Annonse

Saints Row IV

Hva om du var USAs president, med superkrefter, og ble kidnappet av aliens med britisk aksent?

Saints Row IV

Hva om du var USAs president, med superkrefter, og ble kidnappet av aliens med britisk aksent?
3:57
11:02
Utvikler
Volition
Utgiver
Deep Silver
Slippdato
23. august 2013
Plattformer
Xbox 360, PlayStation 3, Windows, Xbox One, PlayStation 4
Annonse
11:02
3:57
Denne artikkelen er skrevet av vår satire-konsulent Segata Satiro, og følgelig bare bambus.

«PressFire.no»: Spider-Man lærte en gang at mektige krefter kommer med stort ansvar, men onkel Ben ante ikke hva han bablet om. Hele poenget med å ha superkrefter er jo å misbruke dem på det groveste.

Og der er svaret på hvordan utvikleren Volition klarte å overgå den sprøyte gale forgjengeren «Saints Row: The Third»: med superkrefter, romvesener og mye smart satire.

Dette har vært et bra år for humor i spill, med alt fra «Far Cry 3: Blood Dragon» til «Deadpool» - men «Saints Row IV» vil nok allikevel gjenstå som det aller morsomste.

Her dras sagaen om gategjengen Third Street Saints til sin logiske konklusjon, mens spillserien dras i helt nye retninger. Etter å ha blitt kriminelle superstjerner med egen leskedrikk er det jo bare et sted å gå -Det hvite hus!

Automatisk president 

I løpet av den første timen har Saints-sjefen Benjamin King reddet USA fra totalødeleggelse etter å ha desarmert en flygende atombombe til tonene av Aerosmiths «I Don’t Wanna Miss a Thing» (ja, en slags parodi på Michael Bays «Armageddon»).

Noe sånt får deg automatisk valgt som USAs neste president, og fem år senere har The Saints flyttet inn i Det hvite hus. Som de naturligvis har døpt om til The White Crib - komplett med strippestenger, lilla dekor, en kjæletiger og temalåt i «The West Wing»-stil.

President Benjamin Kings oppslutning har imidlertid sunket drastisk etter en serie verbale flauser, til tross for at han akkurat har kurert kreft (eller eventuelt fått bukt med all hungersnød, valget er ditt). Pressesekretær Kinzie Kensington tilkaller til pressekonferanse for å bortforklare hvorfor den hedonistiske presidenten nylig foreslo at man forandret USAs troskapsed til «One Nation Under Me».

Men så blir USA plutselig angrepet av arrogante romvesener med britisk aksent, under ledelse av den snørrhovne diktatoren Zinyak. Etter å ha egenhendig skutt ned en rekke UFO-er på plenen utenfor Det hvite hus blir president Benjamin bortført av Zinyak, sammen med store deler av kabinettet.

Han våkner opp i en absurd versjon av femtitallets «small town USA», med strikkevest og fjollete mimikk. Alt viser seg å være en virtuell verden skapt av den galaktiske krigsherren Zinyak, og bare et midlertidig stoppested før vi blir dumpet ned i en virtuell utgave av Steelport.

Ja, akkurat som «The Matrix», bare med flere ballespark. Med hjelp av datanerden Kinzie tar det ikke lang tid før vi lærer å utnytte svakhetene i denne digitale verdenen, og benytte dem til å utvikle superkrefter.

Superkrefter i det komplette kaos

Man kan plutselig hoppe over høye bygninger, fly i kortere perioder og løpe fortere enn et godstog. Etterhver kan man også bevege ting med tankekraft, og slenge folk flere hundre meter opp i lufta. Samt skapte eksplosjoner, fryse fiender til is, og mye annet festlig som forvandler «Saints Row»-universet til en sosiopatisk blanding av «Infamous» og «Prototype».

Det høres kanskje sært ut, men alt fungerer over all forventning – og snur hele spillmekanikken på hodet. Man utvikler disse superkreftene ved å plukke opp glødende biter av datakode kalt Clusters, som selvfølgelig bare er en lett forkledd utgave av måten man samlet opp Orbs i «Crackdown».

Helt greit, siden dette med å samle opp Orbs var det morsomste og mest avhengighetsdannende i «Crackdown». Der har du hele filosofien med «Saint Row IV»: man har plukket ut det beste fra en rekke andre spill, og samlet det i en lekegrind som legger alt til rette for at du skal ha det mest mulig gøy.

I likhet med forgjengeren er «Saints Row IV» en sandkasse som oppfordrer til eksperimentering, så det artigste er ofte bare å herje. Som tidligere ender man opp med å bruke mye av tiden på kreative rampestreker, ikledd et fargerikt utvalg av fjollete kostymer.

Har du lyst til å løpe rundt kliss naken med en hestemaske mens du skyter anleggsarbeidere inn i trafikklys med ren tankekraft, akkompagnert av Tsjajkovskijs Svanesjøen? Kos deg.

Føler du for å fornedre politimenn med obskøne håndbevegelser mens du er utkledd som altergutt, før du sparker dem så hardt i bjellene at de flyr flere hundre meter opp i lufta mens du nynner «The Safety Dance»? Bare rett og rimelig.

Så hvorfor ikke suge minstepensjonister inn i sorte hull mens du danser i en kilt til tonene av «This is How We Do It»? Lev drømmen, kompis.

Ja, jeg kunne sikkert ha fylt flere sider med liknende eksempler, men hvis du noensinne blir lei av sånne spillopper, har «Saints Row IV» også en robust historiedel. Her samler man gamle kumpaner ombord i et romskip, i en lystig parodi på «Mass Effect»-serien.

Space-diktatoren Zinyak har fanget flere Saints-kjenninger i andre virtuelle verdener, og de må reddes ut a sine personlige mareritt. Disse oppdragene har overraskende stor variasjon, og er et velkomment avbrekk fra de mørke omgivelsene i Steelport.

Popkulturens nye jøgler

I det ene øyeblikket må du spille i gjennom et gammelt teksteventyr, i det neste kjemper du mot en enorm brusboks. Et nivå gjøgler med «Metal Gear Solid», et annet med fan fiction om vampyrjegeren Nyte Blade.

Etter hver som man har reddet kumpanene samler de seg i romskipet, der de byr på egne lojalitetsoppdrag. Man kan også ha sex med dem, i nok en harmløs parodi på «Mass Effect»-serien. Visepresident Keith David (ja, han spiller seg selv) er imidlertid ikke interessert. Heldigvis. Det føltes veldig feil bare å prøve.

Den rølpete sexhumoren er tonet ned flere hakk, men man kan fortsatt kle seg ut som en sexdukke, og det er fullt mulig å finne et selvlysende dildo-balltre hvis du leter litt. Man står som vanlig totalt fritt til å skape sin egen spillfigur, med flere valgmuligheter enn de fleste rollespill.

Jeg valgte å spille store deler av historiedelen utkledd som en kardinal med grønn hockeysveis, «lucha libre»-fribrytermaske og kattepusryggsekk. Det falt seg naturlig.

Nytt av året er at man kan gi hovedpersonen stemmen til Nolan North, som ser ut å være fast bestemt på å være med i så godt som alle spillene produsert i år. Gjerne for meg, den fyren er alltid hyggelig selskap – selv om han resirkulerer noen av replikkene fra «Deadpool». 

Dynamikk up your ass

Superkreftene forandrer egenhendig dynamikken i hele spillet, så det er bare en fordel at man mister dem i flere av historieoppdragene. Selv om du kan gruse flere dusin fiender og fotgjengere med noen velvalgte tramp, vil du fortsatt trenge håndvåpen mens kreftene lader seg opp igjen.

Vi får et assortert utvalg av nye utenomjordiske våpen til rådighet, deriblant det mye omtalte dubstep-geværet – som dreper fiender med breakbeats, mens forbipasserende danser i takt.

Det finnes også en del skjulte våpen, som burde være lette å spore opp for alle med tilgang til YouTube. Balansen mellom superkrefter og håndvåpen fungerer helt greit, men balansen mellom fiender og superkrefter er nærmest ikkeeksisterende.

Du blir etter hvert så latterlig mektig i denne virtuelle verdenen at det ikke lenger er et spørsmål om du vil vinne basketakene med politifolk og aliens – men hvor kreativt man klarer å kverke dem.

Spiller det noen rolle at du nå kan løpe så raskt at det ikke lenger er noe poeng å stjele biler? Nei, egentlig ikke. Hva så om disse superkreftene gjør deg nærmest usårbar, og senker vanskelighetsgraden markant?

Nå koser vi oss, dere

Hele poenget er jo å ha det mest mulig moro her. Men er du ute etter en skikkelig utfordring vil du neppe finne den her. Fiendetypene føles dessuten mye mer generiske, og er ikke like artige som gjengene i «The Third».

Det er også en ulempe at selve Steelport er så godt som uforandret fra forrige spill, rent bortsett fra at byen er preget av et stort moderskip, en del baser med space-soldater, «Obey»-plakater og tekniske merksnodigheter som er ment å være små «glitcher» i matrixen. Muligens for å forkle en skranglete spillmotor som ikke har gått igjennom nevneverdige forandringer siden sist.

Hele byen er dessuten omgitt av mørke, siden så godt som hele historiedelen utspiller seg i en evig natt. Det er sånne elementer som vitner om at «Saints Row IV» startet livet som en nedlastbar DLC-utvidelse til «The Third», før konseptet ble utvidet til et eget spill.

Ingen kan imidlertid beskylde Volition for å gjøre en halvhjertet jobb, eller å narre oss til å betale fullpris for en utvidelsespakke. Det er fortsatt fordømt mye å finne på her. Spillet byr som vanlig på samarbeidsmodus og et sjenerøst utvalg av sideoppdrag - fra gamle travere som Forsikringssvindel og Mayhem, til helt ferske utfordringer som spiller på superkreftene.

Plattformhopping, en ny utgave av Professor Genkis psykotiske gameshow, og litt racing som utnytter løpeferdighetene. Sånt er underholdende en stund, men kan bli litt ensformig i lengden – selv om man blir rundhåndet belønnet med hjelpemidler og erfaringspoeng.

«Saints Row IV» er verdt prisen ene og alene som en boltreplass, der man kan skape psykotisk kaos i trygge omgivelser. Men dette er dessuten en veldig vittig satire, som er stappfull av popkulturelle referanser og morsomme nikk til spillhistorien.

Historiedelen er dessuten helt glimrende, og like variert som uforutsigbar. Det skjuler seg faktisk en del overraskelser her, og noen velkomne gjestespill som neppe bør avsløres.

Du kan muligens beskylde Volition for å plyndre andre spill for gode ideer, men det gjør ikke «Saint Row IV» mindre moro. Ingen kan lengre beskylde denne serien for å være en «Grand Theft Auto»-kopi, og det er jo desto viktigere nå som «GTA V» bare er en knapp måned unna.

Det er vanskelig å begripe hva The Saints kan gjøre etter dette, og hvordan denne serien kan toppe seg selv i neste «Saints Row»-spill. Kanskje ved å opphøye hele saints-gjengen til guder, som deretter utfordrer Satan på hjemmebane!

«Saints Row IV» slippes til PS3, XBox 360 og Windows 23. september.

Se alle podcaster på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Mer om:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Oppsummering
Positivt
Happy fun party time på steroider. En virtuell lekegrind full av destruktive leketøy – nå med superkrefter!
Negativt
Grafikken er ikke direkte imponerende, og hemmet av en del tekniske småproblemer.
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
Hva om du var USAs president, med superkrefter, og ble kidnappet av aliens med britisk aksent?
Saints Row IV
Espen Svenningsen Rambøl

«PressFire.no»: Spider-Man lærte en gang at mektige krefter kommer med stort ansvar, men onkel Ben ante ikke hva han bablet om. Hele poenget med å ha superkrefter er jo å misbruke dem på det groveste.

Og der er svaret på hvordan utvikleren Volition klarte å overgå den sprøyte gale forgjengeren «Saints Row: The Third»: med superkrefter, romvesener og mye smart satire.

Dette har vært et bra år for humor i spill, med alt fra «Far Cry 3: Blood Dragon» til «Deadpool» - men «Saints Row IV» vil nok allikevel gjenstå som det aller morsomste.

Her dras sagaen om gategjengen Third Street Saints til sin logiske konklusjon, mens spillserien dras i helt nye retninger. Etter å ha blitt kriminelle superstjerner med egen leskedrikk er det jo bare et sted å gå -Det hvite hus!

Automatisk president 

I løpet av den første timen har Saints-sjefen Benjamin King reddet USA fra totalødeleggelse etter å ha desarmert en flygende atombombe til tonene av Aerosmiths «I Don’t Wanna Miss a Thing» (ja, en slags parodi på Michael Bays «Armageddon»).

Noe sånt får deg automatisk valgt som USAs neste president, og fem år senere har The Saints flyttet inn i Det hvite hus. Som de naturligvis har døpt om til The White Crib - komplett med strippestenger, lilla dekor, en kjæletiger og temalåt i «The West Wing»-stil.

President Benjamin Kings oppslutning har imidlertid sunket drastisk etter en serie verbale flauser, til tross for at han akkurat har kurert kreft (eller eventuelt fått bukt med all hungersnød, valget er ditt). Pressesekretær Kinzie Kensington tilkaller til pressekonferanse for å bortforklare hvorfor den hedonistiske presidenten nylig foreslo at man forandret USAs troskapsed til «One Nation Under Me».

Men så blir USA plutselig angrepet av arrogante romvesener med britisk aksent, under ledelse av den snørrhovne diktatoren Zinyak. Etter å ha egenhendig skutt ned en rekke UFO-er på plenen utenfor Det hvite hus blir president Benjamin bortført av Zinyak, sammen med store deler av kabinettet.

Han våkner opp i en absurd versjon av femtitallets «small town USA», med strikkevest og fjollete mimikk. Alt viser seg å være en virtuell verden skapt av den galaktiske krigsherren Zinyak, og bare et midlertidig stoppested før vi blir dumpet ned i en virtuell utgave av Steelport.

Ja, akkurat som «The Matrix», bare med flere ballespark. Med hjelp av datanerden Kinzie tar det ikke lang tid før vi lærer å utnytte svakhetene i denne digitale verdenen, og benytte dem til å utvikle superkrefter.

Superkrefter i det komplette kaos

Man kan plutselig hoppe over høye bygninger, fly i kortere perioder og løpe fortere enn et godstog. Etterhver kan man også bevege ting med tankekraft, og slenge folk flere hundre meter opp i lufta. Samt skapte eksplosjoner, fryse fiender til is, og mye annet festlig som forvandler «Saints Row»-universet til en sosiopatisk blanding av «Infamous» og «Prototype».

Det høres kanskje sært ut, men alt fungerer over all forventning – og snur hele spillmekanikken på hodet. Man utvikler disse superkreftene ved å plukke opp glødende biter av datakode kalt Clusters, som selvfølgelig bare er en lett forkledd utgave av måten man samlet opp Orbs i «Crackdown».

Helt greit, siden dette med å samle opp Orbs var det morsomste og mest avhengighetsdannende i «Crackdown». Der har du hele filosofien med «Saint Row IV»: man har plukket ut det beste fra en rekke andre spill, og samlet det i en lekegrind som legger alt til rette for at du skal ha det mest mulig gøy.

I likhet med forgjengeren er «Saints Row IV» en sandkasse som oppfordrer til eksperimentering, så det artigste er ofte bare å herje. Som tidligere ender man opp med å bruke mye av tiden på kreative rampestreker, ikledd et fargerikt utvalg av fjollete kostymer.

Har du lyst til å løpe rundt kliss naken med en hestemaske mens du skyter anleggsarbeidere inn i trafikklys med ren tankekraft, akkompagnert av Tsjajkovskijs Svanesjøen? Kos deg.

Føler du for å fornedre politimenn med obskøne håndbevegelser mens du er utkledd som altergutt, før du sparker dem så hardt i bjellene at de flyr flere hundre meter opp i lufta mens du nynner «The Safety Dance»? Bare rett og rimelig.

Så hvorfor ikke suge minstepensjonister inn i sorte hull mens du danser i en kilt til tonene av «This is How We Do It»? Lev drømmen, kompis.

Ja, jeg kunne sikkert ha fylt flere sider med liknende eksempler, men hvis du noensinne blir lei av sånne spillopper, har «Saints Row IV» også en robust historiedel. Her samler man gamle kumpaner ombord i et romskip, i en lystig parodi på «Mass Effect»-serien.

Space-diktatoren Zinyak har fanget flere Saints-kjenninger i andre virtuelle verdener, og de må reddes ut a sine personlige mareritt. Disse oppdragene har overraskende stor variasjon, og er et velkomment avbrekk fra de mørke omgivelsene i Steelport.

Popkulturens nye jøgler

I det ene øyeblikket må du spille i gjennom et gammelt teksteventyr, i det neste kjemper du mot en enorm brusboks. Et nivå gjøgler med «Metal Gear Solid», et annet med fan fiction om vampyrjegeren Nyte Blade.

Etter hver som man har reddet kumpanene samler de seg i romskipet, der de byr på egne lojalitetsoppdrag. Man kan også ha sex med dem, i nok en harmløs parodi på «Mass Effect»-serien. Visepresident Keith David (ja, han spiller seg selv) er imidlertid ikke interessert. Heldigvis. Det føltes veldig feil bare å prøve.

Den rølpete sexhumoren er tonet ned flere hakk, men man kan fortsatt kle seg ut som en sexdukke, og det er fullt mulig å finne et selvlysende dildo-balltre hvis du leter litt. Man står som vanlig totalt fritt til å skape sin egen spillfigur, med flere valgmuligheter enn de fleste rollespill.

Jeg valgte å spille store deler av historiedelen utkledd som en kardinal med grønn hockeysveis, «lucha libre»-fribrytermaske og kattepusryggsekk. Det falt seg naturlig.

Nytt av året er at man kan gi hovedpersonen stemmen til Nolan North, som ser ut å være fast bestemt på å være med i så godt som alle spillene produsert i år. Gjerne for meg, den fyren er alltid hyggelig selskap – selv om han resirkulerer noen av replikkene fra «Deadpool». 

Dynamikk up your ass

Superkreftene forandrer egenhendig dynamikken i hele spillet, så det er bare en fordel at man mister dem i flere av historieoppdragene. Selv om du kan gruse flere dusin fiender og fotgjengere med noen velvalgte tramp, vil du fortsatt trenge håndvåpen mens kreftene lader seg opp igjen.

Vi får et assortert utvalg av nye utenomjordiske våpen til rådighet, deriblant det mye omtalte dubstep-geværet – som dreper fiender med breakbeats, mens forbipasserende danser i takt.

Det finnes også en del skjulte våpen, som burde være lette å spore opp for alle med tilgang til YouTube. Balansen mellom superkrefter og håndvåpen fungerer helt greit, men balansen mellom fiender og superkrefter er nærmest ikkeeksisterende.

Du blir etter hvert så latterlig mektig i denne virtuelle verdenen at det ikke lenger er et spørsmål om du vil vinne basketakene med politifolk og aliens – men hvor kreativt man klarer å kverke dem.

Spiller det noen rolle at du nå kan løpe så raskt at det ikke lenger er noe poeng å stjele biler? Nei, egentlig ikke. Hva så om disse superkreftene gjør deg nærmest usårbar, og senker vanskelighetsgraden markant?

Nå koser vi oss, dere

Hele poenget er jo å ha det mest mulig moro her. Men er du ute etter en skikkelig utfordring vil du neppe finne den her. Fiendetypene føles dessuten mye mer generiske, og er ikke like artige som gjengene i «The Third».

Det er også en ulempe at selve Steelport er så godt som uforandret fra forrige spill, rent bortsett fra at byen er preget av et stort moderskip, en del baser med space-soldater, «Obey»-plakater og tekniske merksnodigheter som er ment å være små «glitcher» i matrixen. Muligens for å forkle en skranglete spillmotor som ikke har gått igjennom nevneverdige forandringer siden sist.

Hele byen er dessuten omgitt av mørke, siden så godt som hele historiedelen utspiller seg i en evig natt. Det er sånne elementer som vitner om at «Saints Row IV» startet livet som en nedlastbar DLC-utvidelse til «The Third», før konseptet ble utvidet til et eget spill.

Ingen kan imidlertid beskylde Volition for å gjøre en halvhjertet jobb, eller å narre oss til å betale fullpris for en utvidelsespakke. Det er fortsatt fordømt mye å finne på her. Spillet byr som vanlig på samarbeidsmodus og et sjenerøst utvalg av sideoppdrag - fra gamle travere som Forsikringssvindel og Mayhem, til helt ferske utfordringer som spiller på superkreftene.

Plattformhopping, en ny utgave av Professor Genkis psykotiske gameshow, og litt racing som utnytter løpeferdighetene. Sånt er underholdende en stund, men kan bli litt ensformig i lengden – selv om man blir rundhåndet belønnet med hjelpemidler og erfaringspoeng.

«Saints Row IV» er verdt prisen ene og alene som en boltreplass, der man kan skape psykotisk kaos i trygge omgivelser. Men dette er dessuten en veldig vittig satire, som er stappfull av popkulturelle referanser og morsomme nikk til spillhistorien.

Historiedelen er dessuten helt glimrende, og like variert som uforutsigbar. Det skjuler seg faktisk en del overraskelser her, og noen velkomne gjestespill som neppe bør avsløres.

Du kan muligens beskylde Volition for å plyndre andre spill for gode ideer, men det gjør ikke «Saint Row IV» mindre moro. Ingen kan lengre beskylde denne serien for å være en «Grand Theft Auto»-kopi, og det er jo desto viktigere nå som «GTA V» bare er en knapp måned unna.

Det er vanskelig å begripe hva The Saints kan gjøre etter dette, og hvordan denne serien kan toppe seg selv i neste «Saints Row»-spill. Kanskje ved å opphøye hele saints-gjengen til guder, som deretter utfordrer Satan på hjemmebane!

«Saints Row IV» slippes til PS3, XBox 360 og Windows 23. september.

Annonse
Publisert 
Andre artikler om emnet
No items found.
Andre artikler

Saints Row IV

Positivt
Happy fun party time på steroider. En virtuell lekegrind full av destruktive leketøy – nå med superkrefter!
Negativt
Grafikken er ikke direkte imponerende, og hemmet av en del tekniske småproblemer.
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum
Salg/Sales: sales@pressfire.no
dark mode