Resident Evil Requiem

(PressFire.no): Her var vi igjen!

Det pumpes ut et nytt «Resident Evil»-spill bortimot årlig nå, men enn så lenge har ikke kvaliteten lidd noen nød – faktisk har Capcom bare finpusset på spillmekanikkene.

«Resident Evil 4»-remaken som kom i fjor er ikke mindre enn et av de beste spillene noensinne, ifølge undertegnede.

Forventningene er dermed skyhøye for «Requiem», eller «Resident Evil 9» om du vil, et spill hvor Capcom nå forsøker seg på en slags miks av fordums storheter – både survival og horror og survival horror.

Med en solid dose nostalgi smurt på toppen.

Det er altså et todelt spill vi får her.

Spillet starter i det FBI-agent Grace Ashcroft får i oppdrag å undersøke et merkelig dødsfall på det samme hotellet hun så sin egen mor bli drept i. Traumer og traumers traumer der, altså, men hun tar jobben og finner ut at mange som overlevde Raccoon City har blitt syk.

I det du utforsker hotellet kommer spillets skrekkelementer raskt til syne, og spillet er rett og slett fryktelig utrivelig helt fra starten av.

Du kan fritt velge mellom første- og tredjepersons synsvinkel her, og spillet blir jo langt skumlere sett fra øynene til Grace. Jeg digger friheten til å velge her!

Ting går selvfølgelig skeis, Grace kidnappes og låses inne på en creepy klinikk som hun må komme seg vekk fra. Noe som er lettere sagt enn gjort når denne her kommer etter deg:

Jeg var litt skeptisk til at Capcom nok en gang gikk for å ha en «stor fiende følger etter deg», men heldigvis er ikke dette en stor del av spillet – og Grace kan etter hvert fritt utforske som hun selv vil.

Og det er her spillet skinner. I galehuset, som i sedvanlig «Resident Evil»-stil er utsmykket overdådig og trenger både emblemer og merkelige nøkler for å låses opp bit for bit, er det en haug av zombier som ter seg litt annerledes enn før.

Grace har lite i form av angrepsmidler og zombiene tåler mye. Du får riktignok tak i Requiem, en diger håndkanon som det er svært begrenset med skudd til, og en vanlig pistol, men det er langt på nær nok til å måke unna fiendene.

Du må altså snike deg forsiktig rundt og observere hvordan zombiene holder på – og her både prater de og har gjøremål. Ikke de vanlige variantene denne gangen, altså.

De virker å være besatt på den siste oppgaven de gjorde før de ble tatt av viruset, så her er det zombier som «vasker», skrur av og på lys, synger, jobber med å kappe kjøtt på kjøkkenet og mye annet.

Det skaper både små gåter for å komme seg forbi dem eller måter å manipulere dem på, og jeg elsker hele konseptet!

Noen av disse er nesten som mini-bosser å regne, og gir store verdier om du tar knekken på dem – for ja, det er selvfølgelig både kjøp av utstyr og oppgraderinger å finne.

Grace, som har et inventarsystem tatt ut fra «Resident Evil 7» har en helt ny dings som lar henne sanke blod fra fiender og snekre utstyr med det – det gir absolutt null mening, men rent spillmekanisk er det kjempegøy, for en av tingene du kan lage gjør at zombiene eksploderer i et hav av gørr.

Spillet skinner i det jeg snor meg rundt i klinikken og forsiktig jobber meg gjennom klinikken, sparer opp materialer og greier å ta en og annen zombie av dage.

Det føles bunnsolid!

Også har vi den andre delen av spillet: Leon S. Kennedy. Superstjerna fra tidligere spill, og som i fireren var en vandrende tanks som spjæret opp fiender med en forbløffende brutalitet.

Leon har koffert-inventarsystemet fra «Resident Evil 4» og kan bære med seg langt mer utstyr – og våpen.

Det er noe vanvittig tilfredsstillende å komme busende inn med hagle og øks der Grace tidligere har listet seg rundt og bare gå helt bananas på alt og alle. Leon kan bruke omgivelser og gjenstander (og motorsag!) rundt seg til å kveste for fote – utrolig fete greier!

Her legger også spillet opp til at Leon kan samle ting Grace har lagt igjen, og om hun har ryddet unna zombier selv så blir det lettere for Leon. Dette samspillet er en fiffig greie spillet dessverre aldri utforsker godt nok.

Oppholdet på klinikken rundes av med en heidundranes sekvens som igjen greier å mikse inn horror og action på mesterlig vis – og som er akkurat så over the top som jeg kunne ønsket.

Herregud så fett det er, tenker jeg i mitt stille sinn. «Resident Evil» skuffer aldri.

Og så legges det opp til at ting bare skal bli enda bedre i det Leon reiser inn til Racoon City, nesten 30 år etter atombomben som skulle utrydde zombie-faren falt.

Men så er det et eller annet som skjer. Et markant skift i både takt og tone er starten på en slak utoverbakke der spillet sliter med å finne fotfeste.

Capcom forsøker å spille på nostalgi-sitaren for alle penga her, og lykkes ålreit med det (det er et par skikkelig kule nikk tilbake til «Resident Evil 2» her), men samtidig er det noe litt lite tilfredsstillende å være tilbake igjen.

Her forsøker nemlig spillet seg på en mer «åpen» løsning, med en veldig lang Leon-sekvens hvor han skal sanke bombedeler fra et område i byen for å komme seg videre.

Og hadde byen vært hel enda så hadde det sikkert kunne vært en del variasjon her.

En helt grå og utbombet by midt på dagen skaper ikke akkurat det kuleste bakteppet her. Det blir i stedet en tralt der du i stor grad bare følger piler på kartet. For å samle bombedelene må du samle X og Y og Z for å låse opp 1 og 2 og 3.

Den sjarmerende «teitheten» til serien settes på prøve, og øyene ruller i det bombedelen ikke kan nås fordi en port trenger to batterier, en dør til batteriene trenger en ny type crank, og så videre.

Ikke akkurat nytt terreng for serien dette, men de utrolig kjipe omgivelsene jekker opplevelsen ned flere hakk, og fiendene i stor grad er identiske gjennom hele løpet.

Det tonale skiftet til spillet føles som en whiplash, og understrekes av et slags forsøk på å gjenskape magien i «Resident Evil 4», der Leon kan kjøpe og oppgradere våpen via det jeg antar er en diger 3D-printer.

Det fungerer bare sånn halvveis.

Det fryktelig sterile brukergrensesnittet i spillet blir symptomatisk på den akutte mangelen på karisma i denne delen av spillet.

Leon får penger automatisk når han kverner zombier i stedet for å plukke pesetas og saumfare omgivelsene for juveler og masker. Maskinen du handler på er ingen erstatning for kjøpmannen.

Leons arsenal er en falmet kopi fra «RE4», som jo er greit nok, men alt er et hakk under tidligere spill her også. Ingenting føles like kjøttete som før, og de få oppgraderingene som kan kjøpes er bare tull.

Som er synd når starten av spillet oser av sjarm og finpusset stil, med unike zombier som har unike gjøremål og stor variasjon.

Pacingen i spillet holder heldigvis grei takt selv i spillets andre halvdel, og Capcom gir klokt rom for å puste mellom actionsekvensene – men oppløpssiden av spillet følger dessverre også den slake nedoverbakken.

At spillet, som er overraskende raskt ferdig (jeg rundet det på knappe ti-tolv timer, dog skal det sies at det låses opp en «remix» av spillet etterpå), er delt opp mellom Leon og Grace gjør også at du aldri helt får knyttet deg veldig nært til våpen eller måte å slåss på.

Når alt skal deles på to blir det nødvendigvis mindre tid til å bli gira – og reisen til de to blir dermed også langt mindre i både variasjon i områder du besøker og legger bak deg – siden du ofte tråkker opp de samme områdene med begge to.

Og historien? Vel …ikke tenk mer enn noen sekunder på det. Det er noen vendinger her som får meg til å tenke at Capcom rett og slett gikk litt tom for tid.

Hele oppløpssiden har også noen logiske brister jeg ikke helt greide å vri hodet mitt rundt eller å tro på, og fåglarna vet hvordan Capcom tilnærmer seg en slags rød tråd i denne serien, for jeg har falt helt av lasset for lenge siden.

Nå høres jeg jo kanskje litt vel negativ ut, men det er liksom så lett å peke til slike ting der spillet ikke når helt opp – fordi alt annet er gjort så godt.

Styrken til spillet, og i stor grad serien i disse dager, er nemlig at grunnstammen Capcom har laget er så utrolig solid.

Sniking, sanking og skyting føles akkurat så flott som før. Samtidig ser alt rålekkert ut (selv om ansikter ikke akkurat er RE Engine sin styrke) og lyden er bedre enn noensinne.

Det skal også nevnes at stemmeskuespillet virkelig er noen knepp opp denne gangen – spesielt Angela Sant'Albano som Grace gjør en utrolig sterk jobb med å portrettere stakkars Grace.

«Resident Evil Requiem» greier å finne fram både grøss, gru og action i massevis – og de minst like viktige rolige partiene mellom.

Men samtidig når spillet aldri høydene til noen av de tidligere spillene som utviklerne har forsøkt å elte sammen her.

Grace sine snikesekvenser går litt tom for futt etter en forrykende start, mens Leons no nonsense-tilnærming føles på sin side ganske ut som «Resident Evil 4», men hindres av at de – etter et punkt – utføres i kjipe omgivelser med slappe og repeterende fiender.

«Resident Evil Requiem» peaker tidlig og sklir så sakte ned på en svak femmer.