Sorry, Sanna – jeg greier ikke å la meg provosere denne gangen

(PressFire.no): Ta fra ungene PlayStation. Vær streng. De lærer ingenting av å game.

Samfunnsdebattant Sanna Sarromaa er på ferde igjen, og denne gangen er det den oppriktig sjokkerende PISA-undersøkelsen som har gjort henne hissig.

Norge faller langt bak på listene for hvordan barn og unges utvikling i skolen er, og Sarromaa kjefter på foreldre som ikke setter grenser eller tar del i utviklingen.

I spillkretsene er det derimot uttalelsene om spill som er blitt tatt ille til hjertet.

Sarromaa har gjort det til en kunst å være kontrær. Hun snakker i caps lock og kommer med innøvde soundbites som gjør seg godt i kortformat. Det er dessverre blitt noe omsettelig i dagens samfunn, også hos krinken.

Men tar hun feil?

I de bredere pennestrøkene gjør hun jo ikke det. Foreldre skal og må følge bedre med. Og foreldre følger ikke godt nok med på gamingen i det hele tatt.

Bare én av fire barn og unge sier foreldrene har satt regler eller følger godt med på spillingen. Det er ikke bra nok, spesielt når bare halvparten sier seg uenig med påstanden om at de bruker for mye tid på gaming.

Om kidsa spiller for mye, så spiller de for mye. Grenser må til. Det er ikke sunt å spille for mye.

Hiv den jævla PlayStationen om den har tatt over livet til ungen.

Noe snevert er det nok likevel å peke til skjermbruk og gaming på den måten Sarromaa gjør. Retorikken hennes om at barna blir amøber som pisser på seg på gamingrommet hjelper ikke på argumentene hennes.

Jeg synes likevel det blir litt kleint når de klassiske steile frontene fra spillinteresserte kommer som perler på snor etterpå. De samme argumentene børstes fram for tusende gang: Så og så mange spiller. Vi må møte dem der de er. Det er støtende at hun sier «gutterommet».

Det blir «oss» mot «dem». Igjen. Still tilbake klokken.

Det frister jo å bare si at hun er en idiot som ikke aner hva hun snakker om. Men jeg greier liksom ikke å bli så provosert av henne at jeg må fram med krigsfontene denne gangen.

For det hun sier om gaming er så urimelig at det faller pladask helt av seg selv, og jeg ser ingen som står og nikker anerkjennende av det Sarromaa lirer av seg. Snarere tvert imot.

Hun står og roper inn i et tomt rom.

Det er et bilde som forsterkes av svarene hun ga Gamer.no før helga, der hun rett fram kunne utbasunere at ingen blir smartere av spill – og så beskylder hun like greit journalistene for å «markedsføre gamingen» og for å innta «offerposisjon».

Hva nå enn det skal bety. Ufint er det, i hvert fall.

Til Nettavisen utdyper hun enda mer: «Det er langt mer kunnskap og språk i bøker enn i dataspill» og at «Ingen blir smartere eller klokere eller et bedre menneske av å spille dataspill».

– Jeg vil gå så langt at jeg påstår at selv fotball og håndball er bedre og sunnere aktiviteter enn gaming, argumenterer hun, og sparker inn vidåpne dører.

Det faller liksom på egen urimelighet. Det blir for ekstremt. For dumt og usaklig. Og helt ærlig: Ikke verd å debattere.

For når den klassiske pushbacken fra spillerne kommer, så setter Sarromaa også opp sine skjold, og vi blir stående på hver side i skyttergravskrigen og det hele er blåst opp til et nivå som ikke var der til å begynne med.

Fra å være en slengkommentar i en større debatt har det nå blitt flere nyhetssaker og fokus på den biten som omhandlet gaming.

Jeg liker Stian Blipp sin løsning til surret: Han sa «drit i det» og lager nå en bokklubb for spillinteresserte.

Denne evige forfjamselsen fra folk som ikke spiller – eller skjønner spill – tok jeg oppgjør med i en kommentar for litt siden, med mer enn nok eksempler på ting som skyter alt hun sier i fillebiter. Jeg nøyer meg med å legge inn en lenke her.

Gaming er ikke noe nytt fenomen lenger. «Kidsa» har spilt i femti år nå – og snittalderen på en «gamer» i dag ligger mer på Sarromaas alderstrinn enn på ungdomsskolen.

Vi er blitt hundretusenvis i dette landet som kan stå frem med historier om hva vi har lært gjennom spill. Ferdigheter vi har tilegnet oss. Relasjoner skapt. Opplevelser opplevd. 

Mening vi har funnet.

Jeg hadde betalt gode penger for å se en debatt der Sarromaa måtte fortelle spillinteresserte som Jens Stoltenberg, Salman Rushdie og Guillermo del Toro at de ikke har fått noe ut av å spille.

Akkurat som med bøker, film og musikk har spill fått meg til å le, gråte, bli sinna og bli lei meg. Kanskje aller mest har spill spisset nysgjerrigheten min og finslipt evnen min til å sette meg inn i nye ting.

At Sarromma påstår noe annet tar jeg med knusende ro. Fakta er fakta. Hennes utbasunering tar ikke fra oss andre det vi har fått fra spill.

Om noen dager har hun funnet noe nytt å rope om. La henne rope.