KOMMENTAR (PressFire.no): I går var det ti år siden de ufyselige angrepene på regjeringskvartalet og Utøya, og det var i den forbindelse at statsminister Erna Solberg i et intervju med VG etterlyste «bedre virkemiddel, særlig for å nå de som sitter på gutterommet, driver med gaming og kommer inn i ekstreme miljøer».
Uttalelsen mangler nyanse og skaper et unødvendig fokus på dataspill i sammenheng med terrorhandlingen. I sosiale medier har flere forståelig nok reagert kraftig på uttalelsen.
Mange i min Twitter-feed argumenterer med at spill ikke radikaliserer, og det har de selvfølgelig helt rett i. Men med litt godvilje kan vi si at statsministeren peker (noe klønete) mot deler av kulturen rundt nettspilling her.
For i mange år har dataspill og spillsamfunn systematisk blitt behandlet som rekrutteringsplattformer for ekstremister – eller kanskje mer vanlig: En plass hvor ekstremister kan groome lettpåvirkelige uten særlig oppsyn.
I tillegg er det blitt helt vanlig å møte ekstreme ytringer nesten samme hvor man snur seg innenfor nettspill, med minimalt av moderering fra spillskaperne selv.
– Vi lette etter marginalisert ungdom og lovte dem paradis, skriver tidligere nazist og Skinhead-medlem Christian Picciolini i en Reddit-tråd, og forklarer at de gjorde det gjennom spill som «Minecraft», «Fortnite» og «Call of Duty».
– I dag brukes taktikkene for eksempel i forum for mental helse og i flerspillerspill for å rekruttere disse folkene.
Nettforaene spillerne ofte bruker fylles ofte opp av samme meninger og innhold. Julia Ebner, en anti-terrorekspert hos FN sier til Wired at de ofte ser grupperinger som starter med tøys som «bare er på kanten» som sakte, men sikkert blir mer og mer politiske og så radikale.
Solberg har egentlig helt rett i at noe må gjøres.
At spillplattformer og -samfunn har blitt rekrutteringsplattformer for ekstremisme er et problem vi bør snakke mer om og et problem vi må være mer obs på. Det er et problem som spillprodusenter dessverre ofte overser.
Jeg etterlyser også bedre oppsnapping av problemer her, bedre moderering og bedre informasjon. Jeg etterlyser en bransje som tar det mer på alvor, bedre belysing av hvor helt uendelig kjipt det kan være for enkelte å bevege seg i nettspill, og generelt at spillere tar seg sammen.
Nettspilling har et enormt hatproblem. Det har jeg skrevet en kommentar om før, og dessverre er det slik at mange ser på dette som en «del av spill».
Men der stopper også min goodwill til det Solberg sier.
At Solberg velger å skille ut og peke på dataspill som problem, og ikke samtidig nevner en rekke andre minst like problematiske forhold, er skivebom.
«Jammen, hva med disse tingene» er sjeldent et godt argument mot å snakke om noe, men akkurat denne koblingen mellom terroren og spill er gjort før, og var like skuffende da som nå.
Breivik spilte dataspill, det vet vi – han som nesten alle andre på hans alder. Å dra fram dataspilling mutters alene i konteksten 22. juli ripper opp i flere elendige «hot takes» som ble gjort for ti år siden.
Jeg minnes flauheten som skylte over meg da Dagbladet-desken blåste opp «Her dreper han, akkurat som på Utøya» i krigstyper på forsiden, til en sak som handlet om et raid i «World of Warcraft» han deltok i.
Eller debatten som kom etter at Breivik mente han lærte siktesystemer i «Call of Duty». Nye runder med diskusjon om «slike spill» var greit og om man kunne bli påvirket av spillene til å utføre de grusomme handlingene, personer som hadde jobbet i spillbutikken han kjøpte spillene i ble intervjuet og spurt om de reflekterte noe på dette.
Spillingen fikk mer spalteplass enn skytetreningen han gjorde med rifler og pistoler på ekte.
Alle andre som raider i «WoW» ble plutselig de som «dreper som på Utøya», mens de som spilte «Call of Duty» ble våpeneksperter. Spillskribenter og spillinteresserte landet over måtte nærmest stå skolerett for å avfeie påstander i media.
Igjen.
Breivik ble ikke rekruttert gjennom spill. I stedet fant han lektyre og meningsfeller andre plasser, fra bloggere som Fjordman.
I dag er nettspill en sosial plattform på tilnærmet samme måte som Facebook og Twitter er det, og som med andre sosiale plattformer med lite moderering blir spill misbrukt av de med onde hensikter – handlingen å spille dataspill har ingenting med dette å gjøre, det er onlinekulturen som er syndebukken.
At statsministeren nå likevel skiller ut dataspill som et særlig problemområde igjen på tiårsmarkeringen til den verste drapshandlingen på norsk jord kan gi en slags legitimitet til tanken om at Breivik var en som spilte på gutterommet og som så gikk ut og drepte.
Det skaper forståelig nok forargelse hos mange, samme hvor mye hun sier «jeg mente det ikke sånn» på Twitter etterpå.
Nok en gang er det spillene og «de som driver med gaming» som eleveres over andre problemer.
At hun velger å ikke peke mot nettfora, sosiale medier og andre plattformer vi vet brukes til den samme radikaliseringen under tiårsmarkeringen gir en slagside som smaker surt, og man kan saktens få inntrykk av at hun ikke ønsker å kikke i den retningen.
Hennes egen regjering pumper inn millioner i plattformer som i «ytringsfrihetens ånd» er like aktive brikker i det samme radikaliseringsløpet, men dette virker ikke å være en stor nok bekymring til å tas opp i riksmediene, i motsetning til «gamere» som «sitter på gutterommet».
Solbergs stillhet eller skuldertrekk ovenfor kommentarer eller retorikk som pusher grensene fra politikere i eget og andre partier gjennom åtte år sier også noe.
Det er greit å mene at spillbransjen skal feie bedre for egen dør og tilrettelegge for bedre virkemidler i kampen mot hat, det burde alle spillinteresserte være enig i, men Solberg kunne med hell funnet flere dører – eller sin egen – før hun gikk ut i VG.