(PressFire.no): Man skal ha grei tyngde på pengesekken for å hive seg med i en konsollkrig. Er det noe historien har lært oss, er det at noe såpass tilfeldig som timing lett kan velte et prosjekt.
I de maskinene vi skal se på her er det imidlertid flere faktorer som spiller inn. For tyve år siden, nærmere bestemt 1993, var situasjonen slik at Nintendo og Sega satt hver sin kakedel. Super Nintendo eller Sega Megadrivej var det man skulle ha, og den fjerde konsollgenerasjonen var i sin beste alder.
De tre kjente nestegenerasjonsmaskinene, PlayStation, Sega Saturn og Nintendo 64 var ennå et stykke fram i tid på dette tidspunktet, men for noen konsollprodusenter var det vinn eller forsvinn i 1993.
Både Atari, Commodore, Philips og Panasonic stod nemlig i angrepsposisjon med noen skikkelig fremtidsrettede og svindyre beist av noen konsoller. De skulle ta den videre, og ikke minst, danke ut Sega og Nintendo ved hjelp av rå maskinkraft og det nye, hippe cd-formatet.
Voksne underholdningsmaskiner for voksne menn og damer som ville mer enn å lefle med Mario og Sonic.
Alle som hadde interesse for data på 90-tallet husker ordet «multimedia». Sammensmelting av lyd, video og interaktivitet. Dette var fremtidsvisjonen og det skulle selvfølgelig utnyttes i spillmediet. Vi husker vel alle heftige tv-reklamer med spill som så akkurat ut som filmer.
Desverre var det også det det var. Filmer,og ikke spill.
Først ute i denne konsollbølgen finner vi Philips CD-i, som så dagens lys i 1991. Opprinnelig var den ment som en cd-spiller til Super Nintendo, men etter at den japanske spillgiganten trakk seg stod Philips tilbake på egenhånd.
Som et plaster på såret for å ha feiget ut, fikk selskapet benytte seg av velkjente figurer fra Nintendo-universet, noe som ikke akkurat førte noe særlig godt med seg.
Philips CD-i var en 16-bitskonsoll, men den var i stand til å spille av video- og musikk-cder, samt benyttes som karaokemaskin. I tillegg til Philips, produserte også for eksempel Magnawox og GoldStar CD-i-maskiner.
Det er imidlertid slik at en konsoll er helt avhengig av å ha et bibliotek med gode spill for å kunne lyktes, og svært få titler til CD-i maktet å friste kjøpelysten til spillerne Det bestod for det meste av FMV (Full Motion Video)-spill av ymse kvalitet, samt «lærerike» spill for barn.
Den grøtskje-lignende kontrolleren som fulgte med, gjorde heller ikke saken. Likevel klarte prosjektet å overleve helt til 1998, før det ble gravlagt.
Ett par år senere, altså 1993 slappThe 3DO Company en maskin bygd på et lignende konsept. 3DO skulle være et avansert underholdningssystem for lyd og bilde fremfor en spillkonsoll.
Dette gjorde også at den svært høye utsalgsprisen pålydende 699 dollar ble stående gjennom store deler av dens, ikke veldig lange, levetid.
3DO-maskinen ble unfanget av EA-grunder, Trip Hawkins, og forretningsmodellen var lagt opp slik at andre firma skulle produsere dem på lisens. Panasonic var først ute og de lagde den versjonen de fleste kjenner til. Under panseret lå det en 32-bits prosessor og to megabyte minne, noe som var banebrytende på denne tiden.
Spillkatalogen bestod for det meste av konverteringer av pc- og arcadespill, noen av dem er også veldig gode, men også her skulle man trøkke, tvilsome filmsekvensspill ned i gapet på spillerne. Cd vettu! Klart vi må!
Det aller første «Need for Speed»-spillet kom også ut først på 3DO.
Maskinen fikk ikke mer en rundt tre år på markedet før den ble skrotet i 1996. Da var den forbigått av både Sony, Nintendo og til dels Sega med sin Saturn.
De tre overnevnte maskinene ble lagd av selskap som var kjent for alt annet enn spill. For de to neste var situasjonen imidlertiden ganske annen. To giganter gikk nemlig også inn i kampen, og satset sine aller siste kroner heftig hardware- Commodore Amiga CD-32 og Atari Jaguar.
Sistnevnte ble aggresivt markedsført som en skikkelig 64-bits muskelbunt, og var Ataris siste inntreden på konsollmarkedet. Selskapet,som på slutten av 70- begynnelsen av 80-tallet opplevde stor suksess med Atari 2600 skulle nå reise kjerringa med et snerrende kattedyr etter å ha feilet gang på gang de siste ti årene.
Maskinen var avansert, men Atari ble fort kledd naken i sin «kreative» tolkning av et 64-bitssystem. For både CPU og GPU var 32-biter, mens kun co-prosessorene brukt for grafikk var 64-bits. Atari mente på sin side at det holdt vann
Den avanserte arkitekturen gjorde desverre maskinen til et mareritt å programmere for, og dersom du sjekker ut noen Jaguar-spill, ser du lett at det ikke kan sammenlignes med Nintendo 64, som var den første «ordentlige» 64-bitskonsollen, - eller PlayStation, som var basert på 32 bits-teknologi.
Vanskeligheter med programmering gjorde at spillanseringer drøyet ut, samtidig som spillene ikke klarte å få fram konsollens potensial. Dermed uteble også kjøperne, og Jaguar endte opp som en pjuskete kattepus på veterinærbenken etter rundt tre år i krigen.
Noen spill har for øvrig fått gode kritikker, som for eksempel førstepersonsskyteren «Alien vs. Predator» og «Tempest 2000», det legendariske Jeff Minter-spillet. Det ble såpass populært at lydsporet kom ut på cd.
Maskinen har også en av de bedre konverteringene av de første «Doom»-spillet. Til forskjell fra de andre maskinene i denne saken, brukte Jaguar kassetter som lagringsformat. De lanserte imidlertid et cd-drev mot slutten av konsollens levetid.
Den siste konsollen som prøvde seg på denne tiden var Commodores nye forsøk i konsollbransjen, Amiga CD-32. Kort fortalt var dette en Amiga 1200 forkledd som en fancy spillekonsoll og de aller fleste spillene fantes allerede på Amiga.
En patenttvist gjorde at firmaet også måtte punge ut 10 millioner dollar dersom de skulle selge maskinen i USA, noe som satte en stopper for lansering over dammen. Ikke ubetydelig for et firma som var på randen av konkurs.
At man solgte maskinen sammen med et, visstnok, forferdelig slåssespill kalt «Dangerous Streets», gjorde heller ikke saken bedre. Etter bare noen få måneder var det kroken på døra for Commodore.
Dette var imidlertid ikke første gangen Commodore hadde pakket inn velkjent hardware i konsollklær. Multimediakolossen Commodore CDTV som ble lansert i 1991 var i bunn og grunn en Amiga 500 med cd-drev og fjernkontroll.
Året før lanserte de også en nedstripped Commodore 64 kalt C64 Games System. Maskinen hadde ikke tastatur, og kjørte kun spill via kassetter. I tillegg kostet en vanlig C64 omtrent det samme, og hadde et mye større bruksområde. Dermed var det liten grunn til å investere i denne. At teknologien i maskinen var over åtte år gammel, var vel heller ikke til å stikke under en stol.
Selv om Nintendo og Sega nøt glade dager på denne tiden, var det også her at Sega begynte å pisse i motvind. Først lanserte de sitt eget cd-drev kalt Mega-CD til Megadrive-konsollen.
Dette gjorde de for å prøve å forbikjøre Super-Nintendo, som var hakket kraftigere. Bortsett fra Sonic-CD, som lett er et av de aller beste spillene i serien, besto spillene av til dels grufulle filmsekvensspill (sjekk ut «Night Trap» på youtube), samt små oppdateringer av eksisterende spill.
Sega lanserte også Sega 32X - en ekstra prosessorenhet som man bygget på maskinen for å få litt ekstra guffe. Ingen av disse to ble noen suksess, og det var starten på et mareritt for Sega, men det kjære leser, er en annen historie.
Mens vi snakker om fiaskoer, kom også Apples konsollforsøk, med det klingende navnet Pippin. Her var også tanken at eksterne firma produsere selve konsollen.
Bare to selskaper endte imidlertid opp med å signere kontrakt - Bandai og det norske selskapet Katz Media. De endte bare opp med å selge et meget begrenset antall maskiner.
Maskinen hadde en begrenset levetid mellom 1995 og 1997- en tid da Sony og Sega hadde strammet grepet rundt den femte konsollgenerasjonen. Apple-grunnlegger, Steve Jobs la ned Pippin-prosjektet da han kom tilbake til selskapet.
