Annonse
Annonse
Resident Evil 3
Solid, men når aldri helt opp.

Resident Evil 3

Solid, men når aldri helt opp.
12:05
2:23
Utvikler
Capcom
Utgiver
Capcom
Slippdato
3. april 2020
Plattformer
PlayStation 4, Xbox One, PC
2:23
12:05

(PressFire.no): Det var kjapt!

Det har bare gått et års tid siden remaken av «Resident Evil 2» kom – til trampeklapp fra både fanskaren og anmeldere verden over. For meg personlig var det kanskje til og med årets beste spill, som mikset klassisk «RE»-stil med imponerende gjenspillbarhet og audiovisuelle «nytelser» over hele fjøla.

Visstnok har remaken av treeren, som følger Jill Valentine (kjent fra det første spillet i serien) i det hun forsøker å flykte fra dødsdømte Raccoon City, vært i utvikling ganske lenge.

Det skulle man kanskje tro betyr enda mer variasjon? Kanskje et spill som bygde litt på det som var, og som leverte en enda bedre spillopplevelse? Kanskje «Resident Evil 3» endelig skulle få en litt høyere standing i serien.

Men dessverre så gjør det ikke det.

 

Ufint besøk

Jill våkner opp i leiligheten sin en dag og får nesten øyeblikkelig besøk av megamutanten Nemesis. Han er et uovervinnelig beist som bare har én ting i tankene – å utrydde S.T.A.R.S.-medlemmene som forsøker å forkludre planene til den onde organisasjonen Umbrella (som står bak viruset).

Mer om han siden, men starten på spillet er god, der du forsøker å komme deg unna, samtidig som inntrykket av en by i krise kommer mot deg som et godstog. Infeksjonen som gjør folk til zombier er i ferd med å spre seg raskt, og verken militær eller politi greier å hamle opp med de vandøde.

Valentine møter kjapt hjelp hos leiesoldaten Carlos Oliveira – og sammen må de to forsøke å komme seg vekk (og helst overleve Nemesis). Lista legges høyt, grafikken er nydelig som vanlig – og alt er død og fordervet.  

Bare at denne gangen virker skalaen å være flyttet opp et hakk eller ni over det å vandre rundt i en politibygning. Du oppholder deg nå utendørs i større grad (i hvert fall i starten), hvor det er mange fiender på én gang, for eksempel.

Det er riktignok mer en illusjon enn noe annet – du har fortsatt fastsatte områder bygd opp av ganger du besøker flere ganger, men alt er svøpt i skyskrapere og bråk fra andre gater.

Har du spilt «RE2» er mye kjent når det kommer til måten å spille på. Det er rimelig rett fram skyteaction, med begrenset plass å lagre ting på, oppgraderbare våpen og grønne planter å spise.

Nytt denne gangen er en unnahopp-knapp som lar deg komme deg unna fienders angrep, og det fungerer tålelig greit, spesielt etter du har lært deg animasjonene til fiendene godt.  

I nitti prosent av gangene du møter fiender trenger du ikke tenke på det, riktignok.

For merkelig nok virker vanskelighetsgraden å være jekket ned flere hakk, og jeg måtte skru opp til hard omtrent halvveis ut i spillet etter å ha lurt på om jeg spilte på easy ved en feil.  

Spillet øser trygge rom som inneholder kasser du kan lempe fra deg skudd og slikt i, gjerne så nære hverandre at du kan lagre hvert femte minutt. Det er aldri noen fare for å måtte gå fra noe her. Litt unødvendig, egentlig.

 

Overlevelseshorror

Capcom har som vanlig tryllet med det grafiske, og det virker ikke som det finnes grenser for hvor ekle greier de får til å klemme ut av RE Engine – fra kjøttetende sump-monstre til tentakkel-infiserte zombier.

Zombiene her tåler som vanlig mye, tar heftig med liv av deg og har en irriterende evne til å låse seg fast på deg om du er i nærheten. Likevel følte jeg sjeldent at jeg sto i stor fare, mye takket være de nevnte lagringsrommene, men kanskje mest fordi spillet gir deg muligheten til å faktisk renske områder helt, og så utforske.

Det er her spillet er best for min del, når jeg metodisk kan gå gjennom områder og forsøke å finne ut hvor og hvordan jeg skal komme meg videre – altså når det føles som «Resident Evil».

I nesten alle «Resident Evil»-spill er det i starten hvor alt er skumlest, mens etter du har samlet en liten våpenfabrikk i lomma så er det mer survival-delen av survival horror som gjelder.  

Slik er det egentlig ikke her i «RE3»-remaken.

Det er nesten aldri skummelt, fordi du løper rundt gatelangs og plaffer ned zombier, og det er nesten ingen gåter å gjøre i det hele tatt. Som regel løses det meste med en nøkkel eller dirk, og man dras gjennom spillet ganske kjapt.

Skummelhet er i stor grad byttet ut med å forsøke å være så intenst som mulig, noe spillet bare lykkes sånn halvveis med.

 

STAAAAARS

For de som spilte originalen er mye kuttet her.

Spillet «jukser» også ved å gjenbruke områder fra «RE2»-remaken. Originalen gjorde det samme, men kombinert med det som er kuttet får det en uheldig bivirkning av å virke som at ting har gått litt vel kjapt på utviklingssiden her.

Det er slanke greier, der alt er over på fire-fem timer, og når du heller ikke har valg å ta (i originalen kunne du velge å slåss mot Nemesis eller ta en helt annen vei for å komme rundt han) blir det neppe mange ekstra gjennomspillinger for min del.

Det handler jo for så vidt litt om Nemesis, dette spillet. I motsetning til sin oppslukende tilværelse i originalen faller han derimot litt på trynet her. De første gangene han dukker opp ble jeg passe nok svett der han kom travende mot meg, og han er fryktelig dødelig der han jager deg rundt i gatene (han ventet derimot pent utenfor lagringsrommet da, det var jo snilt).

Men alle møter med han etter dette er fryktelig skriptet på forhånd, og måten Jill kommer seg unna blir mer og mer utrolig, samtidig som Nemesis blir bare dummere og dummere.  

Fra å være lynrask og kunne knerte deg med to-tre kjappe slag begynner han plutselig å tøyse med flammekastere og rakettkastere som knapt nok skader. Alt for å skape flere fantastiske måter for vår heltinne å komme seg unna på. Come on.

Mr. X var mye skumlere. Her blir det mer slitsomt, og den nevnte unnahopp-knappen gjør det for lett. Etter bosskamp nummer ørt-og-førti mot Nemesis på kort tid var jeg lei hele figuren.

Ikke dårlig, bare litt labert

Misforstå meg litt feil – det er ikke et dårlig spill, dette. Det er bare så lett å sette fingrene på det tøysete som omkranser det hele her, når selve grunnspillet er så solid.

For kontrollene, skytefølelsen og måten man knerter de vandøde er god. Jeg elsker kontrolloppsettet og oppgraderingene av arsenalet ditt, måten du enkelt kan snekre forskjellig ammo selv – Capcom kan gjerne bare fortsette å bruke alt dette i kommende spill.

Et par områder skiller seg også ut positivt, og når spillet går tilbake til de mer creepy røttene til serien er det som best.

Hele sykehuset du besøker mot slutten er tidvis helt fantastisk, der større fiender kommer mot deg og stemningen er genuint creepy – og hvor utviklerne tryller litt.

Det er bare så få plasser som er sånn, og totalen blir liksom bare grei nok. Jeg skulle ønske de hadde tatt i litt mer, utbrodert der det var mulig og løftet spillet opp til klassikernivå - noe originalen aldri var.

Fire mot én.

Men vent! Det er mer!

Det virker litt som om Capcom faktisk har tenkt det samme, og hiver med et spill til på kjøpet. Dette er en ren flerspilleropplevelse kalt «Resident Evil Resistance» hvor fire spillere skal rømme fra en femtemann som styrer alskens slemminger og feller fra et kontrollrom.

Denne femte spilleren, «The Mastermind», ser spillerne via kameraer og kan spytte ut fiender (med en cooldown) og styre disse selv om man vil – og målet er å knerte alle fiendene.  

Akkurat hvordan det føles å spille som The Mastermind kan jeg ikke si mye om. Jeg fikk prøvd litt i diverse treningsmoduser, hvor det virket helt greit å flikke mellom kameraer og å sette ut feller, men på nett greide jeg ikke å finne en kamp en eneste gang.

Jeg prøvde helt oppriktig å søke i 40-50 minutter uten hell, flere ganger hver dag siden serverne ble åpnet. En gang sovnet jeg på sofaen og våknet til halvannen time søketid – også uten suksess. Jeg bare får ikke spilt det, og ser jeg på nettet er det mange andre med samme problem.

Jaja, det er vel et problem når alle ønsker å spille som den slemme, og det bare er plass til én i hver runde. Kanskje Capcom burde innføre «spill fire runder som survivor for å få spille som controller»?

Ikke at det er så fryktelig gøy å styre survivoren da. Du kan velge mellom forskjellige personer som har hver sine styrker (en kan slå hardere, en skyter mer presist, en som helbereder de andre osv).

Målet er å komme seg fra rom til rom (og til slutt ut) innen en veldig tight tidsfrist, som barberes ytterligere hver gang en av dere tar skade.  

Det hele blir enten fryktelig enkelt når alle allerede vet hva de skal gjøre og løper kjapt mellom områdene, eller umulig i det enda en Tyrant kommer mot deg, to zombier låser seg fast eller en av de millionene av bikkjene biter deg og stjeler 15 sekunder.  

Verst av alt er når du bare plutselig mister liv fordi noen av kameraene har maskingevær på seg. Nei, dette er forglemmelige greier.  

Hva skjedde med «Mercenaries»-modusen som «Resident Evil 3» introduserte? Jeg hadde heller tatt en ny versjon av det!

Så der fjorårets «Resident Evil 2» var en kraftpakke med to historiedeler, masse å låse opp og både områder, hendelser og fiender jeg fortsatt husker godt på, så er det ikke like mye å hente her.

Sånn sett føles «Resident Evil 3» ut som en stor tilleggspakke. Ikke at det er utelukkende dårlig, men det tilfører ikke noe nytt å snakke hjem om, og det som er der når liksom aldri høydene forgjengeren klatret opp til heller. Flerspillerdelen er et snedig nok påfunn, men det holder ikke, det heller.

Det triste her er at det i grunn speiler spillet det er basert på, som heller aldri ble veldig godt mottatt, og som forsvant i skyggen til det originale «RE2».

Jeg føler meg nesten litt skyldig. Jeg ville ha mer etter i fjor, jeg ville jo det.  

Men likevel… nå som vi fikk det så kjapt, sitter jeg igjen litt skuffa. Et solid fundament og glimtvis morsomme områder holder sånn akkurat til en firer av den svake sorten – jeg hadde håpet på mer.

Se alle Rad Crew-artikler (og podcaster) på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Mer om:
Oppsummering
Positivt
Fantastisk å se på og kontrollere, og settingen er flott. Glimtvis suverent når spillet fokuserer på horror-aspektet istedet for å bare smøre Nemesis i fjeset ditt. Til tider intenst på den gode måten.
Negativt
Lite innhold og mye som er fjernet fra originalen. Ingen grunn til å spille gjennom flere ganger. Aldri skummelt. Nemesis blir standupkomikeren som gjentar vitsene sine for mange ganger mot slutten. Flerspilleren er forglemmelig, og jeg fant aldri et game som Mastermind. Ingen Mercenaries-modus heller.
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
Andre artikler om emnet
No items found.
Andre artikler

Resident Evil 3

Positivt
Fantastisk å se på og kontrollere, og settingen er flott. Glimtvis suverent når spillet fokuserer på horror-aspektet istedet for å bare smøre Nemesis i fjeset ditt. Til tider intenst på den gode måten.
Negativt
Lite innhold og mye som er fjernet fra originalen. Ingen grunn til å spille gjennom flere ganger. Aldri skummelt. Nemesis blir standupkomikeren som gjentar vitsene sine for mange ganger mot slutten. Flerspilleren er forglemmelig, og jeg fant aldri et game som Mastermind. Ingen Mercenaries-modus heller.
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum