Annonse
The Last of Us Part II
Kommer trolig til å bli en av de mest polariserende spillutgivelsene på lang tid.

The Last of Us Part II

Kommer trolig til å bli en av de mest polariserende spillutgivelsene på lang tid.
23:49
9:00
Utvikler
Naughty Dog
Utgiver
Sony Interactive Entertainment
Slippdato
19.06.2020
Plattformer
PlayStation 4
Annonse
9:00
23:49
Denne artikkelen er skrevet av vår satire-konsulent Segata Satiro, og følgelig bare bambus.

(PressFire.no): For sju år siden ble PS3-æraen rundet av med det udiskutable mesterverket «The Last of Us». Et postapokalyptisk drama om båndet mellom to skadeskutte sjeler, som dyttet hele spillmediet opp på et nytt nivå - og fortsatt gjenstår som den mest gripende spillopplevelsen jeg har hatt i hele mitt lange liv.

Nå gjør «The Last of Us Part II» akkurat det samme for PS4-generasjonen, og denne fremtidsvisjonen har ikke akkurat blitt mer optimistisk siden sist. Forgjengeren var i seg selv en mørk reise, men bare en pastellfarget sukkerspinnkosetur i forhold til den vi begir oss ut på nå.

En grim gravferd rett inn i mørkets hjerte, om hevnens vesen, psykologiske skader, selvdestruktive impulser og meningsløs død. Mens det første spillet kom som en stor overraskelse er selvfølgelig denne fortsettelsen lastet med store forventninger. De blir hundre prosent innfridd på det tekniske planet, men når det gjelder historiefortelling vil nok meningene bli veldig delte.

Kompromissløs visjon

Etter å ha rundet den rundt 35 timer lange historiedelen kan jeg fortsatt ikke si med sikkerhet om «Part II» er et bedre spill enn forgjengeren, men det er totalt kompromissløst i sin visjon og radikalt annerledes i sine intensjoner. Betydelig mer ambisiøst på absolutt alle plan, og mer kompleks i sine forsøk på å takle vanskelige temaer på en nyansert måte.

Kreativ spill-regissør Neil Druckmann har uttalt at det første spillet dreide seg om kjærlighet, mens del to dreier seg om hat. Det er nok en mer treffsikker beskrivelse enn selv Druckmann kunne ha ant.

Jeg mistenker at en del spillere kommer til å aktivt hate noen av retningene historien tar, særlig dem som mener at identitetspolitikk ikke har noen plass i dataspill. Så for all del, kjør debatt. Ja, flere av de sentrale overraskelsene i historien ble avslørt av lekkasjene i april, av drittsekker som fortjener å bli dasket hardt i skolten med en golfkølle.

Personlig klarte jeg mot alle odds å unngå (de fleste) spoiler-lekkasjene, men de kontroversielle vendingene historien tar vil uansett ikke ha den samme kraften hvis du ser dem på YouTube uten kontekst. For dette er som sagt en reise, og løsrevne bruddstykker vil ikke være i stand til å gi noen et klart inntrykk av helheten. Og uten å si noe mer enn jeg må; man føler virkelig at man har vært igjennom noe etter dette. Noe vondt og vanskelig.

Selv hvis vi ser bort fra lekkasjene er dette en vrien rakker å snakke om i detalj, siden «The Last of Us Part II» går så aktivt inn for å bryte med forventningene og er så totalt historiedrevet. Så tilgi at jeg trår veldig varsomt rundt noen sentrale plottpoeng her. For dem som virkelig har fordypet seg i «The Last of Us»-mytologien kan jeg avsløre at alt starter med den mye omtalte epilogen som ble utelatt fra sceneforestillingen «The Last of Us: One Night Live» – der Joel (Troy Barker) holder sitt løfte om å lære Ellie (Ashley Johnson) å spille gitar, som blir et sentralt element her. Ja, det er faktisk et eget gitarspillesystem her.

Preget av noe dypere

Fem år har passert siden hendelsene i «The Last of Us», og Ellie har vokst opp til å bli en ubekvem nittenåring som liker anime, astronauter og punk-rock. Hun og Joel har slått seg ned i Jackson, Wyoming, i en nybyggerby der en stadig større befolkning lever tilnærmet normale liv forskanset bak høye murer. Utenfor er verden fortsatt overflommet av infiserte soppudyr, som har mutert i flere fargerike varianter. Men den største trusselen er selvfølgelig menneskene. Far-datter-forholdet mellom Ellie og Joel er anstrengt, og preget av noe mye dypere enn bare Ellies tenårige behov for å løsrive seg.

En hvit løgn har forgiftet tilliten mellom dem, og Ellie er ikke i stand til å tilgi at Joel risikerte alt for å redde livet hennes. Avstanden mellom dem er nå så stor at Joel ikke engang aner at Ellie har hatt jentekjærester, eller at hun begynner å bli forelsket i venninnen Dina (Shannon Woodward). En traumatisk hendelse sender Elle ut på et hevntokt til Seattle, drevet av blindt raseri og fortvilelse som får veldig tragiske konsekvenser.

Den paramilitære utbrytergruppen Fireflies klarte aldri å holde løftene om å finne en kur mot Cordyceps-infeksjonen, så folk mistet troen på dem og splintret opp i mer ekstreme fraksjoner. I Seattle herjer kampgruppen Washington Liberation Front (også kjent som Wolves), og de tiltrekker stadig flere rekrutter i krigen mot de religiøse fanatikerne i Seraphites-sekten (kalt Scars). En slags blanding av ISIS og Amishkirken, som angriper utenforstående nådeløst og straffer ulydige disipler med blind vold.

Ellie går til frontalangrep på dem alle, mens et stadig større rollegalleri introduseres. Ellie får hjelp av kompisen Jesse (Stephen A. Chang), møter den unge bueskytteren Lev (Ian Alexander) og Tommy (Jeffrey Pierce) dukker opp igjen. Hun havner dessuten på kollisjonskurs med muskelbunten Abby (Laura Bailey), som Ellie har mer til felles med enn hun aner. Dette er bare opptakten til en selvdestruktiv spiral der fiendebildet blir stadig mer tåkete, lojaliteten er stadig skiftende og perspektivet i konstant forandring.

Bedre enn noe annet på å vekke følelser

Alt viser seg å være så mye større enn du først aner, og så mye mer ambisiøst. Idet man tror historien nærmer seg slutten forflytter den seg til et helt annet sted på kartet. Vi har sannelig mye spennende å snakke om her, så litt synd at vi knapt kan berøre noe av det her og nå, men det «The Last of Us Part II» klarer bedre enn noe annet spill siden forgjengeren er å vekke sterke følelser, selv om de følelsene er vidt forskjellige.

Etter å ha fullført «The Last of Us» satt jeg igjen med en stor klump i halsen, oppriktig rørt over båndet som utviklet seg mellom Joel og Ellie. Etter å ha fullført «Part II» satt jeg igjen utslitt med en skikkelig vond klump i magen; en skam over å ha begått utilgivelige handlinger som fikk meg til å føle meg skitten, overvunnet og ødelagt. Noe som sikkert er akkurat i henhold til intensjonene, så gratulerer til Neil Druckmann og kompani.

Så ja, dette er en historie om hat. Men det er samtidig så mye mer; en tragedie om dyp sorg, bunnløs fortvilelse og definisjonen av ondskap. Om posttraumatiske lidelser, dehumanisering, fanatisme, fiendebilder og ekstremisme. Om å beholde et lite snev av håp i en verden preget av total håpløshet. Om å leve med å ha begått helt forferdelige handlinger, og akseptere konsekvensene av dem.

Om å tilgi det utilgivelige. Og om vold. Dette er en av de mest brutale spillene jeg kan huske å noensinne ha opplevd; til stor del takket være detaljarbeidet som har gått inn i å skildre alle de fargerike måtene man kan lemleste, kveste og skade menneskekroppen. Fingre blir stukket inn i øyeepler, fingre blir tygd av, struper blir kuttet og blod spruter.

Hvis du har lyst til å se hva som skjer med en arm som blir knust med hammer (komplett med hvordan bruddskadene utvikler seg i ettertid), så er dette virkelig en festforestilling. På veien påføres Ellie så mange alvorlige skader at det strekker troverdigheten at hun klarer å overleve dem, men det ser ut til at Naughty Dog rådførte seg med legepersonell for å forsikre at de er gjengitt på en medisinsk korrekt måte.

Pasifistisk ultravold

Det er imidlertid et klart poeng med å skildre voldsomhetene på en så ubehagelig måte; noe som tvinger oss til å stille spørsmål til handlingene vi utfører og plugger seg rett inn i nøkkeltemaene i historien. Druckmann har åpenbare ambisjoner om å si noe om hvordan vi forholder oss til drap i spill, og ute i virkeligheten. At vi alle kan få oss til å utføre helt avskyelige handlinger hvis vi innbiller oss at menneskene vi angriper er annerledes fra oss selv, og blindes av vårt hat mot dem.

Å pakke inn et pasifistisk antivoldsbudskap inn i et spill som legger så enorm flid i å skildre personskader er muligens en smule hyklersk, men det føles oppviglersk at Naughty Dog benytter spillmekanikken både som et våpen mot spilleren, og er en så sentral del av den underliggende historiefortellingen.

Naughty Dog tyr til noen skitne triks her, for å forsikre at vi blir konfrontert med konsekvensene av voldsomhetene. Alle fiendene er for eksempel utstyrt med navn, og vi hører stadig at vennene deres reagere med sjokk og fortvilelse når de blir drept. Noen er åpenlyst onde mennesker som gjør seg mer enn fortjent til en kniv i halsen, men mange er knapt mer enn naive ungdommer som bare følger dårlige ledere.

Perspektivet forandrer seg, og folk vi har slaktet viser seg å være helt alminnelige mennesker med håp, fremtidsdrømmer og gode intensjoner. Noen av disse grepene er manipulative, men unektelig effektive. Og ville ha vært enda mer effektive hvis «The Last of Us Part II» ikke var så totalt historiedrevet, og stadig tvinger oss inn i situasjoner der vold er den eneste løsningen.

I de åpne områdene skal det angivelig være mulig å snike seg rundt uten å kverke noen (selv om det er skikkelig vrient), men for å drive historien fremover er de fleste valg allerede tatt for oss. For oss dyrevenner er det mest ubehagelige elementet vakthundene, som kan snuse opp Ellie og umiddelbart går rett i strupen på henne. Å først presse oss til å brutalt slakte schæferhunder i selvforsvar med øks mens eieren skriker fortvilet, og senere sende oss gjennom sekvenser der vi kaster ball og koser med de samme hundene, det er direkte sadistisk. Men igjen, veldig effektivt.

I detaljene

Teknisk sett er dessuten dette litt av en kraftpakke; og det er ikke vanskelig å skjønne at Naughty Dog-staben ble presset til bristepunktet for å få spillmekanikken opp på det nivået vi opplever her. Vi får håpe de får en klekkelig bonus etter dette. Særlig Ellies smidige bevegelser er oppriktig imponerende, med så sømløse overganger at vi knapt rekker å registrere det enorme arbeidet som ligger bak alt sammen.

Den kunstige intelligensen på ikke-spillbare figurer virker mer finslipt; allierte tar en mer proaktiv del i basketakene, og kan faktisk være hjelpsomme (fremfor å bare virre målløst i veien uten å bli sett av fiendene, som Ellie stadig gjorde i første spill).

Mens motstanderne oppfører seg mer taktisk, og tilpasser seg nye situasjoner uten problemer. Motion capture-skuespillet er helt uten sidestykke her, og fanger opp nyanser selv ikke forgjengeren var i stand til. Absolutt ingen andre i bransjen gjør dette bedre enn Naughty Dog, og det er nærmest selvskrevet at «The Last of Us Part II» sikkert vil se enda bedre ut når den unngåelige remasteren dukker opp til PS5 i nær fremtid.

Dette er fortsatt ikke en vidåpen verden, men de avgrensede områdene er betydelig større nå og skjuler en del hemmeligheter. Mye av tiden går med til å samle opp ressurser, så det lønner seg å snoke rundt for å finne skjulte rom og bygninger.

Menysystemet er mer strømlinjeformet, utvalget av våpen bredere og oppgraderingene litt dypere. Og ja, vi får nok av intense basketak med et bredt utvalg av soppmutanter, i tråd med dem vi opplevde i forrige spill.

Men uansett hvor bra «The Last of Us Part II» fungerer som et actionspill, og hvor tilfredsstillende det måtte være å snike seg rundt for å avlive «clickers», så er det ikke sånt som virkelig fester seg. De scenene som etterlater sterkest inntrykk er de varsomme, lavmælte øyeblikkene mellom personer vi bryr seg om. Og til tross for alle de oppriktig opprivende hendelsene som utspiller seg i «Part II» får vi heldigvis også flere lysglimt.

En samtale mot slutten er så rørende som noe vi opplevde i forgjengeren, og en hjertevarm scene der de feirer fødselsdag sammen i ruinene av Wyoming Museum of Science and Technology er en av mine favorittscener fra noe spill. Fans av A-ha vil også få en glad overraskelse.

For mye for enkelte?

Men likevel, det er vanskelig å komme unna at dette er en ekstremt dyster spillopplevelse, og jeg mistenker at denne eksistensielle håpløsheten vil bli i meste laget for dem som kanskje ikke først og fremst spiller for å bli lei seg.

«The Last of Us Part II» kommer trolig til å bli en av de mest polariserende spillutgivelsene på lang tid, som de fleste kommer til å ha sterke meninger om. Særlig dem som bruker «woke» og «SJW» som skjellsord, mens de fråder av impotent raseri over at hovedpersonen er en lesbisk pike. Bare vent til de oppdager at en av de sentrale bifigurene viser seg å være en transperson!

Det er selvfølgelig langt flere årsaker til at dette kommer til å skape kontroverser, men du skaper ikke mesterverk uten å ta kreative risker. Og det skal Neil Druckmann og co virkelig ha; «The Last of Us Part II» er kompromissløs i sitt ambisjonsnivå, og tar virkelig noen kreative risker.

Det er forresten verdt å nevne at en sentral historietråd som introduseres sent i spillet etterlates i løse luften, noe som enten betyr at den spares til en planlagt DLC-utvidelse i stil med «Left Behind», eller muligens vil være et sentralt tema i et tredje spill.

Neil Druckmann har allerede uttalt at han ikke er fremmed for å lage en fortsettelse, og en HBO-serie er under planlegging. Så selv om dette føles som et endepunkt for flere av de sentrale personene, er det neppe helt slutten.

Noe sier meg at dette er planlagt som en trilogi, og at historien vil kulminere med «The Last of Us Part III». Hvorvidt vi må vente sju år til gjenstår å se, sammen med akkurat hvor nære vår egen virkelighet spillets postapokalyptiske verden kommer innen den tid. Neil Druckmann og kompani prøver virkelig å presse grensene for hva spillmediet kan være, og skaper et følelsesmessig engasjement ingen andre er i nærheten av å oppnå.

At de følelsene denne gangen er så vonde, vanskelige og deprimerende kan være en dealbreaker for noen, men er du forberedt på å bli traumatisert er dette en krevende spillopplevelse som setter dype spor. Ingen som fullfører denne historien vil bli etterlatt likegyldige, det kan jeg garantere!

«The Last of Us Part II» slippes til PS4 19. juni.

Se alle podcaster på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Oppsummering
Positivt
En ambisiøs fortsettelse som blåser alt opp til et enda større nivå, og forteller en historie som ikke kommer til å etterlate noen uberørte.
Negativt
Så grim at den burde komme utstyrt med en trigger-advarsel, og absolutt ingens definisjon av lettfordøyelig underholdning. Spillmekanikken skurrer tidvis litt med budskapet.
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
Kommer trolig til å bli en av de mest polariserende spillutgivelsene på lang tid.
The Last of Us Part II
Espen Svenningsen Rambøl

(PressFire.no): For sju år siden ble PS3-æraen rundet av med det udiskutable mesterverket «The Last of Us». Et postapokalyptisk drama om båndet mellom to skadeskutte sjeler, som dyttet hele spillmediet opp på et nytt nivå - og fortsatt gjenstår som den mest gripende spillopplevelsen jeg har hatt i hele mitt lange liv.

Nå gjør «The Last of Us Part II» akkurat det samme for PS4-generasjonen, og denne fremtidsvisjonen har ikke akkurat blitt mer optimistisk siden sist. Forgjengeren var i seg selv en mørk reise, men bare en pastellfarget sukkerspinnkosetur i forhold til den vi begir oss ut på nå.

En grim gravferd rett inn i mørkets hjerte, om hevnens vesen, psykologiske skader, selvdestruktive impulser og meningsløs død. Mens det første spillet kom som en stor overraskelse er selvfølgelig denne fortsettelsen lastet med store forventninger. De blir hundre prosent innfridd på det tekniske planet, men når det gjelder historiefortelling vil nok meningene bli veldig delte.

Kompromissløs visjon

Etter å ha rundet den rundt 35 timer lange historiedelen kan jeg fortsatt ikke si med sikkerhet om «Part II» er et bedre spill enn forgjengeren, men det er totalt kompromissløst i sin visjon og radikalt annerledes i sine intensjoner. Betydelig mer ambisiøst på absolutt alle plan, og mer kompleks i sine forsøk på å takle vanskelige temaer på en nyansert måte.

Kreativ spill-regissør Neil Druckmann har uttalt at det første spillet dreide seg om kjærlighet, mens del to dreier seg om hat. Det er nok en mer treffsikker beskrivelse enn selv Druckmann kunne ha ant.

Jeg mistenker at en del spillere kommer til å aktivt hate noen av retningene historien tar, særlig dem som mener at identitetspolitikk ikke har noen plass i dataspill. Så for all del, kjør debatt. Ja, flere av de sentrale overraskelsene i historien ble avslørt av lekkasjene i april, av drittsekker som fortjener å bli dasket hardt i skolten med en golfkølle.

Personlig klarte jeg mot alle odds å unngå (de fleste) spoiler-lekkasjene, men de kontroversielle vendingene historien tar vil uansett ikke ha den samme kraften hvis du ser dem på YouTube uten kontekst. For dette er som sagt en reise, og løsrevne bruddstykker vil ikke være i stand til å gi noen et klart inntrykk av helheten. Og uten å si noe mer enn jeg må; man føler virkelig at man har vært igjennom noe etter dette. Noe vondt og vanskelig.

Selv hvis vi ser bort fra lekkasjene er dette en vrien rakker å snakke om i detalj, siden «The Last of Us Part II» går så aktivt inn for å bryte med forventningene og er så totalt historiedrevet. Så tilgi at jeg trår veldig varsomt rundt noen sentrale plottpoeng her. For dem som virkelig har fordypet seg i «The Last of Us»-mytologien kan jeg avsløre at alt starter med den mye omtalte epilogen som ble utelatt fra sceneforestillingen «The Last of Us: One Night Live» – der Joel (Troy Barker) holder sitt løfte om å lære Ellie (Ashley Johnson) å spille gitar, som blir et sentralt element her. Ja, det er faktisk et eget gitarspillesystem her.

Preget av noe dypere

Fem år har passert siden hendelsene i «The Last of Us», og Ellie har vokst opp til å bli en ubekvem nittenåring som liker anime, astronauter og punk-rock. Hun og Joel har slått seg ned i Jackson, Wyoming, i en nybyggerby der en stadig større befolkning lever tilnærmet normale liv forskanset bak høye murer. Utenfor er verden fortsatt overflommet av infiserte soppudyr, som har mutert i flere fargerike varianter. Men den største trusselen er selvfølgelig menneskene. Far-datter-forholdet mellom Ellie og Joel er anstrengt, og preget av noe mye dypere enn bare Ellies tenårige behov for å løsrive seg.

En hvit løgn har forgiftet tilliten mellom dem, og Ellie er ikke i stand til å tilgi at Joel risikerte alt for å redde livet hennes. Avstanden mellom dem er nå så stor at Joel ikke engang aner at Ellie har hatt jentekjærester, eller at hun begynner å bli forelsket i venninnen Dina (Shannon Woodward). En traumatisk hendelse sender Elle ut på et hevntokt til Seattle, drevet av blindt raseri og fortvilelse som får veldig tragiske konsekvenser.

Den paramilitære utbrytergruppen Fireflies klarte aldri å holde løftene om å finne en kur mot Cordyceps-infeksjonen, så folk mistet troen på dem og splintret opp i mer ekstreme fraksjoner. I Seattle herjer kampgruppen Washington Liberation Front (også kjent som Wolves), og de tiltrekker stadig flere rekrutter i krigen mot de religiøse fanatikerne i Seraphites-sekten (kalt Scars). En slags blanding av ISIS og Amishkirken, som angriper utenforstående nådeløst og straffer ulydige disipler med blind vold.

Ellie går til frontalangrep på dem alle, mens et stadig større rollegalleri introduseres. Ellie får hjelp av kompisen Jesse (Stephen A. Chang), møter den unge bueskytteren Lev (Ian Alexander) og Tommy (Jeffrey Pierce) dukker opp igjen. Hun havner dessuten på kollisjonskurs med muskelbunten Abby (Laura Bailey), som Ellie har mer til felles med enn hun aner. Dette er bare opptakten til en selvdestruktiv spiral der fiendebildet blir stadig mer tåkete, lojaliteten er stadig skiftende og perspektivet i konstant forandring.

Bedre enn noe annet på å vekke følelser

Alt viser seg å være så mye større enn du først aner, og så mye mer ambisiøst. Idet man tror historien nærmer seg slutten forflytter den seg til et helt annet sted på kartet. Vi har sannelig mye spennende å snakke om her, så litt synd at vi knapt kan berøre noe av det her og nå, men det «The Last of Us Part II» klarer bedre enn noe annet spill siden forgjengeren er å vekke sterke følelser, selv om de følelsene er vidt forskjellige.

Etter å ha fullført «The Last of Us» satt jeg igjen med en stor klump i halsen, oppriktig rørt over båndet som utviklet seg mellom Joel og Ellie. Etter å ha fullført «Part II» satt jeg igjen utslitt med en skikkelig vond klump i magen; en skam over å ha begått utilgivelige handlinger som fikk meg til å føle meg skitten, overvunnet og ødelagt. Noe som sikkert er akkurat i henhold til intensjonene, så gratulerer til Neil Druckmann og kompani.

Så ja, dette er en historie om hat. Men det er samtidig så mye mer; en tragedie om dyp sorg, bunnløs fortvilelse og definisjonen av ondskap. Om posttraumatiske lidelser, dehumanisering, fanatisme, fiendebilder og ekstremisme. Om å beholde et lite snev av håp i en verden preget av total håpløshet. Om å leve med å ha begått helt forferdelige handlinger, og akseptere konsekvensene av dem.

Om å tilgi det utilgivelige. Og om vold. Dette er en av de mest brutale spillene jeg kan huske å noensinne ha opplevd; til stor del takket være detaljarbeidet som har gått inn i å skildre alle de fargerike måtene man kan lemleste, kveste og skade menneskekroppen. Fingre blir stukket inn i øyeepler, fingre blir tygd av, struper blir kuttet og blod spruter.

Hvis du har lyst til å se hva som skjer med en arm som blir knust med hammer (komplett med hvordan bruddskadene utvikler seg i ettertid), så er dette virkelig en festforestilling. På veien påføres Ellie så mange alvorlige skader at det strekker troverdigheten at hun klarer å overleve dem, men det ser ut til at Naughty Dog rådførte seg med legepersonell for å forsikre at de er gjengitt på en medisinsk korrekt måte.

Pasifistisk ultravold

Det er imidlertid et klart poeng med å skildre voldsomhetene på en så ubehagelig måte; noe som tvinger oss til å stille spørsmål til handlingene vi utfører og plugger seg rett inn i nøkkeltemaene i historien. Druckmann har åpenbare ambisjoner om å si noe om hvordan vi forholder oss til drap i spill, og ute i virkeligheten. At vi alle kan få oss til å utføre helt avskyelige handlinger hvis vi innbiller oss at menneskene vi angriper er annerledes fra oss selv, og blindes av vårt hat mot dem.

Å pakke inn et pasifistisk antivoldsbudskap inn i et spill som legger så enorm flid i å skildre personskader er muligens en smule hyklersk, men det føles oppviglersk at Naughty Dog benytter spillmekanikken både som et våpen mot spilleren, og er en så sentral del av den underliggende historiefortellingen.

Naughty Dog tyr til noen skitne triks her, for å forsikre at vi blir konfrontert med konsekvensene av voldsomhetene. Alle fiendene er for eksempel utstyrt med navn, og vi hører stadig at vennene deres reagere med sjokk og fortvilelse når de blir drept. Noen er åpenlyst onde mennesker som gjør seg mer enn fortjent til en kniv i halsen, men mange er knapt mer enn naive ungdommer som bare følger dårlige ledere.

Perspektivet forandrer seg, og folk vi har slaktet viser seg å være helt alminnelige mennesker med håp, fremtidsdrømmer og gode intensjoner. Noen av disse grepene er manipulative, men unektelig effektive. Og ville ha vært enda mer effektive hvis «The Last of Us Part II» ikke var så totalt historiedrevet, og stadig tvinger oss inn i situasjoner der vold er den eneste løsningen.

I de åpne områdene skal det angivelig være mulig å snike seg rundt uten å kverke noen (selv om det er skikkelig vrient), men for å drive historien fremover er de fleste valg allerede tatt for oss. For oss dyrevenner er det mest ubehagelige elementet vakthundene, som kan snuse opp Ellie og umiddelbart går rett i strupen på henne. Å først presse oss til å brutalt slakte schæferhunder i selvforsvar med øks mens eieren skriker fortvilet, og senere sende oss gjennom sekvenser der vi kaster ball og koser med de samme hundene, det er direkte sadistisk. Men igjen, veldig effektivt.

I detaljene

Teknisk sett er dessuten dette litt av en kraftpakke; og det er ikke vanskelig å skjønne at Naughty Dog-staben ble presset til bristepunktet for å få spillmekanikken opp på det nivået vi opplever her. Vi får håpe de får en klekkelig bonus etter dette. Særlig Ellies smidige bevegelser er oppriktig imponerende, med så sømløse overganger at vi knapt rekker å registrere det enorme arbeidet som ligger bak alt sammen.

Den kunstige intelligensen på ikke-spillbare figurer virker mer finslipt; allierte tar en mer proaktiv del i basketakene, og kan faktisk være hjelpsomme (fremfor å bare virre målløst i veien uten å bli sett av fiendene, som Ellie stadig gjorde i første spill).

Mens motstanderne oppfører seg mer taktisk, og tilpasser seg nye situasjoner uten problemer. Motion capture-skuespillet er helt uten sidestykke her, og fanger opp nyanser selv ikke forgjengeren var i stand til. Absolutt ingen andre i bransjen gjør dette bedre enn Naughty Dog, og det er nærmest selvskrevet at «The Last of Us Part II» sikkert vil se enda bedre ut når den unngåelige remasteren dukker opp til PS5 i nær fremtid.

Dette er fortsatt ikke en vidåpen verden, men de avgrensede områdene er betydelig større nå og skjuler en del hemmeligheter. Mye av tiden går med til å samle opp ressurser, så det lønner seg å snoke rundt for å finne skjulte rom og bygninger.

Menysystemet er mer strømlinjeformet, utvalget av våpen bredere og oppgraderingene litt dypere. Og ja, vi får nok av intense basketak med et bredt utvalg av soppmutanter, i tråd med dem vi opplevde i forrige spill.

Men uansett hvor bra «The Last of Us Part II» fungerer som et actionspill, og hvor tilfredsstillende det måtte være å snike seg rundt for å avlive «clickers», så er det ikke sånt som virkelig fester seg. De scenene som etterlater sterkest inntrykk er de varsomme, lavmælte øyeblikkene mellom personer vi bryr seg om. Og til tross for alle de oppriktig opprivende hendelsene som utspiller seg i «Part II» får vi heldigvis også flere lysglimt.

En samtale mot slutten er så rørende som noe vi opplevde i forgjengeren, og en hjertevarm scene der de feirer fødselsdag sammen i ruinene av Wyoming Museum of Science and Technology er en av mine favorittscener fra noe spill. Fans av A-ha vil også få en glad overraskelse.

For mye for enkelte?

Men likevel, det er vanskelig å komme unna at dette er en ekstremt dyster spillopplevelse, og jeg mistenker at denne eksistensielle håpløsheten vil bli i meste laget for dem som kanskje ikke først og fremst spiller for å bli lei seg.

«The Last of Us Part II» kommer trolig til å bli en av de mest polariserende spillutgivelsene på lang tid, som de fleste kommer til å ha sterke meninger om. Særlig dem som bruker «woke» og «SJW» som skjellsord, mens de fråder av impotent raseri over at hovedpersonen er en lesbisk pike. Bare vent til de oppdager at en av de sentrale bifigurene viser seg å være en transperson!

Det er selvfølgelig langt flere årsaker til at dette kommer til å skape kontroverser, men du skaper ikke mesterverk uten å ta kreative risker. Og det skal Neil Druckmann og co virkelig ha; «The Last of Us Part II» er kompromissløs i sitt ambisjonsnivå, og tar virkelig noen kreative risker.

Det er forresten verdt å nevne at en sentral historietråd som introduseres sent i spillet etterlates i løse luften, noe som enten betyr at den spares til en planlagt DLC-utvidelse i stil med «Left Behind», eller muligens vil være et sentralt tema i et tredje spill.

Neil Druckmann har allerede uttalt at han ikke er fremmed for å lage en fortsettelse, og en HBO-serie er under planlegging. Så selv om dette føles som et endepunkt for flere av de sentrale personene, er det neppe helt slutten.

Noe sier meg at dette er planlagt som en trilogi, og at historien vil kulminere med «The Last of Us Part III». Hvorvidt vi må vente sju år til gjenstår å se, sammen med akkurat hvor nære vår egen virkelighet spillets postapokalyptiske verden kommer innen den tid. Neil Druckmann og kompani prøver virkelig å presse grensene for hva spillmediet kan være, og skaper et følelsesmessig engasjement ingen andre er i nærheten av å oppnå.

At de følelsene denne gangen er så vonde, vanskelige og deprimerende kan være en dealbreaker for noen, men er du forberedt på å bli traumatisert er dette en krevende spillopplevelse som setter dype spor. Ingen som fullfører denne historien vil bli etterlatt likegyldige, det kan jeg garantere!

«The Last of Us Part II» slippes til PS4 19. juni.

Annonse
Publisert 
Andre artikler om emnet
No items found.
Andre artikler

The Last of Us Part II

Positivt
En ambisiøs fortsettelse som blåser alt opp til et enda større nivå, og forteller en historie som ikke kommer til å etterlate noen uberørte.
Negativt
Så grim at den burde komme utstyrt med en trigger-advarsel, og absolutt ingens definisjon av lettfordøyelig underholdning. Spillmekanikken skurrer tidvis litt med budskapet.
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum
Salg/Sales: sales@pressfire.no
dark mode