Annonse

Return to Monkey Island

Suverent gjensyn.

Return to Monkey Island

Suverent gjensyn.
13:53
22:47
Utvikler
Terrible Toybox
Utgiver
Devolver Digital
Slippdato
19. september 2022
Plattformer
PC, Switch
Annonse
22:47
13:53
TL;DR

(PressFire.no): De siste årene har vi fått nye spill i en rekke «forlatte» serier, med variert resultat.

Skjønt, det skal vel egentlig sies at «Monkey Island»-serien ikke akkurat har ligget brakk. Ikke sånn egentlig. Men jeg tror de fleste er enige i at serien nådde toppen med spill to eller tre (avhengig av hvem du spør), og at det aldri egentlig nådde de høydene igjen.

Og mye av det er kanskje fordi det ikke var utviklerne av de første to som stod bak, der serien ble litt kasteball mellom en rekke utviklergrupper.

Så når Ron Gilbert og Dave Grossman nå plukker opp tøylene fra der de startet for 30 år siden, er det helt på sin plass å stille spørsmålstegn.

Greier de kunststykket å både holde på det som fungerte og modernisere?

Spoilers: Oh yes!

Boybrush

Vår alles kjære halvtosk-pirat Guybrush Threepwood og hans langt mer durkdrevne Elaine er på ferde igjen – og denne gangen er det historien om den faktiske hemmeligheten på Monkey Island som skal fortelles.

Historien er lagt opp som en slags oppfølger til «Monkey Island 2», men er satt til lenge etter «Tales of Monkey Island»-spillene. Det viser seg å fungere helt ypperlig.

Spillet oppklarer med glimt i øyet den heller merkelige slutten i førstnevnte, og jevnt over er det strødd throwbacks til fordums tider som begeistrer – men som ikke nødvendigvis er kritisk for de som ikke har like rosenrøde nostalgibriller.

Jeg skal ikke avsløre så mye av det som skjer, men man kan gå inn med visshet om at dette føles og oppleves akkurat slik man kunne håpet at det gjorde, med rikelige mengder sjarm og galskap som før.

Og om ikke det er noe av det beste skussmålet jeg kan gi så vet ikke jeg.

Kunst til besvær

Hvordan spillet ser ut har vært gjenstand for en splittelse. Noen mener den hissigere stilen ikke passer inn, mens andre peker til at nesten ingen av spillene har hatt en konsis stilart uansett.

Jeg har en liten følelse av at samme hvor du står i den debatten, så vil spillet ganske raskt føles veldig kjent ut – dette er «Monkey Island», samme hvordan det ser ut.

Selv var jeg ikke helt overbevist etter de første skjermbildene kom ut, men noen minutter inn var jeg helt og holdent om bord – spillet ser faktisk helt fantastisk ut til tider.

Cut-scenes sprites opp med nye kameravinkler, det er en god interaksjon med omgivelsene, og hvert skjermbilde er stappfullt av ting å se på og å få Guybrush til å kommentere på.

Samtidig så er animasjonen gjort på en måte som får de i utgangspunktet flate figurene til å føles litt tredimensjonale og rundere i kantene, og ikke så «hengslete» som jeg hadde fryktet.

Også leveres det både stemmeskuespill fra øverste hylle (de fleste gamle er tilbake, minus Earl Boen som LeChuck, som har pensjonert seg) og et lydspor som til tider rivaliserer «Curse». Helt fabelaktig, med andre ord.

Musikken inkluderer for øvrig en svært overraskende norsk gavepakke jeg virkelig ikke så komme. Hvilken hatt komponistene har dratt akkurat den låta fra er jeg spent på å høre om.

Oppriktig gøy

Gilbert viste med «Thimbleweed Park» i 2017 at han fortsatt har humoren i god behold, og sammen med Grossman blir historien enda mer raffinert (men samtidig tvers gjennom crazy).

Det er ikke ofte jeg ler høyt oppriktig av spill, men her skjedde det flere ganger.

Og der «Thimbleweed» sin hyllest til fordums tider gjorde at det spillmessig egentlig ble for gammeldags for sitt eget gode, har utviklerne derimot greid å oppdatere «Return to Monkey Island» til å være mer moderne.

Det er egentlig helt greit at verblisten er borte (i stedet har man som regel mulighet til å enten interagere med eller å kikke på ting), og spillet legger seg med det litt i selen for å ikke stå i veien for spilleren på noe vis – selv om de aller fleste gåtene løses ved å bruke gjenstand A på gjenstand B og man har en utstyrssekk stappfull med alskens rot, slik seg hør og bør i sjangeren.

Mer moderne snarveier som å øke hastigheten ved dobbeltklikk er tilbake, man kan hoppe fram og tilbake i dialogen med et tastetrykk og både vanskelighetsgrad (les: antall gåter) og hintsystem (som er helt valgfritt) er på plass.

Det blir aldri veldig vanskelig uansett, og de fleste vil nok med hell kunne skure gjennom den «vanskeligere» utgaven om de har prøvd seg på sjangeren før.

Men selv med dette er det fortsatt et eventyr på opp mot ti timer å finne her, som er en respektabel lengde for ethvert pek-og-klikk-spill.

«Return to Monkey Island» er rett og slett utrolig trivelig å spille.

Det føles litt som å møte på gamle venner etter mange år som har et vell av nye røverhistorier å skjenke deg ut i de sene nattetimer. Historier man ikke blir lei av, og som har tålt tidens tann.

Det er nesten rørende, om jeg trekker nostalgibrillene skikkelig godt på.

Humoren sitter som et skudd, det tekniske står på stell, historien og situasjonene står i stil med gåtene som leveres. Det viser seg at de gamle fortsatt leverer best, og jeg håper Gilber, Grossman og alle de andre har mer på tanken.

Denne artikkelen er skrevet av vår satire-konsulent Segata Satiro, og følgelig bare bambus.
Se alle podcaster på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Mer om:
No items found.
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Oppsummering
Positivt
Oppriktig fornøyelig gjensyn med Guybrush, i et solid pek-og-klikk-eventyr. Flott å se på, nydelig musikk, sprø gåter og kule figurer.
Negativt
Noen områder føles hakket mer inspirerte enn andre. Når ikke opp til galskapen i tidligere spill.
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
Suverent gjensyn.
Return to Monkey Island
Erik Fossum

(PressFire.no): De siste årene har vi fått nye spill i en rekke «forlatte» serier, med variert resultat.

Skjønt, det skal vel egentlig sies at «Monkey Island»-serien ikke akkurat har ligget brakk. Ikke sånn egentlig. Men jeg tror de fleste er enige i at serien nådde toppen med spill to eller tre (avhengig av hvem du spør), og at det aldri egentlig nådde de høydene igjen.

Og mye av det er kanskje fordi det ikke var utviklerne av de første to som stod bak, der serien ble litt kasteball mellom en rekke utviklergrupper.

Så når Ron Gilbert og Dave Grossman nå plukker opp tøylene fra der de startet for 30 år siden, er det helt på sin plass å stille spørsmålstegn.

Greier de kunststykket å både holde på det som fungerte og modernisere?

Spoilers: Oh yes!

Boybrush

Vår alles kjære halvtosk-pirat Guybrush Threepwood og hans langt mer durkdrevne Elaine er på ferde igjen – og denne gangen er det historien om den faktiske hemmeligheten på Monkey Island som skal fortelles.

Historien er lagt opp som en slags oppfølger til «Monkey Island 2», men er satt til lenge etter «Tales of Monkey Island»-spillene. Det viser seg å fungere helt ypperlig.

Spillet oppklarer med glimt i øyet den heller merkelige slutten i førstnevnte, og jevnt over er det strødd throwbacks til fordums tider som begeistrer – men som ikke nødvendigvis er kritisk for de som ikke har like rosenrøde nostalgibriller.

Jeg skal ikke avsløre så mye av det som skjer, men man kan gå inn med visshet om at dette føles og oppleves akkurat slik man kunne håpet at det gjorde, med rikelige mengder sjarm og galskap som før.

Og om ikke det er noe av det beste skussmålet jeg kan gi så vet ikke jeg.

Kunst til besvær

Hvordan spillet ser ut har vært gjenstand for en splittelse. Noen mener den hissigere stilen ikke passer inn, mens andre peker til at nesten ingen av spillene har hatt en konsis stilart uansett.

Jeg har en liten følelse av at samme hvor du står i den debatten, så vil spillet ganske raskt føles veldig kjent ut – dette er «Monkey Island», samme hvordan det ser ut.

Selv var jeg ikke helt overbevist etter de første skjermbildene kom ut, men noen minutter inn var jeg helt og holdent om bord – spillet ser faktisk helt fantastisk ut til tider.

Cut-scenes sprites opp med nye kameravinkler, det er en god interaksjon med omgivelsene, og hvert skjermbilde er stappfullt av ting å se på og å få Guybrush til å kommentere på.

Samtidig så er animasjonen gjort på en måte som får de i utgangspunktet flate figurene til å føles litt tredimensjonale og rundere i kantene, og ikke så «hengslete» som jeg hadde fryktet.

Også leveres det både stemmeskuespill fra øverste hylle (de fleste gamle er tilbake, minus Earl Boen som LeChuck, som har pensjonert seg) og et lydspor som til tider rivaliserer «Curse». Helt fabelaktig, med andre ord.

Musikken inkluderer for øvrig en svært overraskende norsk gavepakke jeg virkelig ikke så komme. Hvilken hatt komponistene har dratt akkurat den låta fra er jeg spent på å høre om.

Oppriktig gøy

Gilbert viste med «Thimbleweed Park» i 2017 at han fortsatt har humoren i god behold, og sammen med Grossman blir historien enda mer raffinert (men samtidig tvers gjennom crazy).

Det er ikke ofte jeg ler høyt oppriktig av spill, men her skjedde det flere ganger.

Og der «Thimbleweed» sin hyllest til fordums tider gjorde at det spillmessig egentlig ble for gammeldags for sitt eget gode, har utviklerne derimot greid å oppdatere «Return to Monkey Island» til å være mer moderne.

Det er egentlig helt greit at verblisten er borte (i stedet har man som regel mulighet til å enten interagere med eller å kikke på ting), og spillet legger seg med det litt i selen for å ikke stå i veien for spilleren på noe vis – selv om de aller fleste gåtene løses ved å bruke gjenstand A på gjenstand B og man har en utstyrssekk stappfull med alskens rot, slik seg hør og bør i sjangeren.

Mer moderne snarveier som å øke hastigheten ved dobbeltklikk er tilbake, man kan hoppe fram og tilbake i dialogen med et tastetrykk og både vanskelighetsgrad (les: antall gåter) og hintsystem (som er helt valgfritt) er på plass.

Det blir aldri veldig vanskelig uansett, og de fleste vil nok med hell kunne skure gjennom den «vanskeligere» utgaven om de har prøvd seg på sjangeren før.

Men selv med dette er det fortsatt et eventyr på opp mot ti timer å finne her, som er en respektabel lengde for ethvert pek-og-klikk-spill.

«Return to Monkey Island» er rett og slett utrolig trivelig å spille.

Det føles litt som å møte på gamle venner etter mange år som har et vell av nye røverhistorier å skjenke deg ut i de sene nattetimer. Historier man ikke blir lei av, og som har tålt tidens tann.

Det er nesten rørende, om jeg trekker nostalgibrillene skikkelig godt på.

Humoren sitter som et skudd, det tekniske står på stell, historien og situasjonene står i stil med gåtene som leveres. Det viser seg at de gamle fortsatt leverer best, og jeg håper Gilber, Grossman og alle de andre har mer på tanken.

Annonse
Publisert 
Andre artikler om emnet
No items found.
Andre artikler

Return to Monkey Island

Positivt
Oppriktig fornøyelig gjensyn med Guybrush, i et solid pek-og-klikk-eventyr. Flott å se på, nydelig musikk, sprø gåter og kule figurer.
Negativt
Noen områder føles hakket mer inspirerte enn andre. Når ikke opp til galskapen i tidligere spill.
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum
Salg/Sales: sales@pressfire.no
dark mode