(PressFire.no): Det har alltid ligget en overtone i Krillbites kreasjoner, som lyser av ønsket om å formidle noe viktig, noe spesielt, eller noe som tar tak i spillerens forundringssans og sender den på nye veier.

I «Sunlight» har de fått det til, i større grad enn de aller fleste andre spillstudioer i verden. Det er ikke snakk om en stor nyvinning; «Sunlight» er en tradisjonell litterær opplevelse av den tungleste, men dyptgripende sorten, pluss en nydelig spaseringssimulator som illustrasjon.

Er du klar?

Jeg har runna «Sunlight» to ganger, og det tok meg omtrent en time til sammen. Andre gang gjorde jeg det riktig. Som med en god novelle, er dette en opplevelse man bør være i ro og fred til å gjennomføre.

Spillet spør deg: Er du klar? Er du avslappet? Du starter spillet når du kan svare ja, og så tar det deg på gåtur gjennom en impresjonistisk, liten hundremeterskog der trærne forteller en historie om en person som har opplevd det man i moderne termer kaller egodød – eller, på norsk, en ut-av-deg-sjæl-opplevelse.  Det samme som de aller fleste religioner på et eller annet nivå eller på en aller annen måte opphøyer som en ypperste tilstand, og som folk søker etter gjennom meditasjon eller kjemiske stimuli.

I så måte har «Sunlight» filosofisk klangbunn i det beste spillet fra 2017, og kanskje gjennom tidene (i min bok), «Everything» av David OReilly. Likevel er Krillbites lille vandring et vesensforskjellig uttrykk.

Der «Everything» simulerer og forklarer Alan Watts filosofiske syn på hvorfor egodød er viktig og sunt, er «Sunlight» en kunstnerisk skildring av selve opplevelsen.

Poesi

«Sunlight» er på sitt beste i samspillet mellom poetiske virkemidler og den illustrative skogen der trærne forteller historien med forskjellige stemmer med forskjellige kjønn og dialekter. Går du nærme ett tre, får du høre en gammel, britisk mann, mens du i bakgrunnen hører neste tre, som er en ung jente med amerikansk aksent. De er alle ett, og snakker i samme tempo og rytme, med de samme setningene og ordene.

Dette miljøet, når det står opp mot ordene som blir sagt, skaper et tolkningsrom jeg må strekke meg for å få mening ut av. Ikke fordi det er meningsløst, men fordi poesien i sin essens prøver å sette ord på noe vi ikke har gode ord for i dagligtale.

Samtidig er det også i den poetiske tilnærmingen at «Sunlight» har et formidlingsproblem. Jeg får enorm glede av det, men kan se for meg at det vil være en tanke uhåndgripelig dersom det skal stå for et første møte med tematikken. I verste fall vil «Sunlight kunne tolkes som en historie om en person som slikker kvae av et tre (som vedkommede gjør) og er på syretripp mens vi går i skogen og plukker blomster (som man også gjør).

Likevel vil jeg framholde at «Sunlight» er noe av det beste, og definitivt det beste (kanskje eneste?) i sin sjanger som er kommet fra norsk spillindustri. Sørg for å være alene med dette spillet, og demp belysningen i stua, tenn røkelse og stearinlys, drikk kakao. Om det ikke kommuniserer øyeblikkelig, spill det to ganger. Eller fire.

‍