Annonse

Risen 2: Dark Waters

«Skyrim» for sjøulker.

Risen 2: Dark Waters

«Skyrim» for sjøulker.
3:57
10:00
Utvikler
Piranah Bytes
Utgiver
Deep Silver
Slippdato
3. august 2012
Plattformer
PlayStation 3
Annonse
10:00
3:57
Denne artikkelen er skrevet av vår satire-konsulent Segata Satiro, og følgelig bare bambus.

(PressFire.no): Problemet med piratlivet er at alt koster. «Risen 2: Dark Waters» gjør ikke noe for å skjule dette, og omfavner i stedet livsstilen.

I utgangspunktet gjør det ikke veldig mye for å skille seg ut fra andre rollespill, men tyr til noen smarte tematiske løsninger istedet.

Det er moro, helt til noen kaster sand i øynene dine

Men hva vet du egentlig om pirater ut i fra populærkulturen? Jo, de lyver, stjeler og plyndrer. Men det beskriver egentlig bare overflaten av det du får gjennom historien.

«Risen 2» strekker seg hakket dypere og ber deg ta stilling til temaer som ville vært aktuelle for en kaptein. Men du trenger heldigvis ikke noen gummi-and med trinse i midten for å nå toppen, da.

Først må du skaffe en skute. Så må du finne et verdig mannskap og forsyninger til det lange, klassiske eventyret.

Du får dra på skattejakt med skattekart og spade. Besøke innfødte stammer, blande sammen voodoo-magi og trylledrikker. Du får dissekere eldgamle templer og ruiner.

Og ikke minst å prate og lyve deg gjennom sosiale konfrontasjoner du helst skulle unngått helt.

Som fersking kommer du i utgangspunktet rett ut av piratskolen, klar til å vise tenner og hva du virkelig er god for.

Egentlig spaner du for inkvisisjonen for å skaffe noen legendariske våpen, selv om dette bakteppet kun forblir nettopp et bakteppe uten noen særlig tyngde.

Desperate tider krever uansett desperate løsninger – og når Cthulhu og Kraken slår seg sammen for å skape kaos på de syv hav må det sterkere skyts til enn kuler og krutt.

Ikke bare treffer spillet på alle klisjeene i fiksjonen, men det drar også med seg en drøss av konvensjoner fra rollespill i samme slengen. Det er liksom alltid slike tematiske ekvivalenter i «Risen 2».

Og selv om de fleste av dem ikke er veldig komplekse, hjelper de med å fargelegge omverdenen.

Med stor hatt kommer stort ansvar

Utviklerne viser med andre ord at de har full kontroll, selv når de må undergå bevisste kompromisser.

Det virker for eksempel som om de bruker litt mye energi på å kjempe mot teknologien sin. Visuelt virker det kanskje som om spillet deres hører til forrige generasjon – annet enn de tilfellene når du står på riktig side av øya med nesen vendt vestover, dagen etter et stjerneskudd har passert nattehimmelen.

Spillet ser helt fantastisk flott og frodig ut når det bare vil, men utviklerne svinger alt for vilt med kameraet til at de egentlig klarer å lure noen.

I kjernen av «Risen 2» ligger uansett fektesystemet enhver pirat benytter når disputter blir hårete, eller du må utforsker de frodige, grønne øylandskapene etter gull. Problemet ligger ikke i at du blir tvunget ut i kamp – duell med andre drevne pirater kunne ikke vært mer spennende. I alle fall i kontrollerte antall, når du har bygget deg opp litt etter noen timer i spill.

Livet på sjøen er ikke alltid like vakkert

Problemet er at spillet viker alt for ofte unna sin egen tekniske komfortsone til at jeg kan gi full ros til utviklerne for det de har fått til. De mangler evnene til å håndtere det.

Det som i ett øyeblikk kan være en intens duell mellom to korder kan like fort utvikle seg til en frustrerende dans med faunaen det neste. Spørsmålet blir heller hvordan du skal gå fram i disse situasjonene for å tippe vekten i din favør.

Ingen sa det ville være rettferdig.

Angriper du som en gentleman, og benytter deg av det grunnleggende systemet av parering, fekting og blokkering? Eller tar du til skitne triks, som å kaste sand i øynene hans? Hva med å sparke ham når han ligger nede, eller avslutte med en kokosnøtt til skolten? Skolten hans, altså – ikke din egen.

Du har en del spennende alternativer som åpner seg ettersom du spiller, selv om systemet rakner totalt med en gang du må «fekte» mot illsinte villsvin og pantere med de samme taktikkene. Da er det bare den mektige musketten som gjelder. Og som regel er dette samspillet mellom eldgamle, treige skytevåpen og sverd som er en av de virkelig store gledene av å trekke korden i «Risen 2».

Det er fryktelig synd at spillet tar seg såpass god tid med introduksjonen sin som den gjør. Mye av det du jobber deg mot av kunnskap burde ha vært grunnleggende evner du hadde tilgang til fra første time. Når du ikke er løpegutt mellom de forskjellige øyene og tavernene, fekter du deg som regel gjennom gjengrodde og grønne landskap. Og det er gjerne i disse omstendighetene du kanskje heller burde ha spilt «The Witcher 2».

Jeg liker «Risen 2: Dark Waters». Det er et veldig enkelt rollespill, men har massevis av sjarm og fargerik fortellerglede som er totalt borte i giganter som «Skyrim». Det har skikkelig personlighet, selv om de kanskje mangler noe av budsjettet eller teknologien de skulle ønske. Dette er uansett hakket mer hack-n-slash – men godtar du det, har piratlivet massevis av spennende eventyr å by på.

«Risen 2: Dark Waters» slippes til pc, Xbox 360 og PS3 27. april.

Se alle podcaster på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Mer om:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Oppsummering
Positivt
Sjarmerende, uhøytidelig og fargerik setting.
Negativt
Tekniske småproblemer og mangelfull opplæring.
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
«Skyrim» for sjøulker.
Risen 2: Dark Waters
Thomas Christoffersen

(PressFire.no): Problemet med piratlivet er at alt koster. «Risen 2: Dark Waters» gjør ikke noe for å skjule dette, og omfavner i stedet livsstilen.

I utgangspunktet gjør det ikke veldig mye for å skille seg ut fra andre rollespill, men tyr til noen smarte tematiske løsninger istedet.

Det er moro, helt til noen kaster sand i øynene dine

Men hva vet du egentlig om pirater ut i fra populærkulturen? Jo, de lyver, stjeler og plyndrer. Men det beskriver egentlig bare overflaten av det du får gjennom historien.

«Risen 2» strekker seg hakket dypere og ber deg ta stilling til temaer som ville vært aktuelle for en kaptein. Men du trenger heldigvis ikke noen gummi-and med trinse i midten for å nå toppen, da.

Først må du skaffe en skute. Så må du finne et verdig mannskap og forsyninger til det lange, klassiske eventyret.

Du får dra på skattejakt med skattekart og spade. Besøke innfødte stammer, blande sammen voodoo-magi og trylledrikker. Du får dissekere eldgamle templer og ruiner.

Og ikke minst å prate og lyve deg gjennom sosiale konfrontasjoner du helst skulle unngått helt.

Som fersking kommer du i utgangspunktet rett ut av piratskolen, klar til å vise tenner og hva du virkelig er god for.

Egentlig spaner du for inkvisisjonen for å skaffe noen legendariske våpen, selv om dette bakteppet kun forblir nettopp et bakteppe uten noen særlig tyngde.

Desperate tider krever uansett desperate løsninger – og når Cthulhu og Kraken slår seg sammen for å skape kaos på de syv hav må det sterkere skyts til enn kuler og krutt.

Ikke bare treffer spillet på alle klisjeene i fiksjonen, men det drar også med seg en drøss av konvensjoner fra rollespill i samme slengen. Det er liksom alltid slike tematiske ekvivalenter i «Risen 2».

Og selv om de fleste av dem ikke er veldig komplekse, hjelper de med å fargelegge omverdenen.

Med stor hatt kommer stort ansvar

Utviklerne viser med andre ord at de har full kontroll, selv når de må undergå bevisste kompromisser.

Det virker for eksempel som om de bruker litt mye energi på å kjempe mot teknologien sin. Visuelt virker det kanskje som om spillet deres hører til forrige generasjon – annet enn de tilfellene når du står på riktig side av øya med nesen vendt vestover, dagen etter et stjerneskudd har passert nattehimmelen.

Spillet ser helt fantastisk flott og frodig ut når det bare vil, men utviklerne svinger alt for vilt med kameraet til at de egentlig klarer å lure noen.

I kjernen av «Risen 2» ligger uansett fektesystemet enhver pirat benytter når disputter blir hårete, eller du må utforsker de frodige, grønne øylandskapene etter gull. Problemet ligger ikke i at du blir tvunget ut i kamp – duell med andre drevne pirater kunne ikke vært mer spennende. I alle fall i kontrollerte antall, når du har bygget deg opp litt etter noen timer i spill.

Livet på sjøen er ikke alltid like vakkert

Problemet er at spillet viker alt for ofte unna sin egen tekniske komfortsone til at jeg kan gi full ros til utviklerne for det de har fått til. De mangler evnene til å håndtere det.

Det som i ett øyeblikk kan være en intens duell mellom to korder kan like fort utvikle seg til en frustrerende dans med faunaen det neste. Spørsmålet blir heller hvordan du skal gå fram i disse situasjonene for å tippe vekten i din favør.

Ingen sa det ville være rettferdig.

Angriper du som en gentleman, og benytter deg av det grunnleggende systemet av parering, fekting og blokkering? Eller tar du til skitne triks, som å kaste sand i øynene hans? Hva med å sparke ham når han ligger nede, eller avslutte med en kokosnøtt til skolten? Skolten hans, altså – ikke din egen.

Du har en del spennende alternativer som åpner seg ettersom du spiller, selv om systemet rakner totalt med en gang du må «fekte» mot illsinte villsvin og pantere med de samme taktikkene. Da er det bare den mektige musketten som gjelder. Og som regel er dette samspillet mellom eldgamle, treige skytevåpen og sverd som er en av de virkelig store gledene av å trekke korden i «Risen 2».

Det er fryktelig synd at spillet tar seg såpass god tid med introduksjonen sin som den gjør. Mye av det du jobber deg mot av kunnskap burde ha vært grunnleggende evner du hadde tilgang til fra første time. Når du ikke er løpegutt mellom de forskjellige øyene og tavernene, fekter du deg som regel gjennom gjengrodde og grønne landskap. Og det er gjerne i disse omstendighetene du kanskje heller burde ha spilt «The Witcher 2».

Jeg liker «Risen 2: Dark Waters». Det er et veldig enkelt rollespill, men har massevis av sjarm og fargerik fortellerglede som er totalt borte i giganter som «Skyrim». Det har skikkelig personlighet, selv om de kanskje mangler noe av budsjettet eller teknologien de skulle ønske. Dette er uansett hakket mer hack-n-slash – men godtar du det, har piratlivet massevis av spennende eventyr å by på.

«Risen 2: Dark Waters» slippes til pc, Xbox 360 og PS3 27. april.

Annonse
Publisert 
Andre artikler om emnet
No items found.
Andre artikler

Risen 2: Dark Waters

Positivt
Sjarmerende, uhøytidelig og fargerik setting.
Negativt
Tekniske småproblemer og mangelfull opplæring.
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum
Salg/Sales: sales@pressfire.no
dark mode