Annonse

Ratchet & Clank: Rift Apart

Verdens vakreste gjensyn.

Ratchet & Clank: Rift Apart

Verdens vakreste gjensyn.
21:24
11:10
Utvikler
Insomniac Games
Utgiver
Sony
Slippdato
11. juni 2021
Plattformer
PlayStation 5
Annonse
11:10
21:24
Denne artikkelen er skrevet av vår satire-konsulent Segata Satiro, og følgelig bare bambus.

(PressFire.no): Du husker kanskje løftene om at dataspillene snart ville se ut som fullblods animasjonsfilmer? I flere runder har det endt opp som brutte løfter i markedsføringens navn.

Nå er vi der - det tok tid, men nå er vi endelig der.

Ikke bare ser «Ratchet & Clank: Rift Apart» ut som en levende animasjonsfilm fra et stort studio, men med sin interaktivitet og 60 silkemyke bilder per sekund har det naturligvis også en ekstra... dimensjon.

Slående vakkert

Detaljnivået i miljøene og figurene er enestående og puster liv i universet på en måte man aldri har sett før. Det nærmest drypper av kjærlighet i hver krok og det er bare å la seg imponere av det fantastiske håndverket.

Masse maskinkraft og ny teknologi garanterer ingenting, men kunstnerne hos Insomniac har skjønt hvordan de skal tegne opp landskap og lyssette scenene på måter som nærmest tar pusten fra deg.

Det føles nesten rart å spille et spill i denne sjangeren som formidles med en følelse av at budsjett ikke har vært tema.

På sett og vis føles det også som det pustes helt nytt liv i en elsket, men en anelse sliten serie. Det skjer dessverre ikke med noen spillmekaniske nyvinninger, men med en slags følelse av selvtillit og overbevisning.

For selv om det ikke er noe egentlig nytt her, så er det et gjensyn som føles som en venn man har funnet tilbake til.

For en neve bolts

Har man spilt noen tidligere spill i serien er det så å si ingenting egentlig nytt med dette spillet – du ruster opp et arsenal med fiffige våpen, som brukes kreativt. Hvert våpen kan også oppgraderes til å yte mer eller for eksempel huse mer ammunisjon.

Én nyvinning er det imidlertid å spore, og den er direkte knyttet til våpenbruken. Den nye håndkontrolleren Dualsense sine adaptive skulderknapper brukes flittig for å gi våpen ekstra funksjoner. Typisk at man trykker halvveis inn til det stopper for én funksjon, men helt inn for en annen – eller tilhørende støttefunksjon.

Det er en utmerket måte å gi spillet litt følelse av noe nytt.

Tross manglende spillmekanisk innovasjon er det mye å glede seg over – den gamle traveren kler flere fiender og mer fysikk.  

Innenfor rammene blir det nærmest en kaotisk dans for å finne de meste effektive eller morsomste løsningene. Hva med å forvandle fienden til planter før du sender noen sagblad på dem? Eller teppelegg området med illsinte roboter som stormer fienden for deg – gjerne mens du finner fram Warmonger-rakettene?

Vellykket utvidelse av rollegalleriet

Den boblende selvtilliten gjenspeiles også i rammene til spillet – historien og rollene. At de introduserer nye protagonister og roller er et vellykket trekk.

Ved å introdusere «tvillingsjelene» i Rivet og Kit får man en liten distanse til Ratchet og Clank og oppdager nye deler av dem – sammen med Rivet og Kit. Det er noe serien kler.

Rollene er også godt utviklet og føles umiddelbart som en organisk del av universet og det tar ikke lang tid før man blir glad i begge to.

Nå er ikke dette noen prisvinnende historiefortelling som etterlater spilleren med nyvunnet visdom eller intellektuell berikelse, men det er engasjerende nok til å selge universet og konseptet med hud og pels.

Gjenbruksfienden Dr. Nefarious klarer å få kloa i Clank sin nye dimensjonspistol og etterlater hele universet med hull inn i andre dimensjoner – alternative varianter av de kjente miljøene. Doktorn’, som er lei av å tape for Ratchet og Clank, bruker anledningen til å finne en dimensjon hvor han går seirende ut.

Det er din oppgave å sy sammen universet igjen.

Alt som glitrer er imidlertid ikke gull – disse «portalene» man kan svinge seg gjennom for å nå andre plattformer er dessverre ikke noe annet enn glorifiserte gripekrokpunkter. De er predefinerte og føles som en misset mulighet for en kreativ spillmekanikk – om man fikk velge dem selv.

Jeg har også lite til overs for hacking-minispillet, som bare føles totalt unødvendig og egentlig utrolig kjedelig.

Derimot er de «Lemmings»-inspirerte gåtene hvor Clank tar hovedrollen ganske morsomme – og de kunne vi i grunn fått langt flere av.

Om man skal ha et spill som kun Sony sin nye konsoll kunne levert, så er dette spillet. Det er rett og slett en tour de force i PlayStation 5-isme. Visuelt sett er det helt i toppsjiktet – både teknisk og kunstnerisk.

Legg til nærmest fraværende lastetider og kreativ bruk av Dualsense og du har et spillmatisk smilekurs.

Så kunne de kanskje hatt noe ordentlig nytt og hatt noen ordentlig kreative bosser, men det er en sjarmbombe du skal være bra kynisk for å ikke bli glad i. Og helt ærlig, se på den pelsen!

Se alle podcaster på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Oppsummering
Positivt
Usedvanlig vakkert. Et sjarmtroll. Engasjerende action. Figurer man blir knyttet til.
Negativt
Hackeminispillet er kjedelig. Hadde ikke hatt vondt av noe nytt spillmekanisk. Mangler litt kreativitet på bosser.
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
Verdens vakreste gjensyn.
Ratchet & Clank: Rift Apart
Jarle Hrafn Grindhaug

(PressFire.no): Du husker kanskje løftene om at dataspillene snart ville se ut som fullblods animasjonsfilmer? I flere runder har det endt opp som brutte løfter i markedsføringens navn.

Nå er vi der - det tok tid, men nå er vi endelig der.

Ikke bare ser «Ratchet & Clank: Rift Apart» ut som en levende animasjonsfilm fra et stort studio, men med sin interaktivitet og 60 silkemyke bilder per sekund har det naturligvis også en ekstra... dimensjon.

Slående vakkert

Detaljnivået i miljøene og figurene er enestående og puster liv i universet på en måte man aldri har sett før. Det nærmest drypper av kjærlighet i hver krok og det er bare å la seg imponere av det fantastiske håndverket.

Masse maskinkraft og ny teknologi garanterer ingenting, men kunstnerne hos Insomniac har skjønt hvordan de skal tegne opp landskap og lyssette scenene på måter som nærmest tar pusten fra deg.

Det føles nesten rart å spille et spill i denne sjangeren som formidles med en følelse av at budsjett ikke har vært tema.

På sett og vis føles det også som det pustes helt nytt liv i en elsket, men en anelse sliten serie. Det skjer dessverre ikke med noen spillmekaniske nyvinninger, men med en slags følelse av selvtillit og overbevisning.

For selv om det ikke er noe egentlig nytt her, så er det et gjensyn som føles som en venn man har funnet tilbake til.

For en neve bolts

Har man spilt noen tidligere spill i serien er det så å si ingenting egentlig nytt med dette spillet – du ruster opp et arsenal med fiffige våpen, som brukes kreativt. Hvert våpen kan også oppgraderes til å yte mer eller for eksempel huse mer ammunisjon.

Én nyvinning er det imidlertid å spore, og den er direkte knyttet til våpenbruken. Den nye håndkontrolleren Dualsense sine adaptive skulderknapper brukes flittig for å gi våpen ekstra funksjoner. Typisk at man trykker halvveis inn til det stopper for én funksjon, men helt inn for en annen – eller tilhørende støttefunksjon.

Det er en utmerket måte å gi spillet litt følelse av noe nytt.

Tross manglende spillmekanisk innovasjon er det mye å glede seg over – den gamle traveren kler flere fiender og mer fysikk.  

Innenfor rammene blir det nærmest en kaotisk dans for å finne de meste effektive eller morsomste løsningene. Hva med å forvandle fienden til planter før du sender noen sagblad på dem? Eller teppelegg området med illsinte roboter som stormer fienden for deg – gjerne mens du finner fram Warmonger-rakettene?

Vellykket utvidelse av rollegalleriet

Den boblende selvtilliten gjenspeiles også i rammene til spillet – historien og rollene. At de introduserer nye protagonister og roller er et vellykket trekk.

Ved å introdusere «tvillingsjelene» i Rivet og Kit får man en liten distanse til Ratchet og Clank og oppdager nye deler av dem – sammen med Rivet og Kit. Det er noe serien kler.

Rollene er også godt utviklet og føles umiddelbart som en organisk del av universet og det tar ikke lang tid før man blir glad i begge to.

Nå er ikke dette noen prisvinnende historiefortelling som etterlater spilleren med nyvunnet visdom eller intellektuell berikelse, men det er engasjerende nok til å selge universet og konseptet med hud og pels.

Gjenbruksfienden Dr. Nefarious klarer å få kloa i Clank sin nye dimensjonspistol og etterlater hele universet med hull inn i andre dimensjoner – alternative varianter av de kjente miljøene. Doktorn’, som er lei av å tape for Ratchet og Clank, bruker anledningen til å finne en dimensjon hvor han går seirende ut.

Det er din oppgave å sy sammen universet igjen.

Alt som glitrer er imidlertid ikke gull – disse «portalene» man kan svinge seg gjennom for å nå andre plattformer er dessverre ikke noe annet enn glorifiserte gripekrokpunkter. De er predefinerte og føles som en misset mulighet for en kreativ spillmekanikk – om man fikk velge dem selv.

Jeg har også lite til overs for hacking-minispillet, som bare føles totalt unødvendig og egentlig utrolig kjedelig.

Derimot er de «Lemmings»-inspirerte gåtene hvor Clank tar hovedrollen ganske morsomme – og de kunne vi i grunn fått langt flere av.

Om man skal ha et spill som kun Sony sin nye konsoll kunne levert, så er dette spillet. Det er rett og slett en tour de force i PlayStation 5-isme. Visuelt sett er det helt i toppsjiktet – både teknisk og kunstnerisk.

Legg til nærmest fraværende lastetider og kreativ bruk av Dualsense og du har et spillmatisk smilekurs.

Så kunne de kanskje hatt noe ordentlig nytt og hatt noen ordentlig kreative bosser, men det er en sjarmbombe du skal være bra kynisk for å ikke bli glad i. Og helt ærlig, se på den pelsen!

Annonse
Publisert 
Andre artikler om emnet
No items found.
Andre artikler

Ratchet & Clank: Rift Apart

Positivt
Usedvanlig vakkert. Et sjarmtroll. Engasjerende action. Figurer man blir knyttet til.
Negativt
Hackeminispillet er kjedelig. Hadde ikke hatt vondt av noe nytt spillmekanisk. Mangler litt kreativitet på bosser.
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum
Salg/Sales: sales@pressfire.no
dark mode