(PressFire.no): Det er veldig enkelt å tro at «S.P.A.Z.» er et slags forenklet arkadespill ut ifra det du måtte se av skjermbilder og videoer.
På overflaten er det ikke en aller verst sammenligning - du setter sammen en flåte med piratskip, trykker deg rundt i en galakse av sammenkoblede solsystemer og iverksetter stjernekriger i stil med noe du kunne funnet under arkadeseksjonen på XBLA eller PSN.
I kjernen ligger det likevel et rent strategispill.Når alt kommer til alt handler nemlig «S.P.A.Z.» mer om hvor godt du klarer å sette sammen flåten din på forhånd, og mindre om hvordan du håndterer dem i selve konflikten. Hvem hadde trodd en slik blanding kunne bli såpass vanedannende?
Og før du spørs, så ja – det er zombier i spillet, men i en litt annen form enn du kanskje er vant til. Prøv spillet for å finne det ut.
Kan du si «Star Control»?
Å drive en flåte med rompirater byr på to store ressursmessige utfordringer. For det første trenger du en finansiell livslinje til å betale for skipene dine og oppgradere dem. For det andre må du ha mannskap til å bemanne dem. Jo større skipene dine blir, jo mer trenger du av begge, noe du merker på beholdningene dine når du tar deg vann over hodet og provoserer feil admiral.
Heldigvis er det alltid flere veier til målet. Sammen med erfaringspoeng er resursene over de viktigste valutaene du har å forholde seg til. Alle kan byttes om hverandre, og alle har primære kilder du kan høste dem fra. Krig med andre flåter er alltid attraktivt fordi de belønner deg med alle tre – muligheten til å utvide kapasiteten din, honnør til å kjøpe nye teknologier, og hjernevasket mannskap til å fylle køyesengene med.
Rent visuelt foregår «S.P.A.Z.» kun i to dimensjoner, men det hindrer ikke atmosfæren og det grafiske inntrykket fra å gi illusjonen om uendelig dybde. Dessuten er det lagt mye omtanke bak designet på skipene og detaljnivået generelt, som for eksempel når du ser avslåtte søknader skytes tilbake ut av luftslusene i det du plukker opp strandede redningskapsler fra fiendtlige vrak.
For meg blir spillet en slags «Pokémon»-jakt i verdensrommet. Du er hele tiden på jakt etter det nyeste og beste av hardware, der du alltid peiler deg inn mot minste motstands vei for å nå målet.
Historien gjør en grei jobb med å motivere deg fram til neste milepæl og trekke deg dypere inn i galaksen, men dette er absolutt et spill hvor du må kunne sette dine egne overordnede mål for ikke å gå helt på tomgang mellom høydepunktene.
Det største problemet med å traversere galaksen er at hvert solsystem er dominert av faksjoner du må være på talefot med hvis du vil utnytte deg av tjenestenederes. Kjøp av teknologier, bestikkelse av grensevaktene mellom solsystemeneog tillatelse til å bore etter ressurser er ting du trenger etter hvert, og da gjelder det å ha de riktige forbindelsene tilgjengelig.
Er du ikke på talefot med dem må du finne deg et annet solsystem å plyndre - eventuelt håpe på at noen av oppdragene som utlyses vil gagne deg favør med en av dem. Utførte oppdrag vil uansett alltid gå på bekostning av forholdet ditt med den andre siden igjen, noe som resulterer i at du alltid vil måtte sprette frem og tilbake i galaksen ettersom hva du er på jakt etter.
Et intergalaktisk puslespill
Siden prisene stiger enormt etter hvert som du investerer mer penger blir du virkelig nødt til å prioritere hvis du både vil handle de nye rakettmodulene du har siklet etter og være forsvarsdyktig nok mot tilsvarende angrep.
Heldig er det at spillet makter å belønne deg for å eksperimentere med teknologiene uten å gi deg inntrykk av at du kaster bort tid eller penger.
Utvalget du sitter på av skrog er i utgangspunktet ikke veldig imponerende. Havarerte transportskip, utdaterte jagere, forskningsplattformer – ikke akkurat det nyeste og heiteste på markedet. Men igjen en god tematisk vri – du er rompirat, tross alt.
Poenget blir i stedet å utruste skrothaugene så godt du klarer, og i beste fall skaffe deg flere skisser til alternative skrog.Teknologien du kjøper inn går på toppen av dette igjen, basert på hva du vil bruke skipene til primært. I hovedsak prøver du å balansere våpen som lar deg penetrere skjold og skade skrog, uten å ofre for mye av reaktorkapasiteten din.
De defensive egenskapene dine er som sagt vel så viktige som de offensive. Kall gjerne hele prosessen et slags puslespill.
Siden det også blir dyrt å drive flåten din gjelder det å prioritere riktig. Men hva? Flere eller sterkere laserkanoner? Strålevåpen? Reaktormoduler? Miner? Hva med et mer effektivt energiskjold? Kvalitet framfor kvantitet? Hvor mange moduler har du plass til? Kan du ofre missilene dine for en større motor?
MinMax spør akkurat de riktige spørsmålene for å skape et vanedannende og belønnende metaspill, som konsekvent forer deg med nye erfaringer, taktiske muligheter og åpenbaringer. For meg er det her kjøttet på beinet sitter, og litt av grunnen til at jeg kan leke meg i flere timer uten egentlig å komme noen vei.
«S.P.A.Z.» er et perfekt eksempel på et langtidsprosjekt – et spill du ikke blir ferdig med i én sitting, men et vedvarende univers du returnerer til støtt og stadig for å bygge og eksperimentere. Jeg vet i alle fall med meg selv at jeg fint kan putre avgårde på tomgang så lenge jeg vet at guleroten ved enden er verdt det. Og akkurat her gjør spillet en glimrende jobb med å endre reglene underveis og gi deg nye utfordringer å bryne deg på.
«Space Pirates and Zombies» kan kjøpes på Steam for 8.99 euro.
