Annonse
Sackboy: A Big Adventure
Flott plattformhygge for flere spillere.

Sackboy: A Big Adventure

Flott plattformhygge for flere spillere.
20:18
13:31
Utvikler
Sumo Digital
Utgiver
Sony
Slippdato
12. november 2020
Plattformer
PS4, PS5 (testet)
Annonse
13:31
20:18
Denne artikkelen er skrevet av vår satire-konsulent Segata Satiro, og følgelig bare bambus.

(PressFire.no): Det var med «Little Big Planet» at utvikler Media Molecule for alvor satte seg selv på kartet.

Serien ble kanskje aldri helt farsotten som Sony ønsket, men de hadde gode mengder sjarm – og ikke minst rørte de ved folks kreativitet ved å la spillerne få tilgang til alt spillene bød på for å lage sine egne baner, noe Nintendo ikke så verdien i før «Mario Maker» kom.

Personlig greide jeg aldri bli helt venn med spillets heller flytende styring, der jeg aldri følte jeg hadde god kontroll på Sackboy og vennene hans.

Det hele ble litt bedre da utvikler Sumo Digital tok over med «Little Big Planet 3», men serien har vært stemoderlig behandlet i det siste – ikke minst eksemplifisert med «Little Big Karting» som forsøkte å gjøre maskoten enda mer «Mario»-aktig uten å få det helt til.

Nå har Sumo prøvd seg igjen, og lanserer et mer tradisjonelt plattform-eventyrspill i «Sackboy: A Big Adventure» - som kommer samtidig med PlayStation 5 (men spillet er også ute til PS4).

Ingen banebygging

Der «Little Big Planet» tok mye lærdom av den siderullende «Super Mario Bros.», blir «Sackboy: A Big Adventure» mer en avart av «Mario 3D World» med sine statiske kameravinkler i et tredimensjonalt rom, og som innbyr til litt mer utforsking enn før.

Snekring av egne baner er luket helt vekk, noe som tydelig har gitt utviklerne langt mer spillerom til å lage mer spesielle opplevelser enn å måtte tenke på at alt skal kunne lages av hvermannsen.

Her foregår alt i store baner du kan utforske mer, med hemmeligheter strødd rundt hvert eneste hjørne, og med langt mer frihet i hvordan du kommer deg fram på hver bane.

Samtidig har kontrollene blitt vesentlig «tyngre» og bedre, mens en rekke nye egenskaper for vår sekkevenn er lagt til. Alt dette til det bedre – og resultatet er det beste spillet i serien med god margin.

Det er en historie om den onde Vex som har kidnappet alle sekkefolkene og tvunget de til knallhardt slavearbeid som danner bakteppet for spillet, og som er det ultimate målet ditt å rydde opp i.

Vex er kanskje stereotypslemmingen (og dermed litt lite interessant), men det er figurene du møter på veien som tar kaka her.

Du har en slags mentor i den eldre sekkepersonen Scarlet som følger deg gjennom banene for å gi gode råd, men på veien møter du alt fra zoologer til piratkrabber – alle med erkebritisk aksent og herlig overdrevne animasjoner.

Via et oversiktskart (igjen, veldig likt «Mario 3D World») kan man velge bane, ta «speedrun»-utfordringer eller finne hemmelige områder. For å komme deg videre må du samle spesielle «drømmebobler» som er på hver bane, og et satt antall låser opp den verdenen sin bosskamp, som igjen tar deg videre til neste verden.

Verdenene har forskjellig tematikk og folkene du møter på veien dukker ofte opp på flere av banene. Spillet er også utrolig pent å se på, med farger og grafisk konfetti overalt – både på PS4 og PS5.

Sistnevnte konsoll har kanskje både høyere oppløsning og langt kjappere lastetider å skilte med, der det bare tar et par sekunder å hoppe mellom banene, men du trår uansett ikke feil, samme hvilken plattform du velger.

Tar seg veldig opp

At spillene tidligere i serien har insistert på at spillerne skulle kunne lage egne baner kan kanskje ha vært en slags fotlenke for utviklerne – og nå som den er av imponerer Sumo Digital med hva de har fått til.

Et plattformspill er ikke bedre enn banene tillater, og her leveres det jevnt over godt. Det starter trygt nok, kanskje til og med litt kjedelig vil noen si, med baner som verken utfordrer eller som viser at du skal få oppleve stor variasjon fremover.

Jeg slet litt med å skulle forelske meg i starten, for å være helt ærlig, men plutselig får spillet opp dampen.

For innen kort tid har du vært gjennom siderullende baner, baner som foregår på tog eller ubåter, baner med en spesifikk gimmick (inkludert boomeranger og parasollhopping) og selv en bane som forgår kun sett ovenfra og ned.

Alle banene ser helt nydelige ut, og har en salig miks av tøy, papir og vanlige husholdningsgjenstander som gjør det supersjarmerende å bare løpe rundt.

Jeg setter pris på at det er et litt tregere tempo her, med mulighet til å utforske i sitt eget tempo. Hver bane har også spesielle utfordringsrom, og det er gøy å se om du greier de forskjellige utfordringene til hver bane – for eksempel å forsøke å greie de uten å ta skade.

Det tok meg også greit på senga da en av de tidlige banene var basert på Mark Ronsons «Uptown Funk», og det viser seg at svært mange baner låner populære låter på denne måten.

Her får du servert alt fra Britney Spears til David Bowie og Madonna, der banene ofte foregår i takt med musikken!

Veldig gøy i starten, men det blir kanskje litt i overkant mange musikkbaner, synes jeg? Spillet sliter nesten litt med å finne seg sjæl når det flotte lydsporet hektes av og man heller baserer hele greia på popmusikk (som man kanskje ikke engang liker).

At banene legger opp til mer utforsking, noe som resulterer i at du ikke nødvendigvis går så kjapt fram, betyr også at musikken stopper litt opp og venter på at du skal gå videre.

Gode baner er én ting, men enda bedre er det at Sackboy beveger seg langt smidigere nå enn før, og du kan både kaste deg framover med et knappetrykk, sveve litt om du holder inn hoppeknappen, og slå rundt deg for å knerte fiender.

Innimellom får du også tilgang til spesielle «verktøy», som en boomerang du kan samle ting med, eller en krok du kan bruke til å kaste deg rundt med, som gir enda flere muligheter til å forflytte deg.

Det hele føles ganske bra ut, og responsen er langt bedre enn i de tidligere spillene om du har spilt disse. Kanskje ikke helt på «Mario»-nivå enda, noe enkelte baner viser:

På enkelte baner mangler av en eller annen merkelig grunn skyggen din, for eksempel, noe som gjør det svært vanskelig å gjette hvor du kommer til å lande. Flere ganger enn jeg synes er rimelig har jeg ramlet til min død fordi et eller annet med spillet har tøyset det til, og det er overraskende vanskelig å skulle lande oppå spillets mange fiender.

Ikke det at spillet straffer deg så mye for det – du har rikelig med ekstraliv, og mellomlagringene er strødd liberalt rundt.

Likevel er det irriterende at noen av de siderullende banene (som foregår i «2D») lar deg falle bak ting fordi du kan gå bittelitt bakover i bildet uten å merke det selv, og dermed må starte på nytt.

Best med flere?

Som i tidligere spill er det også mulig å spille opp til fire spillere samtidig her, og selv om jeg gjetter på at det blir litt vel kaotisk med fire spillere (som jeg ikke har fått prøvd), skinner det gjennom at mye er lagd med to eller flere spillere i bunn. Spillet minner deg på at du er mutters alene hele tiden ved å dele ut pokaler på slutten av hver bane selv når du er alene, mens noen (få) baner rett og slett er låst vekk dersom du ikke spiller med flere.

Sammen med en annen spiller blir derimot selv den minst interessante banen hysterisk gøy i det man forsøker å kapre poeng (via små poeng-kuler som er strødd rundt på banene) foran den andre, eller skal prøve å samarbeide om å flytte blokker rundt.

Hiv inn mulighet til å kle seg opp i alskens kostymer, et lydspor som (tidvis) imponerer og nok sjarm til å få selv den mest innbitte trønder til å bli glad, så har man en suksessoppskrift. Litt kontrolltrøbbel og noen kjedelige baner til tross, Sackboys nyeste eventyr viser at serien slett ikke har stagnert. Får du med deg noen å spille med er dette et sikkerstikk, og om du leter etter et «Mario»-aktig nyspill til barna på PS5-lanseringen er dette et suverent spill.

En sterk firer på terningen!

Se alle podcaster på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Oppsummering
Positivt
Svært sjarmerende
Negativt
Lener seg litt vel mye på popmusikk til tider, noe kameratrøbbel og unødvendige fall. Til tider litt for rett frem og lite utfordrende.
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
Flott plattformhygge for flere spillere.
Sackboy: A Big Adventure
Erik Fossum

(PressFire.no): Det var med «Little Big Planet» at utvikler Media Molecule for alvor satte seg selv på kartet.

Serien ble kanskje aldri helt farsotten som Sony ønsket, men de hadde gode mengder sjarm – og ikke minst rørte de ved folks kreativitet ved å la spillerne få tilgang til alt spillene bød på for å lage sine egne baner, noe Nintendo ikke så verdien i før «Mario Maker» kom.

Personlig greide jeg aldri bli helt venn med spillets heller flytende styring, der jeg aldri følte jeg hadde god kontroll på Sackboy og vennene hans.

Det hele ble litt bedre da utvikler Sumo Digital tok over med «Little Big Planet 3», men serien har vært stemoderlig behandlet i det siste – ikke minst eksemplifisert med «Little Big Karting» som forsøkte å gjøre maskoten enda mer «Mario»-aktig uten å få det helt til.

Nå har Sumo prøvd seg igjen, og lanserer et mer tradisjonelt plattform-eventyrspill i «Sackboy: A Big Adventure» - som kommer samtidig med PlayStation 5 (men spillet er også ute til PS4).

Ingen banebygging

Der «Little Big Planet» tok mye lærdom av den siderullende «Super Mario Bros.», blir «Sackboy: A Big Adventure» mer en avart av «Mario 3D World» med sine statiske kameravinkler i et tredimensjonalt rom, og som innbyr til litt mer utforsking enn før.

Snekring av egne baner er luket helt vekk, noe som tydelig har gitt utviklerne langt mer spillerom til å lage mer spesielle opplevelser enn å måtte tenke på at alt skal kunne lages av hvermannsen.

Her foregår alt i store baner du kan utforske mer, med hemmeligheter strødd rundt hvert eneste hjørne, og med langt mer frihet i hvordan du kommer deg fram på hver bane.

Samtidig har kontrollene blitt vesentlig «tyngre» og bedre, mens en rekke nye egenskaper for vår sekkevenn er lagt til. Alt dette til det bedre – og resultatet er det beste spillet i serien med god margin.

Det er en historie om den onde Vex som har kidnappet alle sekkefolkene og tvunget de til knallhardt slavearbeid som danner bakteppet for spillet, og som er det ultimate målet ditt å rydde opp i.

Vex er kanskje stereotypslemmingen (og dermed litt lite interessant), men det er figurene du møter på veien som tar kaka her.

Du har en slags mentor i den eldre sekkepersonen Scarlet som følger deg gjennom banene for å gi gode råd, men på veien møter du alt fra zoologer til piratkrabber – alle med erkebritisk aksent og herlig overdrevne animasjoner.

Via et oversiktskart (igjen, veldig likt «Mario 3D World») kan man velge bane, ta «speedrun»-utfordringer eller finne hemmelige områder. For å komme deg videre må du samle spesielle «drømmebobler» som er på hver bane, og et satt antall låser opp den verdenen sin bosskamp, som igjen tar deg videre til neste verden.

Verdenene har forskjellig tematikk og folkene du møter på veien dukker ofte opp på flere av banene. Spillet er også utrolig pent å se på, med farger og grafisk konfetti overalt – både på PS4 og PS5.

Sistnevnte konsoll har kanskje både høyere oppløsning og langt kjappere lastetider å skilte med, der det bare tar et par sekunder å hoppe mellom banene, men du trår uansett ikke feil, samme hvilken plattform du velger.

Tar seg veldig opp

At spillene tidligere i serien har insistert på at spillerne skulle kunne lage egne baner kan kanskje ha vært en slags fotlenke for utviklerne – og nå som den er av imponerer Sumo Digital med hva de har fått til.

Et plattformspill er ikke bedre enn banene tillater, og her leveres det jevnt over godt. Det starter trygt nok, kanskje til og med litt kjedelig vil noen si, med baner som verken utfordrer eller som viser at du skal få oppleve stor variasjon fremover.

Jeg slet litt med å skulle forelske meg i starten, for å være helt ærlig, men plutselig får spillet opp dampen.

For innen kort tid har du vært gjennom siderullende baner, baner som foregår på tog eller ubåter, baner med en spesifikk gimmick (inkludert boomeranger og parasollhopping) og selv en bane som forgår kun sett ovenfra og ned.

Alle banene ser helt nydelige ut, og har en salig miks av tøy, papir og vanlige husholdningsgjenstander som gjør det supersjarmerende å bare løpe rundt.

Jeg setter pris på at det er et litt tregere tempo her, med mulighet til å utforske i sitt eget tempo. Hver bane har også spesielle utfordringsrom, og det er gøy å se om du greier de forskjellige utfordringene til hver bane – for eksempel å forsøke å greie de uten å ta skade.

Det tok meg også greit på senga da en av de tidlige banene var basert på Mark Ronsons «Uptown Funk», og det viser seg at svært mange baner låner populære låter på denne måten.

Her får du servert alt fra Britney Spears til David Bowie og Madonna, der banene ofte foregår i takt med musikken!

Veldig gøy i starten, men det blir kanskje litt i overkant mange musikkbaner, synes jeg? Spillet sliter nesten litt med å finne seg sjæl når det flotte lydsporet hektes av og man heller baserer hele greia på popmusikk (som man kanskje ikke engang liker).

At banene legger opp til mer utforsking, noe som resulterer i at du ikke nødvendigvis går så kjapt fram, betyr også at musikken stopper litt opp og venter på at du skal gå videre.

Gode baner er én ting, men enda bedre er det at Sackboy beveger seg langt smidigere nå enn før, og du kan både kaste deg framover med et knappetrykk, sveve litt om du holder inn hoppeknappen, og slå rundt deg for å knerte fiender.

Innimellom får du også tilgang til spesielle «verktøy», som en boomerang du kan samle ting med, eller en krok du kan bruke til å kaste deg rundt med, som gir enda flere muligheter til å forflytte deg.

Det hele føles ganske bra ut, og responsen er langt bedre enn i de tidligere spillene om du har spilt disse. Kanskje ikke helt på «Mario»-nivå enda, noe enkelte baner viser:

På enkelte baner mangler av en eller annen merkelig grunn skyggen din, for eksempel, noe som gjør det svært vanskelig å gjette hvor du kommer til å lande. Flere ganger enn jeg synes er rimelig har jeg ramlet til min død fordi et eller annet med spillet har tøyset det til, og det er overraskende vanskelig å skulle lande oppå spillets mange fiender.

Ikke det at spillet straffer deg så mye for det – du har rikelig med ekstraliv, og mellomlagringene er strødd liberalt rundt.

Likevel er det irriterende at noen av de siderullende banene (som foregår i «2D») lar deg falle bak ting fordi du kan gå bittelitt bakover i bildet uten å merke det selv, og dermed må starte på nytt.

Best med flere?

Som i tidligere spill er det også mulig å spille opp til fire spillere samtidig her, og selv om jeg gjetter på at det blir litt vel kaotisk med fire spillere (som jeg ikke har fått prøvd), skinner det gjennom at mye er lagd med to eller flere spillere i bunn. Spillet minner deg på at du er mutters alene hele tiden ved å dele ut pokaler på slutten av hver bane selv når du er alene, mens noen (få) baner rett og slett er låst vekk dersom du ikke spiller med flere.

Sammen med en annen spiller blir derimot selv den minst interessante banen hysterisk gøy i det man forsøker å kapre poeng (via små poeng-kuler som er strødd rundt på banene) foran den andre, eller skal prøve å samarbeide om å flytte blokker rundt.

Hiv inn mulighet til å kle seg opp i alskens kostymer, et lydspor som (tidvis) imponerer og nok sjarm til å få selv den mest innbitte trønder til å bli glad, så har man en suksessoppskrift. Litt kontrolltrøbbel og noen kjedelige baner til tross, Sackboys nyeste eventyr viser at serien slett ikke har stagnert. Får du med deg noen å spille med er dette et sikkerstikk, og om du leter etter et «Mario»-aktig nyspill til barna på PS5-lanseringen er dette et suverent spill.

En sterk firer på terningen!

Annonse
Publisert 
Andre artikler om emnet
No items found.
Andre artikler

Sackboy: A Big Adventure

Positivt
Svært sjarmerende
Negativt
Lener seg litt vel mye på popmusikk til tider, noe kameratrøbbel og unødvendige fall. Til tider litt for rett frem og lite utfordrende.
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum
Salg/Sales: sales@pressfire.no
dark mode