Annonse

«The Legend of Mana»

Går raskt tom for mana.

«The Legend of Mana»

Går raskt tom for mana.
11:58
12:38
Utvikler
Square Enix
Utgiver
Square Enix
Slippdato
24. juni 2021
Plattformer
Switch, PS4
Annonse
12:38
11:58
Denne artikkelen er skrevet av vår satire-konsulent Segata Satiro, og følgelig bare bambus.

NWmzLz605e0

(PressFire.no): Er det fair å si at «Mana»-spillene er det sorte fåret i Square Enix sin familie av rollespill? Det er i alle fall en serie som aldri helt har funnet identiteten sin slik «Dragon Quest» og «Final Fantasy» har, i alle fall ikke i samme grad. 

Den foreløpige toppen er etter min mening «Seiken Densetsu 3» - nylig gitt ut i ny 3D-drakt på Switch og PS4 under navnet «Trials of Mana». Det var faktisk en remake av et Super Nintendo-spill, og det er eneste måten å kjøpe spillet på i vesten den dag i dag.

Så kommer vi «Legend of Mana», som opprinnelig ble utgitt på Playstation i 1999 og nå på moderne maskinvare. Jeg syns ikke det treffer helt blink - det har noen interessante ideer som er nye for sjangeren, men et gammeldags kampsystem og noen tvilsomme visuelle valg i denne remasteren gjør dette til en frustrerende opplevelse.

Du former verden

Du vet de verdenskartene som alltid er på første side av fantasybøker? «Legend of Mana» finner sted i en postapokalyptisk verden som har sluttet å eksistere, den er et blankt ark. Du må dermed forme et slikt verdenskart selv basert på artifakter du finner - som du så kan plassere på verdenskartet. 

På den måten kan du velge hvor både byer, dungeons og andre steder skal ligge, og det betyr litt hvor du faktisk legger disse tingene ettersom det påfører ulike effekter på spillet. 

Blant annet påvirker det hvor mye «Mana» som finnes på hvert område, og det låser også opp enkelte events som ellers ikke vil trigges. Det kan føles som en ganske obskur greie å gjette seg frem til, så det å bruke en guide for å se hva som er optimal plassering er ikke noe å skamme seg over.

Spillet er også mindre lineært enn de andre i serien, der rekkefølgen av nivåer er mer valgfri. Handlingen lider dessverre av dette og engasjerte meg ikke slik «Trials of Mana» gjorde. Et narrativ som er enklere å følge hadde vært å foretrekke, men kanskje noen vil sette pris på hvor åpent dette er?

Seig slåssing

Det aller mest frustrerende med spillet er noe som tidligere spill i serien har lykkes veldig godt med, så derfor er det spesielt merkelig her. Jeg snakker om kampsystemet, som foregår i sanntid og ikke turbasert, men likevel føles tregt som sirup. Jeg tuller ikke, det føles som å ta på seg vadestøvler og traske gjennom lønnesirup.

Helten din beveger seg på en måte som er både seig og uforutsigbar samtidig. En ting er å lage et spill med et sakte, metodisk tempo på kampene, men i tillegg er det noe veldig ukomfortabelt med timingen av knappetrykkene. Det er vanskelig å få figuren din til å adlyde helt elementære kommandoer. 

Å, så du mente å angripe til venstre men du trykka venstre på d-paden akkurat litt for seint? Da må du bare leve med å gjøre en hel kombo ut i luften mens fienden banker deg opp. Å, du ville bruke ultimat-angrepet din på den ene fienden? Vel, du traff den andre fordi det er tilnærmet umulig å sikte.

Ikke en god match?

«Legend of Mana» i sin opprinnelige Playstation-versjon ser vakker ut den dag i dag, med fargerik pikselgrafikk der de små pikselerte figurene er fulle av personlighet. Bossene ser også tøffe ut, med gigantiske sprites som fyller skjermen på en måte som var veldig imponerende i Playstation-dagene.

I denne remasteren av «Legend of Mana» har rollefigurene beholdt det flotte pikselutseendet, men problemet er at alle bakgrunnene er nye og håndtegnede. 

Jeg syns ikke blandingen av håndtegnede bakgrunner og pikselfigurer fungerer. De ser ikke ut som de opptar samme rom, og selv om bakgrunnene isolert sett er godt gjennomførte så matcher de ikke pikselfigurene stilmessig. 

Det hadde vært å foretrekke om det fantes en modus der jeg kunne bytte tilbake til den opprinnelige grafikken, noe som forøvrig nesten har blitt standard for denne typen utgivelser. Hvorfor ikke gi meg valget? Kanskje det skyldes en teknologisk begrensning i porteringen fra Playstation fordi de manglet kildekoden, hva vet jeg.

Musikken, skrevet av legenden Yoko Shimomura som er kjent for blant annet «Street Fighter II» og «Kingdom Hearts», er et derimot et kjempestort pluss. Hennes teft for melodier og arrangementer er som alltid en fryd. Det litt sør-amerikansk-inspirerte lydsporet her, ofte med panfløyter i front i lydbildet, er et realt høydepunkt. Oppsøk det der du ellers oppsøker musikk!

Det er litt nedtur å spille «Legend of Mana». Både «Secret of Mana» og «Seiken Densetsu 3» på Super Nintendo har betraktelig bedre kampsystemer, og jeg er litt overrasket over hvor klønete dette er å spille i forhold til dem. 

Var Playstation-versjonen like seig og vond eller er det et resultat av remasteren? Jeg syns ikke dette holder helt mål, og det er en prøvelse å komme seg gjennom enkelte av de vanskeligere kampene.

Ja, «Legend of Mana» er et eksperimentelt japansk rollespill, men ikke alle eksperiment lykkes. Dette er dessverre et sånt tilfelle. Jeg kan anerkjenne den ikke-lineære narrativet og verdenskartet, men jeg hadde det ikke spesielt moro med spillet fra øyeblikk til øyeblikk. Jeg endte opp med å gå tom for mana.


Se alle podcaster på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Mer om:
No items found.
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Oppsummering
Positivt
Vakre og store pikselfigurer med personlighet Fantastisk lydspor God idé med åpent verdenskart
Negativt
Frustrerende og seigt kampsystem Bakgrunner og pikselfigurer matcher dårlig
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
Går raskt tom for mana.
«The Legend of Mana»
Jostein Hakestad

NWmzLz605e0

(PressFire.no): Er det fair å si at «Mana»-spillene er det sorte fåret i Square Enix sin familie av rollespill? Det er i alle fall en serie som aldri helt har funnet identiteten sin slik «Dragon Quest» og «Final Fantasy» har, i alle fall ikke i samme grad. 

Den foreløpige toppen er etter min mening «Seiken Densetsu 3» - nylig gitt ut i ny 3D-drakt på Switch og PS4 under navnet «Trials of Mana». Det var faktisk en remake av et Super Nintendo-spill, og det er eneste måten å kjøpe spillet på i vesten den dag i dag.

Så kommer vi «Legend of Mana», som opprinnelig ble utgitt på Playstation i 1999 og nå på moderne maskinvare. Jeg syns ikke det treffer helt blink - det har noen interessante ideer som er nye for sjangeren, men et gammeldags kampsystem og noen tvilsomme visuelle valg i denne remasteren gjør dette til en frustrerende opplevelse.

Du former verden

Du vet de verdenskartene som alltid er på første side av fantasybøker? «Legend of Mana» finner sted i en postapokalyptisk verden som har sluttet å eksistere, den er et blankt ark. Du må dermed forme et slikt verdenskart selv basert på artifakter du finner - som du så kan plassere på verdenskartet. 

På den måten kan du velge hvor både byer, dungeons og andre steder skal ligge, og det betyr litt hvor du faktisk legger disse tingene ettersom det påfører ulike effekter på spillet. 

Blant annet påvirker det hvor mye «Mana» som finnes på hvert område, og det låser også opp enkelte events som ellers ikke vil trigges. Det kan føles som en ganske obskur greie å gjette seg frem til, så det å bruke en guide for å se hva som er optimal plassering er ikke noe å skamme seg over.

Spillet er også mindre lineært enn de andre i serien, der rekkefølgen av nivåer er mer valgfri. Handlingen lider dessverre av dette og engasjerte meg ikke slik «Trials of Mana» gjorde. Et narrativ som er enklere å følge hadde vært å foretrekke, men kanskje noen vil sette pris på hvor åpent dette er?

Seig slåssing

Det aller mest frustrerende med spillet er noe som tidligere spill i serien har lykkes veldig godt med, så derfor er det spesielt merkelig her. Jeg snakker om kampsystemet, som foregår i sanntid og ikke turbasert, men likevel føles tregt som sirup. Jeg tuller ikke, det føles som å ta på seg vadestøvler og traske gjennom lønnesirup.

Helten din beveger seg på en måte som er både seig og uforutsigbar samtidig. En ting er å lage et spill med et sakte, metodisk tempo på kampene, men i tillegg er det noe veldig ukomfortabelt med timingen av knappetrykkene. Det er vanskelig å få figuren din til å adlyde helt elementære kommandoer. 

Å, så du mente å angripe til venstre men du trykka venstre på d-paden akkurat litt for seint? Da må du bare leve med å gjøre en hel kombo ut i luften mens fienden banker deg opp. Å, du ville bruke ultimat-angrepet din på den ene fienden? Vel, du traff den andre fordi det er tilnærmet umulig å sikte.

Ikke en god match?

«Legend of Mana» i sin opprinnelige Playstation-versjon ser vakker ut den dag i dag, med fargerik pikselgrafikk der de små pikselerte figurene er fulle av personlighet. Bossene ser også tøffe ut, med gigantiske sprites som fyller skjermen på en måte som var veldig imponerende i Playstation-dagene.

I denne remasteren av «Legend of Mana» har rollefigurene beholdt det flotte pikselutseendet, men problemet er at alle bakgrunnene er nye og håndtegnede. 

Jeg syns ikke blandingen av håndtegnede bakgrunner og pikselfigurer fungerer. De ser ikke ut som de opptar samme rom, og selv om bakgrunnene isolert sett er godt gjennomførte så matcher de ikke pikselfigurene stilmessig. 

Det hadde vært å foretrekke om det fantes en modus der jeg kunne bytte tilbake til den opprinnelige grafikken, noe som forøvrig nesten har blitt standard for denne typen utgivelser. Hvorfor ikke gi meg valget? Kanskje det skyldes en teknologisk begrensning i porteringen fra Playstation fordi de manglet kildekoden, hva vet jeg.

Musikken, skrevet av legenden Yoko Shimomura som er kjent for blant annet «Street Fighter II» og «Kingdom Hearts», er et derimot et kjempestort pluss. Hennes teft for melodier og arrangementer er som alltid en fryd. Det litt sør-amerikansk-inspirerte lydsporet her, ofte med panfløyter i front i lydbildet, er et realt høydepunkt. Oppsøk det der du ellers oppsøker musikk!

Det er litt nedtur å spille «Legend of Mana». Både «Secret of Mana» og «Seiken Densetsu 3» på Super Nintendo har betraktelig bedre kampsystemer, og jeg er litt overrasket over hvor klønete dette er å spille i forhold til dem. 

Var Playstation-versjonen like seig og vond eller er det et resultat av remasteren? Jeg syns ikke dette holder helt mål, og det er en prøvelse å komme seg gjennom enkelte av de vanskeligere kampene.

Ja, «Legend of Mana» er et eksperimentelt japansk rollespill, men ikke alle eksperiment lykkes. Dette er dessverre et sånt tilfelle. Jeg kan anerkjenne den ikke-lineære narrativet og verdenskartet, men jeg hadde det ikke spesielt moro med spillet fra øyeblikk til øyeblikk. Jeg endte opp med å gå tom for mana.


Annonse
Publisert 
Andre artikler om emnet
No items found.
Andre artikler

«The Legend of Mana»

Positivt
Vakre og store pikselfigurer med personlighet Fantastisk lydspor God idé med åpent verdenskart
Negativt
Frustrerende og seigt kampsystem Bakgrunner og pikselfigurer matcher dårlig
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum
Salg/Sales: sales@pressfire.no
dark mode