer innen dette marerittet er over. Inklusive den sarkastiske tøffingen Kaitlyn (Brenda Song), den blyge kunstlæreren Abigail Blyg (Ariel Winter fra «Modern Family») og podcast-entusiasten Ryan (Justice Smith, bestekompisen til detektiv Pikachu).

For dårlig autolagring

På plass er David Lynch-veteranen Grace Zabriskie, som fyller omtrent den samme funksjonen som Peter Stormares uhyggelige psykolog gjorde i «Until Dawn». Hun er en mystisk spåkone vi møter med jevne mellomrom, som tolker tarotkort vi kan plukke opp i områdene – og tilbyr frustrerende vage hint om hva den nære fremtiden kan bringe.

Personlig hadde jeg foretrukket at vi fikk sjansen til å utforske miljøene mer, kanskje løse noen puslerier og oppleve litt variasjon i gamplayet her. Men dette er en lineær, filmatisk historie der fokuset er på å ta raske avgjørelser, og håpe på det beste.  

Også tilbake fra «Until Dawn» er dessverre det strenge autosave-systemet, som gjør det betydelig mindre attraktivt å spille igjennom historien flere ganger.

Jeg forstår logikken i at vi ikke har muligheten til å gå tilbake til tidligere lagringspunkt for å rette opp dårlige avgjørelser, i alle fall under første gjennomspilling. Men det er skikkelig frustrerende at enkelte hendelser automatisk sender oss videre i historien, og sørger for at vi går glipp av en del essensielle greier som er skjult rundt i omgivelsene.

Eksempel: på et tidlig tidspunkt får en av rollefigurene beskjed om å hente to bager fra hovedhuset, noe som gir ham sjansen til å spankulere litt rundt, snakke med flere personer, plukke opp noen ledetråder og et tarotkort. Hvis du imidlertid plukker opp disse bagene med en gang går du glipp av alt sammen, mens historien presses videre til neste kapittel.

Eneste måte å få med seg det du gikk glipp av er å starte hele jævla spillet på nytt. Irriterende.

Som en kompromiss introduserer «The Quarry» en såkalt «Death Rewind»-opsjon, der man har muligheten til å redde livet til tre personer i løpet av spillets gang. Den funksjonen er tilgjengelig umiddelbart for dem som punger ut ekstra for den nedlastbare «Deluxe»-versjonen av spillet, men åpnes opp etter første gjennomspilling for alle andre. Også en del av denne digitale spesialutgaven er noen skrekkfilm-fargefiltre, åttitallsantrekk for figurene pluss en mer gørrete «Gorefest»-opsjon i den nye filmmodusen.  

Filmatisk spill

Supermassive legger ikke skjul på at dette er en filmatisk opplevelse, så vi har muligheten til oppleve hele historien passivt som en lang, dataanimert film – der vi kan programmere inn forskjellige utfall og personlighetstrekk.

Men siden vi ikke har muligheten til å velge scener eller klikke forbi dialog blir dette mest en ekstra greie for folk som har veldig god tid. Jeg tipper at de fleste vil foretrekke å bare sjekke ut noen YouTube-videoer som summerer opp de sentrale forskjellene isteden.

Supermassive har lagt alt godt til rette for livstreamere og videobloggere, så de er sikkert veldig klare over at en stor del av attraksjonen med «The Quarry» ligger hos dem, men det føles uansett som en tapt mulighet at de ikke tilbyr oss flere opsjoner til å leke med spillmekanikken på egen hånd.

Det er en imponerende mengde variasjoner, alternative scener og overraskende utfall her, så det føles skuffende at Supermassive gjør det ekstremt kronglete for oss å oppleve alt. Det hadde definitivt vært en god ide å gi oss en oppdatering med mulighetene til å gå tilbake til tidligere lagringspunkt under andre gjennomspilling – og fortrinnsvis klikke forbi all dialogen vi allerede har hørt.

Som livslags skrekkfilmfan og kultfilmskribent er jeg sikkert genetisk disponert for å sette pris på dette mer enn gjennomsnittet, men Supermassive har forfinet formelen fra «Until Dawn» og oppfylt ønskene til alle oss som har ventet lenge på en slags fortsettelse.

Det skal forresten bli spennende å se hva de tar med seg videre inn i studioets «The Dark Pictures Antology», som angivelig avslutter den første sesongen senere i år med «The Devil in Me» - der Oscar-nominerte Jessie Buckley utforsker en replika av «drapshuset» til den sagnomsuste seriemorderen H.H. Holmes.

Noe som forhåpentligvis betyr at vi snart får en samleboks med alle fire kapitler før de starter arbeidet på neste sesong – og at de ikke vil ta ytterlige sju år får vi frittstående oppfølger til «Until Dawn» og «The Quarry».  

«The Quarry» er ute nå.

Annonse
Publisert 
Andre artikler om emnet
No items found.
Andre artikler

The Quarry

Positivt
Spennende, velspilt, småsnedig og helt på høyde med forgjengeren «Until Dawn».
Negativt
Noen tekniske skavanker med usynkron lyd, smårare ansikter og lusen vann-animasjon. Det strenge lagringssystemet er fortsatt en dritt ide. David Arquette ser ut som et ekorn med kusma i enkelte scener.
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum
Salg/Sales: sales@pressfire.no
dark mode