Annonse
Project CARS 3
Full identitetskrise.

Project CARS 3

Full identitetskrise.
10:59
11:45
Utvikler
Slightly Mad Studios
Utgiver
Bandai Namco
Slippdato
28. august 2020
Plattformer
PlayStation 4, Xbox One, Windows
Annonse
11:45
10:59
Denne artikkelen er skrevet av vår satire-konsulent Segata Satiro, og følgelig bare bambus.

(PressFire.no): Det første «Project CARS»-spillet introduserte mer seriøs simulatorkjøring på nåværende generasjons konsoller da det kom ut våren 2015.

Dette er en verden som frem til da, var mest forbeholdt PC-spillerne, og derfor ble det lett å la seg fascinere og rive med av det utvikler Slightly Mad Studios hadde fått til.

Oppfølgeren fra 2017, bød på enda mer sofistikert kjøremodell og imponerende mye variasjon. På dette tidspunktet begynte det å bli hard kamp om bilspillernes gunst, men jeg konkluderte med at spillet innfridde på de fleste viktige punktene.

Tida går, og nesten tre år senere har «Project CARS 3» sladdet inn i butikkene.

Alle skal med

Om du følger litt med i bilspillverdenen, har du sikkert fått med deg at utvikler har tatt dette tredje spillet i en helt annen retning enn tidligere.

Nå er det gleden av racing som gjelder, og alle skal kunne være med.

Det er fullt lov å ha litt sunn skepsis når en spillserie går fra å tekkes et spesifikt publikum, til å skulle favne massene.

Selv var jeg mer enn skeptisk da «Forza» skulle ut i en åpen verden i «Horizon». Her måtte jeg imidlertid spise hjelmen min, for «Horizon»-serien er kanskje den billspillserien som har stått stødigst de siste årene. Både når det gjelder kvalitet, og hva det faktisk ønsker å være.

Det ser ut til at Slightly Mad Studios har hatt denne kursen i sikte, og før du skriker ukvemsord i kommentarfeltet, la meg forklare:

Røttene henger igjen

Spillet kjører på samme teknikk som «Project CARS 2», og selv om kjørefysikken er kraftig tonet ned, og vridd i arcade-retningen, er det ofte ganske gjenkjennelig.

Dette gjorde Turn 10 Studios og Playground Games med hell i nevnte «Horizon», men her er det ikke knadd lenge nok.

På overflaten kan følelsen i spillet minne litt om fjorårets «GRID». For øvrig utviklet av Codemasters – som nylig kjøpte Slightly Mad Studios.

Problemet er at det virker som om kjøremodellen fra sin seriøse storebror av og til lurer seg til overflaten.

For eksempel kan man som regel helt fint sladde seg gjennom en regnvåt sving uten å spinne ut, før man helt plutselig ender i geografien.

Det er som om spillmotoren bare:

- Nå har jeg sett lenge nok på den idiotkjøringa di. Dette går bare ikke an!

Slikt kan også oppleves om man kjører over en kant i en sving. Disse kan ofte by på utfordringer i simulatorer, mens man i «Project CARS 3» som oftes kan fise over dem uten å skjenke det en tanke.

Det er nesten ubehagelig når det skjer, for da går hodet over i simulator-modus, noe som passer dårlig når man i neste øyeblikk kan drifte gjennom svinger uten å miste særlig med fart.

Her er det også naturlig å nevne en annen arv fra tidligere spill; nemlig det strenge straffesystemet.

Jeg gjorde ikke noe nummer av det da simulator var premisset, men «Project CARS» har et system som automatisk bremser opp bilen din dersom du kutter svinger eller krasjer hardt i konkurrentene eller autovernet.

Sistnevnte er utrolig irriterende, på for eksempel snirklete fjellveier på den franske rivieraen.

Det er greit nok når man skal simulere seriøs racing, men dette spillet er mer lettbeint, og da føles det veldig malplassert.

Bedre blir det ikke av at det er omtrent like uforutsigbart som sist: Noen ganger kan du spinne over en gresslette og mate forbi et helt lag uforstyrret, mens et kvart dekk oppå en veikant kan bremse deg ned, mens resten peiser forbi.

Toppen av kransekaka er at du aldri helt vet hvor lenge spillet trekker i bremsen! Aargh!

Mye å drive med

Mens du i de forrige spillene signerte med forskjellige lag og kjørte sesongbaserte løp, er karrieremodusen denne gangen mer lik den vi finner i «Forza» og de fleste «Gran Turismo»-titlene.

Du starter med en slump penger og kjøper din første bil, før du gyver løs på en rekke forskjellige løp inndelt i klasser.

Etter hvert som du møter tøffere motstand må du enten trimme den du har, eller investere i en ny kjerre. En velkjent oppskrift som jeg personlig har digget i over tjue år.

I motsetning til de senere «Forza»-spillene, blir du ikke overøst med penger og gratis biler, så du må faktisk tenke over hvordan du vil bruke dine surt oppsparte midler.

Det at spillet ofte krever at du investerer i ny bil for delta i spesifikke løp, er også noe jeg savner fra tidligere dager i «Gran Turismo». Det blir en slags påtvunget motivasjon, og det er det nok ikke alle som setter pris på, men jeg liker det.

Du kan jo alltids blodtrimme den gamle Lancer-en din opp til McLaren-nivå, men den schizofrene fysikken – og et annet aspekt vi skal tilbake til – gjør at det føles mest unaturlig.

Jeg har ikke tall på hvor mange kjøretøy spillet disker opp med, men «et lass», er en grei beskrivelse.

Her finner vi alt fra Mercedes A-klasse til klassiske Formel 1-biler, og det aller meste i mellom. I hvert fall innen mer sportslige maskiner.

Dette er helt klart et pluss, men problemet er at klassene de er delt inn i, ofte ikke gir noen mening.

Mulig jeg er litt pirkete nå, men hvordan kan spillet mene at en sportsversjon av en syttitalls Ford Escort er sammenlignbar med en race-rigget Nissan Skyline eller en 2016-modell Honda Civic?

Noe som også demper entusiasmen litt er at nesten samtlige av bilene ser ut til å være lempa over fra «Project Cars 2».

Det samme gjelder banene. Her er nok av klassikere å boltre seg på, som for eksempel Nürburgring, Hochenheim i klassisk utforming, og motorveier i California eller de tidligere nevnte fjellveiene i Frankrike.

Altså. Godt utvalg, men vi har sett det meste før.

Er ikke greia å vinne?

Innimellom vanlige løp, disker spillet opp med utfordringer som å for eksempel kjøre en eller tre runder på kortest mulig tid, eller knuse blokker for poeng. I sistnevnte må du av og til fiske frem Gymkhana-kunnskapene fra «DiRT 4» for å sanke nok.

For å ytterligere fylle på med gjøremål, har hvert løp tre utfordringer. Dette kan for eksempel være å nå en viss toppfart, eller passere så mange biler på en viss tid.

Disse utfordringene bør du klare for det er de som åpner opp nye løp og serier.

Som regel handler minst en av dem om å vinne løpet, eller å ta en god plassering, men under testperioden var jeg borti et løp der det var viktigere å klare svingene på perfekt måte og å ligge i dragsuget bak en motstander i åtte sekunder for så å kjøre forbi.

Da jeg innså dette, hadde jeg fullført to av tre utfordringer, men med en solid førsteplass, var det ikke snakk om å skulle bremse opp for å ligge å dasse bak en fyr i åtte sekunder.  

Hva f…?

Altså. Jeg skjønner greia. Man har lagt til disse ekstratingene slik at dersom man sliter med å vinne, likevel skal kunne oppleve progresjon.

Men man må da få cred for å havne øverst på pallen. Det er jo det billøp til syvende og sist handler om.

Idioti.

I tilgjengelighetens navn er også alt av dekkslitasje, mekanisk skade og depotstopp fjernet fra spillet. Det samme er lange løp (som jo heller ikke blir særlig interessant uten overnevnte).

Den største utfordringen på banen, ligger i den ujevne motstanden, og selv om man kan justere vanskelighetsgraden med to parametere, så svinger det nesten fra løp til løp.

Huff, så skummelt!

Men hvordan ser det hele ut? Når det gjelder kjørefølelse og løpstyper, plasserer «Project CARS 3» seg nærmest «GRiD», som kom i fjor høst. Dette er heller ingen stortittel, men det visuelle var rimelig sjef. Akkurat som de andre bilspillene signert Codemasters.

«Project CARS» derimot, har egentlig aldri sett spesielt bra ut, og trenden fortsetter i dette nyeste avsnittet. Selve bilmodellene er helt greie, men de fremstår ofte litt for «glætte».

Heller ikke omgivelsene på og rundt banene, er noe som innbyr til sikling på skjorta. Kombiner dette, med en rekke bugs på lys og skygger, samt detaljer som laster inn for sent - eller av og til ikke laster inn i det hele tatt – og vi sitter igjen med samme labre inntrykk som resten av spillet. Det hjelper heller ikke at ytelsen har det med å droppe når det skjer mye på skjermen samtidig. Det er ikke så ille at det ødelegger totalt, men det skjemmer jo inntrykket.

Også lydsiden skuffer. Der de første spillene bød på skikkelig grom motorlyd, virker det som om hele lydbildet er tonet ned. Du kan høre konturene av bra greier, men det mangler stort sett trøkk, uansett hvilken bil du kjøre med. Jeg tuna den tidligere nevnte Lancer-en til «en million» hester, men hørte nesten ingen forskjell. (Og ja jeg ble skuffa).

Er dette også gjort for å ikke skremme vekk nybegynnere? Ikke vet jeg.

Ålreit på nett

Når du blir lei av karrieredelen, kan du dra ut på nettet, og det er gøy nok. Her kan du enten hive deg inn i et kjapt løp, eller delta i løp som starter til angitte tidspunkt. I sistnevnte kan du også bruke tid på å kvalifisere deg for best mulig startspor (noe som for øvrig også mangler i enspillerdelen).

Spillet har også en egen «rival»-modus. Her er det en daglig, en ukentlig, og en månedlig utfordring, der man har et visst antall forsøk på å sette beste rundetid mot andre spillere. Enkelt løst, men som alltid ganske avhengighetsskapende.

Jaja folkens. Det ble mange strofer med sutring, men det plager meg nesten hvordan dette sluttproduktet har endt opp. Misforstå meg rett. Det går fint an å kose seg til tider, og når alt klaffer, og du kjører en bil som er kompis med fysikkmotoren, kan man faktisk føle seg som en skikkelig racing-helt.

Problemet er at jeg egentlig ikke helt vet hvem jeg skal anbefale spillet til. Er du sim-fan bør du styre unna som pesten, og er du nybegynner, eller vil ha en kjøre noe av det litt mer realistiske slaget, bør du heller gå for «Gran Turismo Sport» eller «Forza Motorsport 7». Er du bare interessert i tøffe biler og en god spillopplevelse bør du prøve «DriveClub» eller «Forza Horizon 4», og dersom du bare herje rundt kan du spille remasteren av «Burnout Paradise» eller «Wreckfest».

Totalpakken som utgjør «Project CARS 3» er ikke så verst, men det trengs å få strammet opp skruer på samtlige aspekter før dette blir noe man egentlig kan anbefale.

Spillet veiver med armene mot alt og alle, men treffer til syvende og sist ingen.

Se alle podcaster på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Oppsummering
Positivt
Ganske kult når det klaffer. Mange biler og baner. Du tvinges til å bytte mellom kjøretøy.
Negativt
Grafikken er ikke mye å skryte av og lyden som regel kjip. Urettferdig regelsystem. Ujevne motstandere. Det virker ikke som om spillet vet hva det vil være.
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
Full identitetskrise.
Project CARS 3
Martin Gramnæs

(PressFire.no): Det første «Project CARS»-spillet introduserte mer seriøs simulatorkjøring på nåværende generasjons konsoller da det kom ut våren 2015.

Dette er en verden som frem til da, var mest forbeholdt PC-spillerne, og derfor ble det lett å la seg fascinere og rive med av det utvikler Slightly Mad Studios hadde fått til.

Oppfølgeren fra 2017, bød på enda mer sofistikert kjøremodell og imponerende mye variasjon. På dette tidspunktet begynte det å bli hard kamp om bilspillernes gunst, men jeg konkluderte med at spillet innfridde på de fleste viktige punktene.

Tida går, og nesten tre år senere har «Project CARS 3» sladdet inn i butikkene.

Alle skal med

Om du følger litt med i bilspillverdenen, har du sikkert fått med deg at utvikler har tatt dette tredje spillet i en helt annen retning enn tidligere.

Nå er det gleden av racing som gjelder, og alle skal kunne være med.

Det er fullt lov å ha litt sunn skepsis når en spillserie går fra å tekkes et spesifikt publikum, til å skulle favne massene.

Selv var jeg mer enn skeptisk da «Forza» skulle ut i en åpen verden i «Horizon». Her måtte jeg imidlertid spise hjelmen min, for «Horizon»-serien er kanskje den billspillserien som har stått stødigst de siste årene. Både når det gjelder kvalitet, og hva det faktisk ønsker å være.

Det ser ut til at Slightly Mad Studios har hatt denne kursen i sikte, og før du skriker ukvemsord i kommentarfeltet, la meg forklare:

Røttene henger igjen

Spillet kjører på samme teknikk som «Project CARS 2», og selv om kjørefysikken er kraftig tonet ned, og vridd i arcade-retningen, er det ofte ganske gjenkjennelig.

Dette gjorde Turn 10 Studios og Playground Games med hell i nevnte «Horizon», men her er det ikke knadd lenge nok.

På overflaten kan følelsen i spillet minne litt om fjorårets «GRID». For øvrig utviklet av Codemasters – som nylig kjøpte Slightly Mad Studios.

Problemet er at det virker som om kjøremodellen fra sin seriøse storebror av og til lurer seg til overflaten.

For eksempel kan man som regel helt fint sladde seg gjennom en regnvåt sving uten å spinne ut, før man helt plutselig ender i geografien.

Det er som om spillmotoren bare:

- Nå har jeg sett lenge nok på den idiotkjøringa di. Dette går bare ikke an!

Slikt kan også oppleves om man kjører over en kant i en sving. Disse kan ofte by på utfordringer i simulatorer, mens man i «Project CARS 3» som oftes kan fise over dem uten å skjenke det en tanke.

Det er nesten ubehagelig når det skjer, for da går hodet over i simulator-modus, noe som passer dårlig når man i neste øyeblikk kan drifte gjennom svinger uten å miste særlig med fart.

Her er det også naturlig å nevne en annen arv fra tidligere spill; nemlig det strenge straffesystemet.

Jeg gjorde ikke noe nummer av det da simulator var premisset, men «Project CARS» har et system som automatisk bremser opp bilen din dersom du kutter svinger eller krasjer hardt i konkurrentene eller autovernet.

Sistnevnte er utrolig irriterende, på for eksempel snirklete fjellveier på den franske rivieraen.

Det er greit nok når man skal simulere seriøs racing, men dette spillet er mer lettbeint, og da føles det veldig malplassert.

Bedre blir det ikke av at det er omtrent like uforutsigbart som sist: Noen ganger kan du spinne over en gresslette og mate forbi et helt lag uforstyrret, mens et kvart dekk oppå en veikant kan bremse deg ned, mens resten peiser forbi.

Toppen av kransekaka er at du aldri helt vet hvor lenge spillet trekker i bremsen! Aargh!

Mye å drive med

Mens du i de forrige spillene signerte med forskjellige lag og kjørte sesongbaserte løp, er karrieremodusen denne gangen mer lik den vi finner i «Forza» og de fleste «Gran Turismo»-titlene.

Du starter med en slump penger og kjøper din første bil, før du gyver løs på en rekke forskjellige løp inndelt i klasser.

Etter hvert som du møter tøffere motstand må du enten trimme den du har, eller investere i en ny kjerre. En velkjent oppskrift som jeg personlig har digget i over tjue år.

I motsetning til de senere «Forza»-spillene, blir du ikke overøst med penger og gratis biler, så du må faktisk tenke over hvordan du vil bruke dine surt oppsparte midler.

Det at spillet ofte krever at du investerer i ny bil for delta i spesifikke løp, er også noe jeg savner fra tidligere dager i «Gran Turismo». Det blir en slags påtvunget motivasjon, og det er det nok ikke alle som setter pris på, men jeg liker det.

Du kan jo alltids blodtrimme den gamle Lancer-en din opp til McLaren-nivå, men den schizofrene fysikken – og et annet aspekt vi skal tilbake til – gjør at det føles mest unaturlig.

Jeg har ikke tall på hvor mange kjøretøy spillet disker opp med, men «et lass», er en grei beskrivelse.

Her finner vi alt fra Mercedes A-klasse til klassiske Formel 1-biler, og det aller meste i mellom. I hvert fall innen mer sportslige maskiner.

Dette er helt klart et pluss, men problemet er at klassene de er delt inn i, ofte ikke gir noen mening.

Mulig jeg er litt pirkete nå, men hvordan kan spillet mene at en sportsversjon av en syttitalls Ford Escort er sammenlignbar med en race-rigget Nissan Skyline eller en 2016-modell Honda Civic?

Noe som også demper entusiasmen litt er at nesten samtlige av bilene ser ut til å være lempa over fra «Project Cars 2».

Det samme gjelder banene. Her er nok av klassikere å boltre seg på, som for eksempel Nürburgring, Hochenheim i klassisk utforming, og motorveier i California eller de tidligere nevnte fjellveiene i Frankrike.

Altså. Godt utvalg, men vi har sett det meste før.

Er ikke greia å vinne?

Innimellom vanlige løp, disker spillet opp med utfordringer som å for eksempel kjøre en eller tre runder på kortest mulig tid, eller knuse blokker for poeng. I sistnevnte må du av og til fiske frem Gymkhana-kunnskapene fra «DiRT 4» for å sanke nok.

For å ytterligere fylle på med gjøremål, har hvert løp tre utfordringer. Dette kan for eksempel være å nå en viss toppfart, eller passere så mange biler på en viss tid.

Disse utfordringene bør du klare for det er de som åpner opp nye løp og serier.

Som regel handler minst en av dem om å vinne løpet, eller å ta en god plassering, men under testperioden var jeg borti et løp der det var viktigere å klare svingene på perfekt måte og å ligge i dragsuget bak en motstander i åtte sekunder for så å kjøre forbi.

Da jeg innså dette, hadde jeg fullført to av tre utfordringer, men med en solid førsteplass, var det ikke snakk om å skulle bremse opp for å ligge å dasse bak en fyr i åtte sekunder.  

Hva f…?

Altså. Jeg skjønner greia. Man har lagt til disse ekstratingene slik at dersom man sliter med å vinne, likevel skal kunne oppleve progresjon.

Men man må da få cred for å havne øverst på pallen. Det er jo det billøp til syvende og sist handler om.

Idioti.

I tilgjengelighetens navn er også alt av dekkslitasje, mekanisk skade og depotstopp fjernet fra spillet. Det samme er lange løp (som jo heller ikke blir særlig interessant uten overnevnte).

Den største utfordringen på banen, ligger i den ujevne motstanden, og selv om man kan justere vanskelighetsgraden med to parametere, så svinger det nesten fra løp til løp.

Huff, så skummelt!

Men hvordan ser det hele ut? Når det gjelder kjørefølelse og løpstyper, plasserer «Project CARS 3» seg nærmest «GRiD», som kom i fjor høst. Dette er heller ingen stortittel, men det visuelle var rimelig sjef. Akkurat som de andre bilspillene signert Codemasters.

«Project CARS» derimot, har egentlig aldri sett spesielt bra ut, og trenden fortsetter i dette nyeste avsnittet. Selve bilmodellene er helt greie, men de fremstår ofte litt for «glætte».

Heller ikke omgivelsene på og rundt banene, er noe som innbyr til sikling på skjorta. Kombiner dette, med en rekke bugs på lys og skygger, samt detaljer som laster inn for sent - eller av og til ikke laster inn i det hele tatt – og vi sitter igjen med samme labre inntrykk som resten av spillet. Det hjelper heller ikke at ytelsen har det med å droppe når det skjer mye på skjermen samtidig. Det er ikke så ille at det ødelegger totalt, men det skjemmer jo inntrykket.

Også lydsiden skuffer. Der de første spillene bød på skikkelig grom motorlyd, virker det som om hele lydbildet er tonet ned. Du kan høre konturene av bra greier, men det mangler stort sett trøkk, uansett hvilken bil du kjøre med. Jeg tuna den tidligere nevnte Lancer-en til «en million» hester, men hørte nesten ingen forskjell. (Og ja jeg ble skuffa).

Er dette også gjort for å ikke skremme vekk nybegynnere? Ikke vet jeg.

Ålreit på nett

Når du blir lei av karrieredelen, kan du dra ut på nettet, og det er gøy nok. Her kan du enten hive deg inn i et kjapt løp, eller delta i løp som starter til angitte tidspunkt. I sistnevnte kan du også bruke tid på å kvalifisere deg for best mulig startspor (noe som for øvrig også mangler i enspillerdelen).

Spillet har også en egen «rival»-modus. Her er det en daglig, en ukentlig, og en månedlig utfordring, der man har et visst antall forsøk på å sette beste rundetid mot andre spillere. Enkelt løst, men som alltid ganske avhengighetsskapende.

Jaja folkens. Det ble mange strofer med sutring, men det plager meg nesten hvordan dette sluttproduktet har endt opp. Misforstå meg rett. Det går fint an å kose seg til tider, og når alt klaffer, og du kjører en bil som er kompis med fysikkmotoren, kan man faktisk føle seg som en skikkelig racing-helt.

Problemet er at jeg egentlig ikke helt vet hvem jeg skal anbefale spillet til. Er du sim-fan bør du styre unna som pesten, og er du nybegynner, eller vil ha en kjøre noe av det litt mer realistiske slaget, bør du heller gå for «Gran Turismo Sport» eller «Forza Motorsport 7». Er du bare interessert i tøffe biler og en god spillopplevelse bør du prøve «DriveClub» eller «Forza Horizon 4», og dersom du bare herje rundt kan du spille remasteren av «Burnout Paradise» eller «Wreckfest».

Totalpakken som utgjør «Project CARS 3» er ikke så verst, men det trengs å få strammet opp skruer på samtlige aspekter før dette blir noe man egentlig kan anbefale.

Spillet veiver med armene mot alt og alle, men treffer til syvende og sist ingen.

Annonse
Publisert 
Andre artikler om emnet
No items found.
Andre artikler

Project CARS 3

Positivt
Ganske kult når det klaffer. Mange biler og baner. Du tvinges til å bytte mellom kjøretøy.
Negativt
Grafikken er ikke mye å skryte av og lyden som regel kjip. Urettferdig regelsystem. Ujevne motstandere. Det virker ikke som om spillet vet hva det vil være.
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum
Salg/Sales: sales@pressfire.no
dark mode