Sekiro: Shadows Die Twice

Fantastisk kampsystem, mesterlig smidd verden, deilige bosskamper.

(PressFire.no): Jeg kjenner noen som ble nysgjerrige på videospill på grunn av de gripende og menneskelige historiene. Også forelsket de seg da de innså at de kan påvirke dem selv.

Jeg har noen venner som først og fremst elsker å forsvinne inn i verdener som er så mesterlig brodert at vår egen naturligvis er matt og trist i forhold. Og jaggu har jeg møtt en del som rett og slett bare vil koble av fra jobben med en simulasjon av drømmejobben. Enten den er fotballtrener, byplanlegger eller gårdbruker i et loddent fantasiland. Ærlig sak!

Jeg snakker mye med meg selv, og gjennom årene har det blitt noen diskusjoner også. «Hva er det med spill som gjør at du har kastet flere ti tusen timer av livet ditt i deres retning – og fortsetter å plusse på den summen daglig?», for eksempel. Jeg elsker film, musikk og litteratur, men vi er ikke der.

Etter hvert har jeg innsett at jeg må ha utfordringen. Følelsen av å bli tatt strupetak på, dæljet i veggen og ydmyket på det groveste. Å først få satt en eller annen banalt umulig oppgave foran meg, så føle meg ledd av når jeg står og stanger og blir rabiat, og deretter kollapse euforisk under et takras av alle godstoffene i hjernen som slutter på -min og -nin og -fin når jeg greier det likevel.

Ingen spillskapere skviser og manipulerer den følelsen bedre enn FromSoftware.

Ja, det bruser i hele kroppen av å vinne en runde battle royale, være blant de første på serveren som dreper Ragnaros eller knekke en håpløs nøtt i «SpaceChem». Men å brekke en Souls-boss over kneet og gi ham god og grundig ris etter en hel helg med prøving og feiling? Herregud.

Og akkurat det har aldri føltes bedre enn i «Sekiro». Kors på halsen.

New Kid on the Block

Ja, det er litt billig å sammenligne på tvers av spillserier på dette viset. Men altså, når man kjører katanaen inn til beinet og ser på noen av de viktigste fellestrekkene, som de vanvittige bosskampene, hvor genialt verdenen er sydd sammen, eller hvor mye historie de greier å skvise ut av en så lavmælt fortelling, er det åpenbart hvor mye From-folka har lært av seg selv gjennom årene.

Jeg husker da jeg anmeldte «Demon’s Souls» i sin tid, på en sliten importutgave fra Canada siden japanerne ikke trodde vi europeere kom til å digge sånn her. Etter at plata først begynte å snurre i drevet, greide jeg ikke å tenke på noe annet i ukesvis.

Idéen var latterlig: Du har et nesten umulig vanskelig actionspill, og det er jo ganske japansk. Men verdenen er muddermørk og gotisk - mye mer Transylvania og Neuschwanstein enn noe du snubler over i Kyoto. Det superpresise kampsystemet låner raust fra vestlige kultklassikere som «Might and Magic: Dark Messiah» og «Die by The Sword», mens det regnearkaktige figursystemet ved første øyekast er så kryptisk at kun Riksrevisoren og JRPG-nørder kan digge det.

Etter hvert fikk vi både ett og to og tre «Dark Souls». Selv om de alle er glimrende spill, gled de litt inn i hverandre etter hvert. «Bloodborne» var et fantastisk friskt pust som greide å foredle noen av seriens styrker og samtidig tok viktige steg framover, men kan fint beskyldes for å være vel konservativt det også. Og det er der «Sekiro» kommer inn.

Ninjalekeland

Den enkleste måten for meg å beskrive japanernes siste på, er som en slags blanding av «Dark Souls», «Ninja Gaiden» og et eller annet snikespill. Si «Metal Gear Solid», siden jeg ikke har spilt «Tenchu» som det visstnok låner mye fra. Fiendene er lynraske og mange i tallet. Skal du ha en sjans, må konstant liste deg rundt og planlegge hvordan du kan ta ut nøkkelfolk før kampen begynner.

I mange tilfeller kan og må du attpåtil snike en dolk inn i ryggen på noen av hovedbossene for å halvere helsen deres før kamp. Et solid sprang fra noen av berserkerpassasjene i for eksempel «Bloodborne» der, altså.

For du spiller jo en shinobi, det er altså en tungvint måte å si ninja på, som suller rundt i en føydal-japansk alternativ virkelighet der spektakulære 1400-talls slott like gjerne befolkes av grimme vanskapninger, zombier og Magiske Folk© som historietro samuraier.

I likhet med «Souls»-spillene er hele verden i praksis og prinsipp ett digert brett, der du sjelden får en bruksanvisning for hvem du skal prate med eller hvor du skal gå. Iblant tar du høyre der du skulle tatt venstre, også er du fanget i en jordkjeller med noen av spillets vanskeligste fiender. Det må du lære deg å elske.

Historien er derimot litt mer uttalt enn tidligere. I grove trekk har du sverget å beskytte en liten gutt med supermagisk blod. Han blir kidnappet av en gal tyrann som vil lage en udødelig hær. Spillet starter med at du får utrolige mengder bank, før du gradvis kommer deg på beina igjen og får nye triks som hjelper deg med å gjengjelde mye av den julingen og etter hvert hjelpe Kuro som han heter.

Det mest tiltalende med fortellingen er egentlig alle de små dryppene som bidrar til å bygge verdenen. De knappe historiene du blir fortalt av de loslitte, motløse og miserable folkene du kommer over. Hintene du greier å utlede fra fiendenes forvrengte utseende. Replikkene du overhører der du henger i en eik over to vakter, noen sekunder før du kjører sverdet i dem.

Fra de høyeste fjell

Og det blir mye henging i trær – på best tenkelige måte. En god ninja må jo ha en god gripekrok også, derfor er verdenen like utbrodert i høyden som den er i lengderetningen. Mens det blir nok av tid til å vanke i mugne grotter og mystiske skogholt, innser «Sekiro» også at det er aller mest interessant når det er på sitt mest perioderiktige, med de digre slottene som hovedroller.

Noen brett er nesten bare hektisk slenging opp og ned fra hustak til hustak, mens du klasker fiender med sverd, leter etter hemmeligheter og roter deg grundig bort i den detaljerte verdenen. Det er fantastisk gøy!

Ellers kan du si at områdene ofte følger en typisk rekkefølge:

Først stanger du mot noen klynger vanlige (men vanskelige) fiender, før du finner en trygg havn i et lagringspunkt. Så møter du en langt drøyere miniboss, like ofte obligatorisk som en du bare kan løpe forbi, og stanger mot ham på ubestemt tid til du greier å pugge alle angrepene hans, timer dine egne motangrep perfekt og så utfører hele den miksen med en god bunt flaks.

Mellom alt dette, er det selvsagt masse skjulte områder og gjenstander å snuble over.

Dette gjentar seg gjerne et par ganger, før området krones med en mannevond ekte boss. Vel vitende om at en del av dere ikke digger spoilers, holder jeg meg til å si at denne gjengen er akkurat så massive, lynkjappe, hardtslående og spektakulært utseende som man har lært seg å forvente av «Souls»-spillene. Og gjerne tar timesvis å komme seg forbi.

Nytt og nydelig kampsystem

Viktigere er det at kampsystemet løfter disse bosskampene til helt nye høyder. Hvis «Souls»-slåssingen dreier rundt skjold og «Bloodborne»-dengingen først og fremst handler om å lære seg å rulle, er det parering som er «Sekiro»s store nøtt å knekke.

«Sekiro» introduserer nemlig et helt nytt positursystem i tillegg til den tradisjonelle helsa, både for deg og fiendene. Veldig enkelt forklart samler det opp angrepsmoment.

Om du konstant hamrer løs på en fiende som beskytter seg, vil han etter hvert bli så sliten at guarden svikter og du kan skvise inn et nådestøt. Venter du for derimot for lenge, kommer han seg til hektene igjen. Slik greier spillet å belønne ultraaggresjon på en kjempegod måte.

Selv en del av de vanlige fotsoldatene tvinger deg til å være lynrask med å analysere hva slags angrep de bruker og svare med riktig triks – enten det er et motangrep, forsvarsknep eller et av de mange verktøyene du etter hvert kan utstyre venstrearmen din med.

Ja, du får en «Megaman»/«Inspector Gadget»-aktig lanke som blant annet du kan utstyre med kastestjerner, teleskopspyd, flammekaster, et massivt paraplyskjold og mer. Og de er helt essensielle for å takle de stadig vanskeligere fiendene.

Der jeg kunne cruise gjennom mange av de vanskeligste bosskampene i «Bloodborne» ved å holde maksimal avstand med tohåndsøksa, spamme snurreangrep også rulle til siden idet sjefen sjøl begynte å nærme seg, ble jeg nesten umiddelbart tvunget til å tenke nytt i «Sekiro».

Her er noen av kampene regelrett umulige å vinne uten at du selv konstant tar initiativet, timer pareringene dine perfekt med fiendenes angrep og følger opp med angrepskombinasjoner. Da kan du helt sikkert tenke deg hvor digg det føles å endelig få lurt inn et coup mortel i bossen, oppå den sedvanlige hoppingen, rullingen og svetteskvettende sprettingen som kjennetegner From-spill.

Nødvendig utvikling

Jeg tror ikke jeg skal våge meg ut på å tenke høyt om hvorvidt «Sekiro» er vanskeligere eller enklere enn «SoulsBorne», men det er ubestridelig at det tvinger deg til å glemme det meste du har lært. Særlig siden du ikke kan «grinde» fotsoldater og bloddope figuren din på det viset. I stedet du drepe sidebosser og hovedbosser for å få mer helse og sterkere angrep.

Det finnes riktignok et ferdighetstre for å lære seg noen nye knep og forbedre enkelte angrep, men de spiller så liten betydning i forhold til hvor godt du mestrer kampsystemet at du i realiteten aldri kan «trikse deg forbi» de viktige kampene.

Kanskje er det derfor From har vært ekstra rause med gavene og blant annet gir oss et ekstraliv eller to å bruke i kamp. Det føles rett og slett nødvendig.

«Souls»-serien er et eget bind i det moderne spilleksikonet, og har sannsynligvis preget smaken til både spillere og utviklere mer enn det meste som er utgitt de siste tjue årene. Samtidig er det jo fint å smake på hva FromSoftware greier å skvise ut når de får være kreative – bare se på «Bloodborne».

«Sekiro: Shadows Die Twice» er like torturerende vanskelig som det er deilig å mestre, og kombinasjonen av føydalsettingen, utspekulert sniking og et enda mer hektisk og presist kampsystem er akkurat det spranget From-oppskriften trengte for å føles så relevant som den fortjener i 2019.

Er det bedre enn deres tidligere spill? Du, det spørsmålet har jeg dummet meg ut på med et par av deres tidligere utgivelser. Ingen kommentar. Er det vel verdt tiden du om du har sadomasochistiske tendenser og hatelsker spill som tar deg på alvor? 100 prosent!

«Sekiro: Shadows Die Twice» er ute til PS4 (testet), Xbox One og pc.

Oppsummering
Positivt
Fantastisk kampsystem, mesterlig smidd verden, deilige bosskamper.
Negativt
Kunne kanskje hatt enda litt mer varierte fiender. Smålugging i bildeflyten når det virkelig røyner på.
Del gjerne:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3