(PressFire.no): Universet. En uendelighet av stjerner og planeter.
Samtidig en uendelighet av lasteskjermer, dører, prosedyregenererte baser og tekniske skavanker.
Så velkommen til «Starfield». Bethesdas mest ambisiøse, kostbare og omfangsrike spillopplevelse noensinne, og deres første nye merkevare på et kvart århundre. De har hatt en turbulent tid siden «Fallout 76» ble sluppet, og mye står på spill.
I 2021 punget Microsoft ut i overkant av 81 milliarder kroner for Bethesdas moderskip ZeniMax Media, og hittil har de ikke fått kjempestor uttelling for den utgiftsposten (host! «Redfall» host!). Så en tung bagasje hviler på skuldrene til «Starfield». Dette er en skikkelig stor begivenhet for oss som elsker (de fleste) Bethesda-spill, og fortsatt jevnlig vender tilbake til «Skyrim» som en trygg frihavn i turbulent farvann.
Men med så store forventninger kommer selvsagt skuffelsene snikende, og det er vanskelig å påstå at «Starfield» er alt vi håpet på. Så ja. Blandende følelser. Todd Howard, spillverdenens motsvarighet til Tom Cruise, har selv beskrevet dette som «Skyrim in space» - men det er en temmelig dritt sammenlikning.
Det er mer «Daggerfall in space», med alt det innebærer.
The Final Frontier
Men først av alt og for ordens skyld: Bethesdas presseavdeling holdt bevisst igjen PressFires anmelderkopi av «Starfield», i et utslag av spektakulær smålighet - men jeg akter selvsagt ikke å senke meg ned til deres lave nivå ved å la det påvirke inntrykket av spillet i noen retninger.
Det har imidlertid forsinket denne anmeldelsen grådig, men for å være rettferdig ville vi neppe ha klart å horve igjennom alt «Starfield» har å tilby selv hvis anmelderkopien kom et halvår før release-datoen.
Dette er et gigantisk spill, selv i forhold til hvordan «åpen verden»-sjangeren har blitt stadig mer omfangsrik og tidkrevende i de tolv årene som har passert siden «Skyrim» ble sluppet.
Så nei, jeg har selvsagt ikke rukket å besøke alle de tusen planetene som er tilgjengelig i denne galaksen, og har heller ikke fordypet meg i alt romskip- og basebygging-mekanikkene har å by på. Ikke engang tatt et dypdykk i «New Game+»-opsjonene, som (uten å spoile noe) Bethesda har funnet en snedig vri på.
På dette tidspunktet har de fleste fått rikelig tid til å utforske «Starfield» på egen hånd, men ingen av oss har fått tid til å utforske alt spillet har å by på. Og desto mer tid man investerer i dette universet, desto tydeligere kommer kvalitetene frem. Sammen med svakhetene. Ja, det er ting som er grundig skuffende her; skuffende, frustrerende og direkte uholdbart i et spill som slippes i 2023. Men det er samtidig sannelig lenge siden jeg har blitt så hekta på et spill.
Captain's Log
Jeg har aldri helt skjønt meg på folk som klager over at spill blir for svære, som om det er en negativ ting at utviklere virkelig tilbyr valuta for pengene – fremfor å loppe oss med kyniske mikrotransaksjoner, «spill som service»-narrestreker og alltid online-bullshit.
Men det er unektelig en utfordring å summere opp spillopplevelser som er så digre at de blir subjektive. Det jeg har opplevd i løpet av mine hundre pluss timer med «Starfield» vil trolig være ganske annerledes enn dine.
Så her er en kondensert loggbok fra mine eventyr om bord stjerneskipet Narwhal (pluss et par dusin andre romskip som ble kjøpt, stjålet, funnet, donert og solgt under den lange ferden gjennom kosmos).
Jeg velger å spare min karriere som hensynsløs rompirat til en fremtidig gjennomkjøring. Så i denne runden er kaptein Espen en empatisk «Space Scoundrel» med to levende foreldre, et luksuriøst drømmehjem og et ubetalt husbanklån. Temmelig langt unna meg selv, på de aller fleste måter bortsett fra gjelden.
Man har også muligheten til å velge «Adoring Fan», der den rumpeslikkende plageånden fra «Oblivion» dukker opp som kumpan (stemmeleggeren Craig Sechler er også tilbake). Noe som sikkert er mye moro i et par timer, og deretter skikkelig irriterende i flere hundre timer.
Så ingen fan for meg.
A good day to die
Året er 2330, og den privatfinansierte spaceutforsker-organisasjonen Constellation får nyheten om at en gruvearbeider på planeten Vecteria har opplevd psykedeliske visjoner etter å funnet mystisk gjenstand under arbeidet – som er en del av en større mekanisme, og etter alt å dømme er forbundet til en fremmed sivilisasjon.
Constellation-lederen Sarah Morgan føler det mest naturlige valget er å rekruttere denne gruvearbeideren som en nytt medlem, og blir med ut i verdensrommet for å skyte flere tusen rompirater og religiøse ekstremister rett i fjeset mens man ransaker dem for verdisaker.
Som Carl Sagan engang sa: «Extinction is the rule. Survival is the exception». Så skyt alt som rører seg, og stjel alt de eier.
Dette er opptakten til en vidtspennende romodysse, men første punkt på dagsordenen for min del er å makse ut bærevekt-ferdighetene fortest mulig - siden mye av min tid i Bethesda-spill tradisjonelt går med til å drasse alt som ikke er spikret fast frem og tilbake til butikker for å selge alt.
Og selv om jeg prøver å være en anstendig, hjelpsom og lovlydig astronautaspirant er jeg ikke fremmed for å naske litt om sjansen byr seg. Eller selge illegalt smuglergods til den lokale handelsorganisasjonen på «The Den» i Wolf-systemet; et av de få områdene der myndighetene ikke skanner skipet etter ulovlig last før man lander.
Forskjellige kumpaner
Jeg velger å se på meg selv som en sjarmerende space-rabagast med fleksibel moral og noen kvikke replikker på lur, men oppdager fort at Sarah Morgan hater fjasete kommentarer med intens lidenskap. I tillegg til det meste som er moro, sånn ellers.
Hun finner det meste jeg sier og gjør skikkelig usjarmerende, blir ofte sur uten at jeg skjønner hvorfor og kan forsvinne i timevis uten at jeg aner hvor hun har blitt av. Så Sarah er til forveksling lik de fleste av eksene mine, og en åpenbar romantisk partner.
I et ukarakteristisk utslag av personlig vekst velger jeg å trosse mine selvdestruktive instinkter og innleder isteden et forhold til kumpanen Andreja. Hun er kledelig kynisk og skeptisk mot autoriteter, har en behagelig stemme og mer kompatibel personlighet - til tross for sine religiøse tilbøyeligheter.
Sånn som handlingen i «Starfield» utvikler seg (no spoilers!) viser det seg å være et smart valg. Jeg vil anbefale at man følger hovedhistorien et stykke på vei før man drar ut for å utforske verdensrommet på egen hånd, siden det åpner opp noen viktige elementer som spiller en sentral rolle i utforskningen. Inklusive kosmiske superkrefter som ikke er det spor som drageropene i «Skyrim» i det hele tatt, så det behøver du ikke engang tenke på. Neida.
Forresten kult at Bethesda har kommet opp med en ny vri på låsdirkingen, som fungerer overraskende bra.
Sideoppdrag inn i evigheten
Historiekampanjen byr på sine skruballer, noen morsomme avstikkere og vanskelige veivalg, men de beste øyeblikkene kommer som vanlig fra sideoppdragene man snubler over i forbifarten.
I løpet av mine uker med «Starfield» har jeg blant annet kjøpt kaffe til solsystemets mest sprudlende vaktmester. Jeg har reddet NASAs romsonde Juno, som har utviklet selvbevissthet. Hjulpet en DJ-stjerne med Björk-aksent med å finne en stjålet mixtape. Prøvd å bestikke guvernøren av Mars, og tredd på meg et monsterkostyme for å skremme vettet av museumsturister på Titan.
Jeg har hjulpet en ensom jentunge med å henge opp tegninger av en intergalaktisk frosk. Stjålet flere piratskip, rekvirert malerier for en kriminell kunsthandler, jobbet som torpedo for en bank, løst en mordsak og kvittet meg med et par støvler som er rammet av en forbannelse. Tatt meg en ukes strandferie på det tropiske luksushotellet Paradiso, kledd ut partneren Andrjea i en liten bikini, etterforsket en potensiell rominvasjon og plukket opp saus. Blitt pågrepet for smugling, og sendt deep, deep undercover blant space-pirater.
Jeg har dratt innom jorden for å besøke ruinene av pyramidene i Egypt, og robbet et kasino i vektløs tilstand. Ruset meg på syntetisk dop i Astral Lounge-nattklubben i Neon, rett foran fjesene til foreldrene mine. Se mamma, jeg er høy som en drage ikledd et lilla dansekostyme og matchende partyhatt!
Jeg har dessuten brukt opp alle sparepengene mine på å kjøpe de tre feteste romskipene i solsystemet.
Så alt i alt mye moro!
Enormt og gjentakende
Det er en overveldende mengde innhold her, langt mer enn noe menneske vil være i stand til å oppdage etter én gjennomkjøring (og, så vidt jeg har klart å måle, mer enn i både «Skyrim» og «Fallout»-serien) – men en god tommelfingerregel er å ta seg tid til å snakke med alle figurer som har et navn (fremfor bare en generell beskrivelse).
De fleste kan enten tilby sideoppdrag, viktig info eller eventuelt rekrutteres som kumpaner. I tillegg kan man finne mer generiske oppdrag på diverse terminaler, og folk som sender deg ut på en endeløs rekke av prosedyregenererte «hent dings eller drep noen»-oppdrag som blir monotone i lengden.
Det samme blir dessverre selve bærebjelken i «Starfield»: sjansen til å utforske verdensrommet. Som fryktet kommer Todd Howards løfte om over tusen vidåpne planeter med sine åpenbare begrensinger og en svær asterisk.
Ja, man kan i teorien lande hvor man vil på disse planetene, og flere har en variert, prosedyregenerert flora og fauna - som kan skannes for ekstra profitt. Men det er langt mellom severdighetene på disse planetene, som stort sett består av en håndfull aktiviteter og attraksjoner som gjentas i det uendelige med få variasjoner. Som regel vil du finne en hule, en forlatt base befolket av pirater, sporadiske bosetninger, kanskje et romskip som kan stjeles eller noen naturfenomener. That’s it.
Oppdagelsesferden uteblir
En helt grei måte å høste erfaringspoeng, mineraler og gjenstander som kan selges, men gjentakelsene gnager grådig på entusiasmen. Identiske piratbaser dukker opp så ofte at du kjapt vil klare å lære deg utenat hvor alt er, helt ned til innholdet i garderobeskapene.
Sånt tærer litt på innlevelsen. Siden områdene vi besøker i «Starfield» er så spredt fra hverandre på kartet føles hele spillet fragmentert og uoversiktlig. Jeg mistenker at det ville ha vært en mye bedre løsning om antallet planeter ble kuttet ned til en tiendedel, sånn at de kunne ha brukt mer av tiden på å håndlage innhold som virkelig gjorde dem verdt å utforske.
Det som tidligere har vært en så essensiell del av Bethesdas spillverdener er til stor del fraværende her: gleden av å dra ut på oppdagelsesferd og snuble over uventede ting hvis man bare vandrer langt nok i en retning. Ja, man kan fortsatt finne noen overraskelser her og der – forlatte romstasjoner, astronautkollegaer som trenger assistanse og uventede sideoppdrag – men mesteparten av innholdet er begrenset til de store, avgrensede områdene.
Utilsiktet eller ikke, en del områder minner dessuten mistenkelig om steder vi allerede har besøkt i andre spill.
Storbyen New Atlantis er Bethesdas motsvarighet til Citadel i «Mass Effect»-serien, Neon en kondensert utgave av Night City fra «Cyberpunkt 2077», mens den western-inspirerte nybyggerbyen Akila City virker som et område som ikke fikk plass i «Fallout 4».
Man kan ikke akkurat beskylde spillet for å skorte på innhold, men man kan beskylde «Starfield» for å være litt klinisk og antiseptisk.
Den sterke personligheten mangler, og Todd Howards visjon av fremtiden anno år 2330 er langt fra like magisk som «Elder Scrolls»-universet – eller like full av nihilistiske overraskelser som «Fallout»-serien. Den nærmeste sammenlikningen er at dette minner (til tider påfallende mye) om en større og mer ambisiøs variant av konkurrenten Obsidians «The Outer Worlds» (link: ).
Helt greit for min del, men der «The Outer Worlds» var fullstappet av sarkastisk satire, politiske undertoner og eksentrisk humor er «Starfield» langt mer nøytral og fremtidsoptimistisk.
Bugs og features
Det var et smart trekk at Bethesda kostet på seg et ekstra år med utsettelser for å finpusse «Starfield», som i sin nåværende form fortsatt er langt fra en knirkefri opplevelse.
De tekniske problemene blir mer merkbare desto lengre tid man tilbringer i dette universet; fra de vanlige «it’s not a bug, it’s a feature!»-greiene som ser ut til å være beint umulig å unngå med Bethesdas Creation-spillmotor. Figurer med idiotiske fjes, folk som sakte faller gjennom gulv, svever over dem, gjør morgengymnastikk på rekkverk eller fryser som statuer.
Medhjelpere som hopper spastisk rundt som forrykte kaniner, skjelver som om de lider av Parkinsons eller ender opp med å stå urørlig mot en vegg mens fiender angriper fra alle kanter. Vel, romfart er en tøff bransje, så kanskje de bare bearbeider posttraumatisk stress eller sliter med panikkanfall.
Fra tid til annen møter jeg folk som holder lange samtaler med ryggen snudd mot meg, men kanskje de bare er sjenerte. Robot-kumpanen Vasco er dessuten veldig konsekvent når det gjelder å stå halvveis gjennom gulvet i Narwhal-stjerneskipet mitt, for sikkerhets skyld rett utenfor cockpiten – sånn at jeg må snuble rundt ham hver bidige gang jeg skal ut til kapteinlugaren for å ta meg en høneblund før arbeidsdagen starter.
Sånne ting er plagsomt, men tross alt overkommelig. Mer graverende og direkte uholdbart er at «Starfield» med jevne mellomrom krasjer. Noen ganger blir alt svart og man sparkes tilbake til menyen for å starte spillet på nytt.
Andre ganger låser spillet seg helt og konsollen må skrus av.
På et tidspunkt frøs hele spillet på en lasteside, noe som sørget for at jeg ikke bare måtte starte hele maskinen ved å nappe ut strømledningen, men dessuten gå inn i menyen, fjerne «quick start»-opsjonen og starte Xbox-en på nytt enda en gang. Fra tid til annen kan jeg gå inn i romskipet mitt, bare for å oppleve at alt blir usynlig og ingenting fungerer. Så omstart igjen.
Vi snakker ikke om sjeldne unntakstilfeller; disse systemkrasjene skjer hyppigere enn jeg har opplevd med noen andre Bethesda-spill (med mulig unntak av «Fallout 76») – og såpass ofte at de forsurer spillopplevelsen.
Den siste oppdateringen har dessverre ikke fikset problemene. Men hittl har i alle fall alt fungert helt fint etter omstart, uten korrumperte lagringsfiler eller fatale problemer. Bank på tre. Bank. Bank.
Overveldende og sjenerøst
Mens vi først befinner oss i klagehjørnet: et spill som slippes i 2023 burde ikke være så dominert av lastetider, eller kreve at vi tilbringer så mye tid med å stirre på dører som åpner og lukker seg.
Det er mulig at alle de klossete nødløsningene er et resultat av Bethesdas Creation Engine 2, som ser ut til å være oppgradert med gaffatape og WD-40.
Sånn apropos ingenting er jeg dessuten skuffet over at man bare for lov til å eie ti romskip av gangen. Jeg hadde ambisiøse planer om å være i besittelse av alle skipene som er tilgjengelige her, men det er altså ikke mulig – før noen kommer opp med en mod, da. Alt kan fikses med mods. Det står skrevet på en bronseplakett utenfor Bethesda-bygningen i Rockville, Maryland, tror jeg.
Det virker som at Bethesda har skapt en matematisk formel for hvordan disse spillene må lages, og i større grad enn tidligere merker man den rytmiske motorduren fra mekanikken konstant i bakgrunnen her. Det gjør ikke nødvendigvis «Starfield» mindre moro time til time, men gjør det vanskeligere å gå tapt i eventyret på samme måte som «Elder Scrolls»-serien.
I årenes løp har jeg har vært villig til å unnskylde mye i takknemmelighet over hva Bethesda tilbyr, men det er umulig å akseptere dette nivået av tekniske skavanker i et AAA-spill som har vært under utvikling i så mange år.
Bare så det er sagt: Jeg vil heller synke inn i «Starfield» enn gjøre det meste annet akkurat nå, og kommer fortsatt til å tilbringe uansvarlig mye tid i dette universet i tiden fremover.
Dette er en så overveldende omfangsrik og fordømt sjenerøs spillopplevelse at de positive sidene kompenserer for svakhetene - men det vil være uhederlig å minimalisere problemene bare fordi Bethesda lager min type spillopplevelser.
Kaptein Howard og mannskapet om bord USS Bethesda hevder at de kommer til oppdatere spillet i flere år fremover, så forhåpentligvis blir noen av disse problemene luket ut i tide til at «Starfield: Anniversary Edition» slippes i 2033. Men la oss være realistiske: neppe alle av dem. I mellomtiden akter jeg å hoppe tilbake i Narwhal og fortsette utforskingen av verdensrommet, fullt forberedt på at skipet med jevne mellomrom kommer til å krasjlande.
«Starfield» er ute nå.
